Innlegg til Sametingets fiskeripolitiske debatt

President,

jeg vil først takke for invitasjonen til å komme hit og innlede før Sametingets fiskeripolitiske debatt. Det er første gang jeg besøker Sametinget og har sett frem til denne anledningen.

Etter Sametingets oppfatning er fiskeri en særrettighet befolkningen i det samiske området har, både ut fra sedvane, alders tids bruk og internasjonale bestemmelser til vern om urfolk.

Som kjent er dette en oppfatning som ikke helt og fullt deles av alle.

Men, det er bred enighet om at norske myndigheter gjennom folkeretten og nasjonal rett er forpliktet til å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen skal kunne sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Lovmessig er det samiske folks status som urfolk og etnisk, kulturell og språklig minoritet forankret i vedtakelsen av

• Grunnlovens § 110a i 1988 og
• ratifikasjonen av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater i 1990 og
• art. 27 i FNs konvensjon av 1966 om sivile om politiske rettigheter.

Deler av den samiske befolkningen, særlig langs kysten, har tradisjonelt levd av en kombinasjon av jordbruk, jakt og fiske. I motsetning til reindrift er dette aktiviteter som den samiske befolkningen deler med andre nordmenn.

Det kan hevdes, noen vil mene med rette, at den samiske befolkningen i Norge ikke opprettholder et såkalt tradisjonelt fiske, men deltar i fisket med moderne fiskefartøy og moderne effektive redskap på linje med øvrige aktører i næringen. Dette i motsetning til mange urbefolkninger andre steder i verden.

Når det gjelder fritidsfiske og fiske i næringsøyemed er vilkårene etter gjeldende saltvannsfiskelov like for hele befolkningen.

Som fiskeri- og kystminister fastholder jeg tolkningen av at folkeretten ikke gir folk bosatt i samiske områder noen særlige historiske rettigheter til fiske.

Jeg vil likevel påpeke at Regjeringen, med den tolkningen vi legger til grunn, har valgt å gå et skritt videre og gitt folk i de samiske områdene utvidede rettigheter gjennom diverse regelverk.

Som et eksempel nevner jeg reglene for fiskermanntallet, hvor vi har en særordning for personer som er bosatt i kommuner omfattet av Samisk Utviklingsfond. Her har man adgang til å ha høyere inntekt fra annen virksomhet enn i andre kommuner, og likevel stå på blad A i manntallet. Den som er ført på blad A, får bl.a. adgang til gruppe II i fisket etter torsk, hyse og sei.

Et annet eksempel er at Sametinget er medlem av Reguleringsrådet. Diskusjonene i Rådet utgjør en vesentlig del av beslutningsgrunnlaget når reglene om utøvelsen av fisket fastsettes.

Et tredje eksempell er at Sametinget har en representant, Berit Ranveig Nilsen, i vårt havressurslovutvalg. Lovutvalget har som mandat og vil særskilt behandle urfolksperspektivet.

Fiskeridepartementet har hatt som standpunkt at våre folkerettslige forpliktelser skal oppfylles, men gjennom den nasjonale politikk. Det å legge til rette for å opprettholde det materielle grunnlag for den samiske kultur, er i realiteten å ta distriktspolitiske hensyn – i tråd med Sametingets eget standpunkt om å avvise særordninger basert på etnisk tilhørighet.

Så får jeg leve med at Sametinget mener at vi ikke har gjort nok. På samme måte som en fylkeskommune kan mene at sentrale myndigheter ikke har tatt de rette grep i forhold til problemene man sliter med i deres region.

Hvilke ordninger er det så grunn til å trekke frem, i denne forbindelse?

Vel, først kan jeg vise til

Reguleringspolitikk:

For å ivareta samiske interesser ble det tidligere gitt garanterte kvoter for fartøy under 11 meter i gruppe I og under 10 meter i gruppe II for fartøy hjemmehørende i Nord-Troms og Finnmark. Garantien utgjorde 50 % av maksimalkvotene.

