FHLs generalforsamling – Trondheim, 31. mars 2004

Fiskeriminister Svein Ludvigsen

Presentasjonen fra foredraget (powerpoint – 3,7 MB)

Hvordan står det så til med næringen vår ?

På den ene side - og aller først - vil jeg understreke hvor stolt jeg er over at fiskerinæringen er landets nest største eksportnæring. Det faktum at eksportverdien har gått noe ned de siste par år endrer ikke på dette. Næringen kan vise til både dyktige aktører og til et stort verdiskapingspotensial.

På den annen side er det tegn som tyder på at det er relevant å spørre om næringen er godt nok forberedt på å møte morgendagens utfordringer. Det er faktisk mye som tyder på at mange vil ha mer av de rammebetingelser som ikke fungerte i fortiden og som vel heller ikke kan bidra til å løse utfordringene i fremtiden.

Jeg spør – hva er næringens fokus?

Er det å møte fremtiden eller er det å reparere fortiden?

I forlengelsen av det har jeg flere spørsmål – har vi politikere, enten vi opererer lokalt, regionalt eller på det nasjonale plan – virkelig tatt inn over oss at næringen trenger internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår? Har vi tatt konsekvensene av at næringen ikke lenger er en lokal virksomhet, men først og fremst en global aktør med sterke konkurrenter ?

Er det et uttrykk for manglende innsikt når politikere tar til orde for etablering av en ny bank når bedriftene ikke driver lønnsomt ? Når likviditeten er så dårlig at de ikke makter å betjene renter og avdrag ! Burde man ikke isteden forvente forslag til tiltak som på litt sikt ville gjøre næringen lønnsom og internasjonalt konkurransedyktig ?

Næringen står foran en utfordring, en stor ufordring – jeg erkjenner det, men ikke desto mindre en utfordring som ikke kan neglisjeres. Næringen trenger internasjonalt konkurransedyktige rammebetingelser og dette krever blant annet at vi politikere må endre våre holdninger til næringens rolle som distriktspolitisk virkemiddel.

Vi ser at lønnsomme bedrifter skaper trygge og attraktive arbeidsplasser i distriktene. En ulønnsom næring vil derimot bare gi varige traumer.

Politikere som er mest opptatt av å skape et fiendebilde blir raskt en trussel mot sitt eget fiskevær. Ordførere og næringskonsulenter burde legge all sin energi i å se muligheter og å appellere til investeringer

Utfordringen – fremtiden

Sjømatforbruket vil øke dramatisk i global sammenheng. For eksempel er det beregninger som anslår at forbruket i USA vil fordobles i et 5-10 års perspektiv.

Videre synes det å være en gjengs oppfatning at næringen internasjonalt beveger seg fra et produksjons- og fangstfokus mot en mer fremtredende markedsorientering. En slik utvikling drives frem av krevende kunder med økt oppmerksomhet rettet mot helse og matvaresikkerhet. Mye tyder på at sporbarhet og merking av produkter blir stadig viktigere. Likeledes at satsing på merkevarer vil bli avgjørende for fremtidig suksess.

Andre viktig områder hvor næringen må satse omfatter økt bruk av moderne teknologi og forbedret logistikk.

Og så må vi se på strukturen i næringen med nye øyne. Skal vi møte fremtidens mange utfordringer vil vi ha behov for utvikling av flere fullintegrerte selskaper med konkurransekraft og muligheter til innflytelse også i ferdigvaremarkedet.

Slik jeg ser det er norsk fiskerinæring en stor produsent av en etterspurt vare. Vi ser imidlertid en utvikling hvor næringens virksomhet i råvare- og halvfabrikatasegmentet øker, mens andelen av value added produkter avtar. Vi overlater med andre ord en stor – og stadig større – del av verdiskapingen til våre konkurrenter. Å ta tilbake dette og ytterligere øke andelen norskproduserte ferdigvarer er utfordringen i et nøtteskall.

