Dere ber meg snakke om finansielle utfordringer for næringen, og finansutfordringer for bankene.

Etter min oppfatning er hovedutfordringen for næringen og bankene den samme,- inntjeningen er for dårlig, og egenkapitalen er for lav.

For mange i næringen kan komme i den situasjonen at de må spørre, - er det noen som vil ha meg som kunde. Og jeg møter en del i næringen som spør om det lenger er noen i banken som vet forskjellen på en sild og en torsk.

En annen viktig utfordring er å utnytte det klare fortrinn fiskeri-Norge har som en av verdens største fiskerinasjoner, og med et fruktbart havområde 6 ganger så stort som landarealet.

Jeg har stor tro på marin sektor i Norge. Jeg er optimist og jeg ønsker meg en fremtidsrettet fiskerinæring, og en kompetent og langsiktig finansnæring som samtidig forstår en syklisk næring basert på biologisk fornybare ressurser og avhengig av eksportmarkedenes omskiftelige karakter.

En grunnleggende optimisme, ja vel, men de siste års problemer i næringen har røynet på. Tap, konkurser, fraflytting, dumping og safe guard er blitt synonymt med fiskerinæringens mer alminnelige terminologi.

Strukturendringer på land og sjø presser seg på. Nærheten til fiskeressursene er ikke lenger det fortrinn det engang var. Bankenes langsiktige og tradisjonelle samfunnsansvar er ikke like fremtredende som det engang var, og kapitalens kortsiktige avkastningskrav er langt mindre lokalt eller regionalt knyttet enn tidligere.

Erfaringene viser at lønnsomheten generelt er for lav i hele næringskjeden, fra fiskebåten til eksportørene. Og hva verre er, - det er nærmest blitt en tradisjon, eller skal vi heller kalle det en forutsigbar trend, at oppturene og nedturene i fiskerinæringen kommer ganske så syklisk. I Skiften taler man om de 7 feite og de 7 magre årene.

I fiskerinæringen er de store svingninger i lønnsomheten nærmest blitt forklart som en naturgitt og lovmessig gjentagelse, - med nedbygging i dårlige tider, og klondykelignende tilstander når tidene blir bedre.

Man skal ikke ha lang hukommelse for å trekke frem historiene hvor både næringen og finansinstitusjonene, offentlige virkemiddelordninger ikke unntatt, kaster seg på karusellen i trygg forvissning om at endelig "vokser treet inn i himmelen". Man har fortsatt lite lært!

Og politikere av ulik kulør og støpning følger opp like forutsigbart, men ikke alltid med like stor innsikt, med grunnfast tro og nærmest religiøs overbevisning om at nå blir alt så "meget bedre". Dermed pøses det på med en ny dose gamle mislykkede virkemidler og tiltak. Endelig kan strukturering og effektivisering legges til side, ny kapasitet kan bygge opp. Glemt er lærdommen om at i gode tider skal man legge litt til sides for å ha i dårlige tider.

Ganske illustrerende forresten, - da næringen var i bunnen av nedgangsperioden for et års tid siden, mente fiskeripolitisk talsmann for Stortingets største parti at nå var det så vanskelige tider at fiskeriministeren måtte slutt å snakke om overkapasitet, strukturering, effektivisering og lønnsomhet. Opposisjonen i Stortinget forslo tillike at nå var bankene så vanskelige at man måtte stille statlige garantier til disposisjon for de som ikke fikk driftskapital i bankene. Og bankene takker sjelden nei til risikoavlastning for engasjementer som svir.

Det minner meg om en tidligere ordfører i en Troms-kommune som i lokalnyhetene beklaget seg over at nå var bankene blitt så vanskelige at det ikke lenger var mulig å få lån til egenkapital.

Hva jeg forsøker å si med dette er flere ting. Deriblant at en av de aller største utfordringene både for næringen og bankene er manglende forståelse i næringen og i de politiske fora at fiskerinæringen, eller marin sektor, er en industriell produksjon avhengig av et marked som er villig til å betale så meget for produktene at de dekker både råvarekjøpet, produksjonskostnadene og finanskostnadene, og i tillegg gir en konkurransedyktig avkastning på investert kapital, humankapital inkludert, i alle ledd i verdikjeden.

Vi har en betydelig oppgave i å alminneliggjøre fiskerinæringen. Nå er det for mange som oppfatter den som så spesiell at den hele tiden trenger særskilte ordninger og politisk bestemt rammebetingelser som eliminerer markedskreftene. Hittil har de aller fleste vært mislykket. Jeg er overbevisst om at næringen vil være tjent med et klarere skille mellom politikk og butikk. Samtidig registrerer jeg at også enkelte banker knydde da jeg på AquaNor i fjor varslet at laksenæringen måtte ta et større ansvar for å balansere produksjon og etterspørsel. For mange synes det er bekvemt at fiskeriministeren i 7. etasje i Grubbegaten 1 i Oslo eliminerer konkurransen ved å bestemme hvor mye for den enkelte aktør og laks skal godgjøre seg med!