Mine tre sentrale mål

La meg i fortsettelsen av mitt innlegg ta utgangspunkt i de tre viktigste målene jeg satte meg da jeg tiltrådte som fiskeriminister. Mange av dere har nok hørt dette før, men la meg gjenta det for dette er noe som ligger meg på hjertet.

Jeg har vært, og er fortsatt opptatt av

• Å øke lønnsomheten i hele verdikjeden,
• Å sikre rekruttering av de flinkeste hendene og de klokeste hodene, og
• Å gjøre det enklere å være en aktiv næringsutøver.

To sentrale begreper

Disse tre grunnleggende aspekter vil ligge i bunnen når jeg nå begrenser meg til to ulike, men svært sammenvevde elementer. Nemlig:

• Innovasjon, og
• Kapasitet, eller vel rettere overkapasitet.

Et industrielt perspektiv

Begge tema er nært knyttet til næringens utfordringer og fremtid, og har klar relevans i forhold til næringsaktivitet både på sjø og land.

Under konferansen FISK 2003 i Tromsø i desember i fjor la jeg vekt på å fremheve mitt industrielle perspektiv. Samme utgangspunkt vil jeg legge til grunn i dag og følgelig la primærleddenes utfordringer spille andre fiolin. Det gjør jeg vel vitende om at både oppdrett og fiske utgjør de mest fundamentale premisser for virksomheten i foredlingsleddet. Intet ledd i næringen bør egentlig behandles isolert, men vurderes ut fra et helhetlig verdikjedeperspektiv.

Raske omveltninger

På konferansen i Tromsø avsluttet jeg mitt innlegg med å vise til at der ungene leker i fjæra om 50 år, der har vi lykkes i dag.

Når jeg nå legger et 10-års perspektiv til grunn er det fordi jeg tror at vår næring må gjennom vesentlige endringer på forholdsvis kort tid. Utviklingen her hjemme - og ikke minst ute i de toneangivende markedene - tilsier at endringer vil presse seg frem og at vi må gripe fatt i disse dersom vi skal ha håp om å realisere næringens verdiskapingspotensial og legge til rette for langsiktig vekst og trygghet.

I et slikt perspektiv vil selv 10 år være et svært langt tidsrom.

Vekstpotensialer

La meg få trekke frem tre områder hvor jeg mener å se klare vekstpotensialer. Dette er

• Å øke utnyttelsesgraden i biprodukter fra fiske og havbruk,
• Å heve innovasjonsnivået både innen bioteknologisektoren og særlig i den konsumentdrevne sjømatsektoren. Potensialet til økt produksjon av value added produkter må utnyttes bedre.
• Å optimalisere kapasitetsutnyttelsen i alle ledd i næringen – det er fortsatt mye død kapital bundet opp i overkapasitet både på sjø og land.

INNOVASJON

Innovasjonskonferansen, 10. februar 2004

I talen på den store nasjonale innovasjonskonferansen den 10. februar i år sa statsminister Bondevik blant annet:

”Innovasjon er å tenke nytt og få ideer frem til markedet”.

Og han fortsatte med å spørre om ikke skapergløden var sluknet hos mange – fordi vi har kunnet leve så godt på oljeinntektene. Om så er tilfelle, sa han videre, må vi ta et oppgjør slike holdninger, og viste mot slutten av sitt innlegg til behovet for å tenke nytt:

”Over hele landet, i by og bygd, må vi innse at vi ikke klarer oss uten å tenke nytt.”

Jeg er så hjertens enig og kan ikke dy meg for å følge opp med mitt eget mantra:

- vi må være villig til å forandre for å bevare.

Innovasjon er prosess – et samspill mellom mennesker. Den finner sted lokalt – i og mellom bedrifter. Konkurranse er en viktig drivkraft – også for innovasjon.

Derfor er det av avgjørende betydning at vi klarer å vekke skapergløden dersom det nå er slik at den har slumret hen like en velfødd og bortskjemt innekatt. Gründerånden er som kattens egentlige vesen - nysgjerrig og er full av trang til å utforske. Fiskeri- og havbruksnæringen har sett mange nyetablerere opp gjennom årene. Vi har de fortsatt – heldigvis – selv om de vel i dag ofte kalles entreprenører….

HIP-en og Innovasjon Norge

Regjeringens visjon er at Norge skal være et av verdens mest nyskapende land. Dette grunnsyn er utgangspunktet for Regjeringens plan for en helhetlig innovasjonspolitikk – den såkalte HIP-en. Det har også være det førende prinsipp bak omstruktureringen av virkemiddelapparatet. Som vel, kjent er SND, Eksportrådet, Turistrådet og Statens veiledningskontor for oppfinnere avviklet og et ny felles enhet er etablert – Innovasjon Norge – hvis fremste mål er å bidra til fremtidig verdiskaping gjennom fokus på innovasjon og internasjonalisering.

Regjeringen har nå lagt frem rammer til utvikling av åtte større innovasjonsprosjekter. Målsettingen er å styrke verdiskapingen i hele landet. Marin sektor vil få sin naturlig plass i dette arbeidet, på samme måte som prioritering av marin sektor også er nedfelt i Sem-erklæringen og i Forskningsrådets virksomhet.

En viktig premiss for dette arbeidet er å styrke mulighetene for kommersialisering av resultater fra forsknings- og utredningsvirksomhet. Fiskeridepartementet er forskningstungt departement hvor over 35 % av budsjettet – neste en milliard - øremerkes forskning. HIP-en og innovasjonsprosjektene er følgelig saker departementet er aktivt engasjert i. For meg er det også naturlig å se dette i sammenheng med RMV (Regjeringsutvalget for marin verdiskaping) og den kommende stortingsmeldingen om en helhetlig kystpolitikk og kystsamfunnenes utfordringer.

Å ta hele fisken i bruk – nye anvendelser

Marin sektor bærer mye spennende i seg – slik har det alltid vært og slik vil også fremtida bli, om enn på en ny måte. Jeg undres ofte over hvorledes vår næring vil arte seg om 10, for ikke å si om 50 år. Se bare på hva som har skjedd i løpet av de siste ti - tjue år.

Jeg fascineres av en utvikling der marint råstoff er utgangspunktet for utvikling av moderne og avansert teknologi – altså for meget mer enn det våre tilvante forestillinger tilsier. Og jeg undres over hvilke muligheter til verdiskaping og velstand vi ennå ikke har oppdaget !

Innovasjon kan altså handle om prosesser for å ta hele fisken i bruk og for å bringe resultatet av prosessene – produkter – ut til forbrukerne. Dette bør angå oss alle.

De gode grunnene

Å ta hele fisken i bruk er en utfordring som kan ses ut fra mange ulike innfallsvinkler, som for eksempel:

• Det er god ressursutnyttelse - det skapes verdier av en råvare som tidligere ikke ble utnyttet.
• Gjennom en vesentlig reduksjon i det biologiske avfall fra næringen får det også en miljømessig dimensjon.
• Ut fra begge de nevnte perspektiver blir det også etisk riktig og viktig – en dimensjon som blir stadig tydeligere. En klar illustrasjon på dette så vi blant annet ved oppmerksomheten i media og i opinionen etter ”avsløringene” av utkast fra fiskefartøy i NRKs Brennpunkt program den 17.februar i år.
• Å utnytte hele fisken stimulerer også til økt fokus på forskning og oppbygging av kompetanse i å se nye muligheter (et stikkord her er bioprospektering).
• Det er også all grunn til å forvente at fremtidige arbeidsplasser og lønnsomme bedrifter følger i kjølvannet av slik satsing.