Javel, dette er en næring som i betydelig grad er basert på naturgitte ressurser, med de svingninger det medfører. Men det er i struktur- og markedsspørsmål vi ikke har lyktes i å tenke tilstrekkelig industrielt, i kombinasjon med at de marine næringer til alle tider vil forbli en næring i distriktene, hvor nå det enn måtte være.

Jeg bygger min politiske overbevisning på at det må være en grunnleggende forutsetning for økt marin verdiskaping at våre bedrifter slipper å ta andre hensyn enn de som er nødvendige for å oppnå egen lønnsomhet, og selvfølgelig de hensyn som må tas for å ivareta miljøet i videste forstand.

Alt for mange har heller ikke tatt inn over seg at næringen, og fisken, er blitt globalisert, og at konkurransen om fisk som råvare er ganske så annerledes enn for relativt få år siden. I dag sendes råvarer, enten det er torsk til Kina, sild til Sverige eller laks til Danmark, for å ende opp i norske mager. I dag er behovet for merkevarebygging basert på ferskhet, kvalitet og opprinnelse helt vesentlig for suksess i konkurranse med produkter fra lavkostland.

Jeg ser det som min primære oppgave å luke ut det som hemmer, og styrke det som fremmer næringens utvikling. Mitt mål er lønnsomhet i hele verdikjeden fra fjord til bord, og økt verdiskaping i Norge.

God lønnsomhet vil trekke unge mennesker med flinke hender og skarpe hjerner til næringen. Dem trenger vi.

God lønnsomhet vil tiltrekke seg risikovillig kapital. Den trenger vi.

God lønnsomhet ville virke som et trekkepapir for grunderes innovative satsninger. Nyskaping vil vise seg å bli fiskerinæringens navlestreng.

God lønnsomhet ville være næringens eneste bærekratige bidrag til å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret.

Ulønnsomme bedrifter gir bare traumer, - i kommunestyret, hos eierne, i markedene og i kredittkomiteene og styrene i bankene! Bedrifter med røde tall på sistelinja er den største trusselen mot rekruttering, bosetning og eksport. Og jeg minner om at vi snakker om en næring som også er av stor betydning i nasjonaløkonomisk sammenheng.

I dag er ca 60 % av fiskerinæringens eksport ubearbeidede varer og halvfabrikata. Det er vanskelig å se tegn som tyder på at andelen vil bli redusert med det første, sannsynligvis heller tvert imot. WTO-gjennombruddet i Geneve for 2 uker siden gir imidlertid grunn til optimisme på sikt.

Når dere spør om finansielle utfordringer er det etter min mening nødvendig at vi tar et oppgjør med i alle fall tre tradisjoner.

Først det jeg velger å kalle vår norske fiskehandlertradisjon. Manglende integrasjon i produksjonsprosessen fra fangst på fiskefeltet til middagsbordet, og lite praktisert verdikjedetenkning i bransjen gir dårlig inntjening og dårlige signaler i markedet. Verre blir det jo også fordi næringen tradisjonelt har hatt som forretningside å selge en vare de har produsert, fremfor å produsere en vare de har solgt.

For det andre sliter næringen med en historisk betinget arv, eller skal vi kalle det tradisjon. Fiskerinæringen har vært betraktet, og brukt, som et distriktspolitisk virkemiddel av sentrale myndigheter. Næringen har vært pålagt bindinger og belastninger som har hindret effektivisering i produksjonsprosessen og kostnadseffektive strukturer.

Arven inkluderer manglende integrasjon i verdikjeden. Det er plass til og bruk for både stor og liten i næringen, men positiv effekt kan like godt oppnås gjennom utvikling av langsiktige og forpliktende samarbeidsavtaler. Strategiske allianser er ønskelig og kan være integrert horisontalt og/eller vertikalt, de bør kunne omfatte norske og utenlandske partnere, eller begge deler.

Næringens markedsutfordringer har dessverre blitt forsømt i en villet prioritering av næringens kortsiktige ansvar for å opprettholde besetting og sysselsetting. Denne politikken bidro alt for lenge til statlige overføringer som igjen bidro til å sementere en fragmentert og produksjonsorientert næringsstruktur.