Biprodukter

Det samlede volum biprodukter fra norske fiskerier og oppdrett er på ufattelige 600.000 tonn, noe som tilsvarer om lag 20 % av all fisk som fangstes og oppdrettes her hjemme. En vesentlig andel av dette går fortsatt til ensilasje, pelsdyrfôr og andre produkter med svært begrenset verdiskaping, mens utrolige 140.000 tonn dumpes i havet !

RUBIN (Resirkulering og Utnyttelse av organiske Biprodukter i Norge) mener allikevel det er grunn til å forvente en klar vekst i verdiskapingen basert på biprodukter og anslår at man om mindre enn 10 år vil nå en verdiskaping på over

5 milliarder kroner – altså mer enn verdien av dagens eksport av filétprodukter. Men, og dette er jo selve poenget, for at så skal skje må noen gripe fatt i disse mulighetene !

Dette, mine damer og herrer, er en utfordring først og fremst rettet til dere næringsutøvere.

Torskehoder

Et eksempel fra debatten på gårsdagens årsmøte i FHL industri og eksport er eksporten av torskehoder – såkalte "cuts". Produktet er utgangspunktet for ettertraktede supper og lignende, og det viktigste markedet finner vi i Afrika – i Nigeria. I pressen leser vi om en eksport fra et firma på Færøyene i 2003 på 8000 tonn. Islandsk eksportstatistikk forteller om leveranser av nesten 13 000 tonn, mens norsk eksport i 2003 var på noe under 4000 tonn. Dette forteller meg at vi kjenner markedet men at vi er forholdsvis beskjedent tilstede- vårt store tilfang av torskehoder tatt i betraktning. La gå at dette er et ganske lavt priset produkt, men la oss likevel utnytte mulighetene det gir! Om jeg har forstått saken rett, er vår begrensede eksport et resultat av et krav om at torskehodene skal være 100% anglefri. I denne, som i alle andre sammenhenger, mener jeg vi må lytte til markedet – til kundene – hva mener de? Og så bør vi skjele til hva våre konkurrenter gjør. Hvordan angriper islendinger og færyinger problemet - om de har det? Jeg ble beroliget av at både Fiskeridirektoratet og FHL har engasjert seg og forventer at saken lar seg løse.

Å bli stor i ferdigvaremarkedet er en stor utfordring !

Økt ressursutnyttelse kan – og må – også ta andre former dersom vi skal nærme oss de ambisiøse verdiskapingsmål tillagt vår næring. Jeg tenker her på behov for innovasjon og satsing innen den mer tradisjonelle sjømatsektoren – altså på å øke næringens posisjon og betydning også i ferdigvaremarkedet.

Om næringen skal klare å hevde seg i ferdigvaremarkedene står vi foran store strukturelle utfordringer. Slik det er i dag er en stor, og dessverre også en voksende del av næringen, ikke engasjert så langt frem i verdikjeden, men forholder seg til en situasjon som råvare- eller i beste fall halvfabrikataleverandører.

Vi ser dette på hjemmemarkedet, i våre viktige markeder i EU og jeg er redd at vi kan komme til å miste muligheter i nyere markeder, for eksempel hos vår nabo i øst – Russland.

Det er tegn som tyder på at forbedret markedsadgang i WTO vil ta lenger tid enn vi har forventet. Fiskeridepartementet har derfor tatt et initiativ overfor Utenriksdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet for å intensivere arbeidet med inngåelse av frihandelsavtaler i regi av EFTA. I løpet av noen få uker skal vi ha identifisert de viktigste markedene og lagt en plan for hvorledes vi best kan nå frem med våre prioriteringer, både innad i EFTA og overfor fremtidige frihandelspartnere. En liten gladmelding i så måte er det at EFTA-sekretariatet nylig besøkte Sør Korea og at samtaler da ser ut til å ha ført oss nærmere en frihandelsavtale mellom EFTA og Sør Korea.

Omdømme og rekruttering

Innovasjon og kompetanse, value added produkter, osv. – fine ord og uttrykk. Det dette egentlig dreier seg om kan også sammenfattes på en langt enklere måte – nemlig å få til en betydelig økt verdiskaping pr kilo fisk trukket opp av havet. Gjennom innovasjon og utvikling av mer kompetansekrevende oppgaver har vi mulighet til å heve næringens omdømme som en moderne, kompetansekrevende og interessant næring. Noe som vil bidra til å gjøre næringen attraktiv og lette rekrutteringen av de flinke hendene og de kloke hodene.

Det er viktig å appellere til ungdommen. Skal vi nå frem er det derfor viktig at vi er klar over at våre holdninger og våre synspunkter til næringen faktisk kan veie tungt når unge treffer sine valg. Ordførere som tegner et ensidig negativt bilde oppnår ofte det motsatte av det de formodentlig ønsker. Resultatet er nettopp at de unge flytter – sågar hele årsklasser. Ungdommen hører hva som blir sagt og velger å satse fremtiden sin andre steder.

KAPASITET

Foredlingsindustrien har vært gjennom ett par harde år. Jeg tror ikke at det her i dette forum er nødvendig å dvele særlig ved dette. For oss alle, og særlig selvsagt for de som er blitt direkte rammet, har det vært en dramatisk og vanskelig periode som ingen ønsker å oppleve på nytt.

Skrekkscenariet – en ny konkursbølge om noen år

I dag ser vi klare tegn til ny optimisme og til ny tro på en bedre fremtid for næringen.

Mitt skrekkscenario er imidlertid at vi om noen år igjen vil ha en situasjon med massiv kapasitetsoppbygging og konturene av ny traumatisk konkursbølge. At vi da er tilbake der vi nettopp har vært !

Om så skjer er det en utvikling som er tuftet på den optimisme vi er vitne til i dag og også på det sørgelige faktum at vi intet har lært. Vi vil da altså fortsatt være i utakt med virkeligheten rundt oss enten det nå er markedets krav eller manglende tilpasninger for å utjevne konsekvensene av vårt høye kostnadsnivå, eller begge deler. I forlengelsen av dette vil jeg legge til at avskalling av bedrifter og mange nyetableringer slett ikke behøver å være et minus. Tvert i mot – jeg ser dette som både sundt og naturlig. Slik er det i dynamiske næringer og samfunn.

Pågangsmot og nyetableringer

Tradisjonen tro vil mange utøvere som er gått overende etter hvert riste av seg elendighetsfølelsen og starte på nytt. Det er imponerende, det er godt å se og det er en utrolig viktig egenskap. En egenskap som fortjener vår fulle støtte.

Det er derfor et trist paradoks at summen av slike sunne individuelle beslutninger og pågangsmot faktisk kan skape grobunn for fremtidige kriser. Vi er alle tjent med å arbeide for at så ikke skjer, for å hindre at penger, private som offentlige, arbeidsinnsats og pågangsmot skusles bort på virksomheter som ikke kan gi varig verdier.

Arbeidskraft som en begrensende faktor?

Tidligere i år kunne vi lese om danske investorer som ikke våget å satse på å overta den konkursrammede filétfabrikken i Mehamn. Ønsket og evnen til å investere i Nord-Norge var det ikke noe i veien med. Årsakene til at de betakket seg var på den ene side en skepsis knyttet til omfang og regelmessighet i råstofftilførslene. På den annen side syntes det vanskelig å finne et tilstrekkelig antall kompetente arbeidstagere.

Til tross for at mange arbeidsplasser har gått tapt har det enkelte steder vist seg å være vanskelig å mønstre nok mannskap til å gjenåpne og betjene et anlegg. I følge Fiskaren skal fylkesarbeidssjefen i Finnmark – Arnold Eliseussen – i forbindelse med det konkrete eksempel fra Mehamn ha uttalt ”at enkelte årsklasser er helt borte som følge av at de har flyttet ut.”