For det tredje har bearbeidingsindustrien forsømt produktutvikling og teknologiske kostnadseffektive produksjonsløsninger for å møte internasjonal konkurranse, og konkurranse fra andre matvarer. Dette er egentlig ganske underlig når man ser hvilken fantastisk og verdensledende innovasjon fangsleddet har vært besjelet med, og som for så vidt også oppdrettsnæringen kan vise til.

I tillegg har det offentlige lenge vært for konsentrert og fokusert på ressursforskning, og for lite på prosessteknologi, produktutvikling og marked.

Jeg kunne jo også legge til en fjerde tradisjon, nemlig mangelen på markedsorientering. Vårt desidert viktigste marked, EU, er et marked vi er på defensiven på enten det gjelder laks, reker eller hvitfisk. Selv om 58 % av vår fiskeeksport går til EU så nekter alt for mange å innse at det betyr noe for næringens livskraft og fiskeværenes overlevelsesevne at vi har valgt å stå utenfor medlemskapet.

Resultatet er blitt at vår sjømateksport i stadig større grad havner i de internasjonale råvaremarkedene, og konsekvensene for Norge som nasjon er tap av arbeidsplasser og tapt verdiskaping og valutainntjening.

Regjeringens ambisjon er å føre en annen fiskeripolitikk en den som har ført oss inn i dagens situasjon. Reguleringsregime og kvote-problematikken et element i denne politikken. Strukturtilpassninger og nedbygging av overkapasitet et annet. Forutsigbarhet og langsiktig stabile rammebetingelser et tredje.

Den økonomske politikken er selvsagt av meget stor betydning for en eksportavhengig næring, 95 % eksporteres til 150 forskjellige land, og vi ser nå positive effekter av regjeringens økonomiske prioriteringer.

Politisk, for å si det sånn, høster man ikke bare jubel over å vise politisk motstandskraft mot å bruke ”statlige krykker” har subsidienes virkning som plaster på et sår for å skjule sykdommen. Jeg gir heller medisin som smaker vondt i det kortsiktige perspektivet, men som på lengre sikt får såret til å gro!

Jeg registrerer imidlertid at bankene i økende grad ser seg tjent med å konvertere gjeld til egenkapital. Regelverket mitt departement forvalter fører til at konsesjoner i et konkursbo føres tilbake til staten, noe som gjør konkurs til en lite relevant opsjon sett fra panthavers ståsted. Dette er forhold vi nå ser på og vurderer lovhjemler som bedre sikrer panthaver og langsiktige finansieringsløsninger. Men jeg minner om at for eksempel pantsetting av fiskekvoter er et kontroversielt tema i politikkens arenaer.

Jeg er også opptatt av at Innovasjon Norge skal legge økt vekt på forhold og implementering av tiltak for økt lønnsomhet og verdiskaping. Et mer aktivt engasjement i hele verdikjeden, altså økt oppmerksomhet på marked og produktutvikling er et slikt forhold. Et annet er fokus på å unngå oppbygging av overkapasitet på sjø og land. Og et tredje forhold er at Innovasjon Norge skal styrke sin innsats for å motvirke konkurransevridning takket være offentlige midler.

Bankfolk og en rekke observatører har hevdet at næringens problem ikke er utilstrekkelig kreditt- eller garantiordninger, men snarere en skrikende mangel på kapital. Flere års negative resultater har tært kraftig på egenkapitalen, og bankens risikoeksponering har vært betydelig med omfattende og smertefulle tap.

Jeg har klart forventing om at bankene viderefører sitt store engasjement innen marin sektor, og at dere fortsatt skal fylle to viktige funksjoner, - nemlig å tilføre bedriftene fremmedkapital og å være en både dedikert og profesjonell rådgiver og samtalepartner. I tillegg forventer jeg at dere er aktiv i det offentlige rom og deltar i debatten om næringens utvikling.

Det er videre mitt håp at bankene er varsomme med å finansiere ny kapasitetsoppbygging. Derimot håper jeg dere er dristige og djerve når det gjelder konsolidering og omstrukturering, og når det gjelder kompetanseoppbygging i bedriftsporteføljen.

La meg så konkludere.

Lønnsomhet er løsningsordet ! Regjeringen politikk er å bidra til at næringen i hele verdiskapingskjeden, fangst, bearbeiding og salg, blir mer lønnsom. Så lønnsom at næringen tåler oppturer og nedturer, slik enhver annen næring også opplever og må tåle. Da trengs en annen politikk, andre løsninger enn de som har brakt oss inn i problemene.

Jeg gleder meg over at mye går bedre i næringen.

Min endelige konklusjon er dermed. Jeg vil ”forandre for å bevare” det beste i vår mest spennende og vekstpotente næring, de marine næringene og tilliggende herligheter.