Dette forteller oss at tilgangen på kompetent arbeidskraft kan være en begrensende faktor og det understreker behovet for å gjøre næringen mer attraktiv. Og - som jeg har vært inne på – fokuserer man på det negative blir det lett negativt. Mange profetier blir selvoppfyllende.

Næringens distriktspolitiske rolle

Jeg tror at det må være en grunnleggende forutsetning for økt norsk marin verdiskaping at våre bedrifter slipper å ta andre hensyn enn de som er nødvendige for å nå egen lønnsomhet, og selvfølgelig de hensyn som må tas for å ivareta miljøet i videste forstand.

En lønnsom næring er en vellykket næring. En vellykket næring tilbyr trygge arbeidsplasser, gir avkastning på innskutt kapital og er altså god distriktspolitikk.

I dag må vi også kunne erkjenne at overkapasiteten i både flåte og landanlegg er en forferdelig ressursødsling som samfunnet neppe vil ha råd til i fremtida. Vi har lagt ett par år bak oss som med all tydelighet forteller at overkapasitet verken tjener lokalsamfunn eller nasjon.

Overkapasiteten og enkelte forklaringsfaktorer

• Hva er det vi har opplevd de siste år, og som jeg frykter vil gjenta seg om vi ikke makter å innrette oss annerledes ? Om vi ikke makter å forandre for å bevare !

La meg dvele litt ved enkelte bakenforliggende årsakssammenhenger.

De siste gode år for industrien og for store deler av næringen for øvrig – noen år frem mot 1998 – var preget av optimisme og pågangsmot. Endelig så mange bedrifter seg i stand til å ta et løft og dekke akkumulerte investeringsbehov. Tre-fire år senere var det meste av denne optimismen som blåst bort. Økt konkurranse om råstoffet, herunder markerte reduksjoner i russelandingene kombinert med svake og fallende priser i markedene hadde effektivt revet grunnen vekk under optimismen og lønnsomheten. For mange ble gjeldsbyrden for stor og uhåndterlig.

Men, mange store investeringer er nå tatt og mange bedrifter er godt utrustet til å møte nye utfordringer og muligheter. I dag ser også prisbildet lysere ut. Russetorsken blir det imidlertid stadig mindre av. Det er da dessverre heller ingen grunn til å tro at denne utvikling vil snu, snarer tvert i mot. I økende grad tar russerne seg av fisken sin sjøl eller de leverer den direkte til markedene.

Velstand, høyt kostnadsnivå og teknologiens plass

Vi må også erkjenne at vår velstand og vår høye levestandard svekker vår konkurransekraft. Norsk arbeidskraft er kostbar og, som vi har sett, også et begrenset gode som må utnyttes på best mulig måte.

Dette betyr at arbeidsintensive prosesser må erstattes med automatisering og omfattende bruk av teknologi. Vi må, som jeg har vært inne på, skape attraktive og lønnsomme arbeidsplasser.

Gjennomregulerte primærledd – full frihet på landsiden

Mange har pekt på det paradoksale i en situasjon der deler av verdikjeden – flåte og oppdrett – fortsatt er relativt strengt regulert, mens andre deler – særlig foredlingsleddet er liberalisert. I tillegg vises det til at omsettingen heller ikke er fri og markedstilpasset. Samlet gir dette en situasjon som mange hevder ikke er egnet til å ivareta mulighetene for økt verdiskaping. Er det da grunnlag for å introdusere reguleringer som også omfatter industrien ? Og - for å forfølge tanken - kanskje også sette tak på antall eksportører ?

Regulering – gammelt tankegods

Sett fra mitt næringspolitiske ståsted er bare det å stille slike spørsmål omtrent som å banne i kjerka. Jeg har siden jeg tok min plass i Regjeringen standhaftig stått på behovet for å gjøre det enklere å bli og forbli næringsutøver. Dette er grunnfestet hos meg og det skal svært tungtveiende grunner til før jeg introduserer nye reguleringer.

Jeg har lagt vekt på vri forvaltningens fokus fra næringsregulering til næringsutvikling, og mener å ha tatt mange grep i en slik retning. Jeg ser imidlertid at det fortsatt er rom for endringer og jeg kan forstå at noen ser situasjonen som paradoksal.

Men, en del er oppnådd ved tilpasninger i reguleringsregimet. Jeg har introdusert tiltak som har hatt til hensikt å skape utjevning i industriens råstofftilførsel og til å trygge slike leveranser. Jeg vurderer kontinuerlig tiltak som kan medføre jevnere sesongfordeling innenfor det biologien tillater.

Jeg kommer kort tilbake til reguleringsregimet men vil her legge til at jeg tidligere har signalisert vilje til å styrke mulighetene for at det kan inngås langsiktige avtaler mellom fiskere og kjøpere. Dette står fortsatt ved lag. I denne sammenheng har jeg vist til at jeg er villig til å gå til Stortinget med forslag om endringer i Råfiskloven dersom det skulle vise seg å være nødvendig.

Overkapasitet ved offentlige midler?

Det hevdes at en naturlig, markedsstyrt kapasitetstilpasning ødelegges ved at det ved bruk av offentlige midler er mulig å drive med negativ avkastning år etter år. Offentlige midler skal imidlertid ikke nyttes som et alternativ der privat kapital ikke finner grunnlag til å engasjere seg. Snarer tvert i mot – offentlige midler skal være et supplement og en katalysator for å skape økt tilstrømming av private midler.

Gjennom etableringen av det nye felles virkemiddelapparat – Innovasjon Norge – har Regjeringen klart og utvetydig slått fast at midler skal nyttes til å støtte opp om innovasjon og internasjonalisering. Slike midler skal med andre ord ikke nyttes til å sementere en eksisterende næringsstruktur.

Ny nordnorsk fiskerbank ?

I disse dager hører jeg røster fra nord som med store ord proklamerer at bankene har skylden for krisen og at svaret på krisen ser ut til å være etablering av en ny nordnorsk fiskeribank. En debatt om etablering av en ny bank legger jeg meg ikke borti, men jeg vil allikevel mene at dette blir å ta utgangspunkt i symptomene og ikke årsakene.

Tapsoversiktene bankene presenterer må føre til en viss forståelse hos oss for bankenes argumenter, for deres skepsis og avventende holdning. Tallene bør føre til at vi som næringsutøvere og myndigheter analyserer hva som kan gjøres for å gjenreise tilliten og bringe investorene tilbake.

Enkelte ser altså ut til å mene at en ny bank er medisinen som skal gjøre pasienten frisk. De neglisjerer derved de bakenforliggende årsaker – eller sykdommen om jeg kan bruke et slikt bilde – nemlig en næring hvor mange bedrifter ikke klarer å drive lønnsomt. Sykdomsbildet fordrer en annen behandling og en annen medisinen dersom pasienten - næringen - skal ha håp om å bli friskmeldt.

Og da er jeg tilbake

• til behovet for å tenke nytt,
• til å forandre for å bevare, og
• til nødvendigheten av økt fokus på innovasjon, kompetanse og behovet for omfattende næringsstrukturelle endringer.

Større norsk enheter

Utviklingen som viser økt fokus på store toneangivende enheter i ulike markedessegmenter ute, må føre til en tilsvarende utvikling også i Norge. Vi trenger, som jeg ved tidligere anledninger har vært inne på, tyngre og mer slagkraftige enheter. Eierskap er ikke en forutsetning – forpliktende, avtalefestet samarbeid mellom ulike aktører kan vise seg å være minst like velegnet.

En forutsetning for at vi skal nå målene knyttet til økt marin verdiskaping er en langt mer effektiv utnyttelse av råstoff, teknologi og arbeidskraft. De tidligere nevnte danske investorer sender oss alle et viktig signal når de lar mulighetene for å engasjere seg i vår næring fare. Dette fordi de ikke ser grunnlag for to og kanskje helst tre skiftsordninger over store deler av året.

Uforutsigbarhet og investeringsklima

En nærmest kontinuerlig vekselvirkning mellom gode og dårlige tider, optimisme og omfattende investeringer etterfulgt av pessimisme og tyngende gjeld, skaper et inntrykk av en useriøs næring. Og slike næringer er verken banker eller institusjonelle investorer nevneverdig interesser i. Det vil kunne føre til at disse vil vegre seg for å gå inn med kapital. I en slik situasjon vil det i fremtiden neppe være nevneverdig gehør for krav om massive offentlige kapitalinnsprøytninger.

Verdikjeden – flåteleddet

Å jevne ut toppene og skape økt stabilitet, regularitet og forutsigbarhet vil være et avgjørende skritt for økt verdiskaping. En vellykket politikk for industrien forutsetter et industrielt perspektiv også på flåteleddet.

På representantskapsmøtet i Fiskebåtredernes Forbund i januar i år redegjorde jeg for grep som er tatt eller må tas overfor flåteleddet for å bygge opp under industriens muligheter til å utvikle sin rolle.

I dag vil jeg begrense meg til korte stikkord og vise til:

• Prøveordningen som innebærer at industribedrifter som eier trålere får anledning til å la lokale kystfartøyer få fiske trålfartøyets kvoter,
• Økt bruk av fartøykvoter i kystflåten
• Innstramming i praktiseringen av leveringsbetingelsene for torsketrålerne
• Liberalisering av krav mht. eierbegrensinger i trålflåten

Arbeidsgruppe – industri

Ved årsskiftet oppnevnte jeg en arbeidsgruppe ledet av Leiv Grønnevet. Kort fortalt er gruppens mandat som følger:

Å foreslå endringer i de offentlige rammebetingelser og eventuelle andre tiltak som kan gi grunnlag for forbedringer i fiskeindustriens lønnsomhet, konkurransekraft og verdiskaping.

Grønnevet-gruppen skal presentere sin anbefalinger og forslag til meg innen 15. juni i år.

Svaret må vi finne sammen

Ansvaret for å unngå at historien gjentar seg deler vi alle. Vi må samle våre krefter om å løse fremtidens utfordringer. Det finnes ”mørkemenn” både i og utenfor næringen og deres virksomhet og synspunkter legger stein til byrden. Jeg vet, heldigvis, at flertallet av oss ser muligheter der disse andre ser problemer.

Jeg håper at det jeg i dag har sagt oppfattes som invitt til en dialog. Vi kan ikke være tilfreds med at næringen ser ut til å utvikle seg i retning av å bli en råvareleverandør. Derfor må vi sammen stå samlet for å møte de omfattende strukturelle endringer som er nødvendig. Endringer som vil få vesentlige konsekvenser - for næringen og for bosetting i kystdistriktene.

Enklere å være næringsutøver

Blant mine tre mål som jeg redegjorde for innledningsvis har jeg kun indirekte kommentert målsettingen om å gjøre det enklere å være næringsutøver. Dette betyr ikke at temaet er nedprioritert. Både jeg og Regjeringen for øvrig har forenkling som en høyt prioritert målsetting. Min invitasjon til dialog omfatter i aller høyeste grad også dette aspekt.

I så måte viser jeg til gode erfaringer med dialogen med FHL og foreningens medlemmer i forbindelse med arbeidet med forenklinger på oppdrettssektoren.

Jeg vil komme tilbake til dette tema på NorFishing her i Trondheim i august.

I mellomtiden inviterer jeg som sagt til en dialog i sakens anledning. Det er næringas utøvere som vet hvor skoen trykker og som har det beste utgangspunkt for å fremme konkrete forslag. Jeg kan forsikre at et hvert forslag vil bli seriøst vurdert.

Takk for oppmerksomheten.