I dag er fartøyene under 15 meter i gruppe I i torskefiskeriene, og alle fartøy i gruppe II regulert med samlekvoter. Samlekvoten gir fartøyene en garantert kvote som disponeres fra 1. januar til 31. desember. Garantien som tidligere ble gitt til fartøyene i Nord-Troms og Finnmark er dermed utvidet til gunst for alle fiskere som driver med små båter.

Gjennom samlekvoteordningen har småbåtfiskere i resten av kyst-Norge vunnet retten til at også de er garantert en fast kvote gjennom året. M.a.o. regelverket gjør ikke lenger forskjell mellom fylkene. Realiteten er at dette ikke har påført den samiske befolkningen noe tap heller. Noen har fått det bedre uten at andre har fått det verre.

Jeg registrerte i høringsprosessene at Sametinget gikk i mot innføring av strukturordningene i kystflåten, og fortsatt er meget kritisk til disse. Jeg har hevdet og vil fortsatt hevde at dette grepet var og er nødvendig for å gi kystfiskerne mulighet til å styrke sitt driftsgrunnlag på lik linje med havfiskeflåten. Erfaringene så langt bekrefter at fiskerne vil ha slike ordninger. På den annen side, det er klart at det blir færre fartøy – den prosessen startet for 50 år siden, uten myndighetenes medvirkning. Historisk sett har 50-, 60-, 70, og 80-tallet vært sterkt preget av nedgang i antall fiskere og antall fartøy. Forklaringen er i og for seg enkel og forståelig.

Hvis ikke det enkelte fartøy kan drive lønnsomt, er det ingen som vil drive fiske. Med strukturordninger vi har innført, faste kvoter samt samlekvoter, så er det jo slik at den fisker som er fornøyd med driftsgrunnlaget faktisk kan forholde seg helt rolig, hans kvoter blir ikke ”stjålet” av noen andre som strukturerer seg. Jeg har nemlig satt en effektiv stopper for 90-tallets klare tendens til at de minste båtene tapte kvoterettigheter til fordel for de større. Innføringen av Finnmarksmodellen, samlekvoter og faste kvoter må sees i sammenheng.

Strukturordningen bidrar klart til fiskernes driftsgrunnlag styrkes vid at det i gruppen under 15 meter hvor vi tilbyr kondemnering, så tilfaller frigitte kvoter de resterende båtene i gruppa, og i gruppe over 15 meter avgis 20% av kvotene som struktureres til de øvrige fartøyene.

Hvordan dette kan svekke kystfisket i fjordområdene har jeg vanskelig å forstå. Når i tillegg dette kun omfatter fartøy i de lukkede gruppene, så blir ikke folk som driver med kombinasjonsnæring, som stort sett står på blad A i fiskermanntallet, berørt i det hele tatt. Og av denne gruppen er det mange i samiske befolkningsområder.

Kongekrabbe:

Forvaltningen av kongekrabben er en sak som har utløst stort engasjement i hele Finnmark og selvsagt også i den samiske befolkningen. Når det gjelder kriterier for deltakelse i fangst av kongekrabbe i 2004, så var det et overordnet mål å innrette deltakelsen på en måte som skapte mest mulig lønnsomhet i fisket. Det har nemlig vært bred politisk enighet om at de som hadde vært mest plaget av krabber på 80- og 90-tallet nå skulle få erstatning i form av fangstrettigheter og økt inntektsgrunnlag.

Alle som fikk adgang til å delta i kongekrabbefangsten i 2003, har også adgang til å delta i 2004. Som følge av utvidet fangstområde, endret referanseperiode samt at øvre lengdegrense er hevet til 21 meter og nedre lengdegrense er senket til 6 meter, vil antall deltakende fartøy i 2004 øke.

Sametingets forslag til deltakelseskriterier, om ikke å åpne opp for deltakelse fra fartøy over 15 meter, men i stedet benytte kvoteøkningen til å slippe alle fartøy under 7 meter inn i fangsten, ville ikke bidratt til bedre lønnsomhet i fisket.

For å konkretisere konsekvensene forslaget fra Sametinget ville fått for kvotenivået har jeg følgende tall-eksempler :

I 2004 er det 223 fartøy som har deltakeradgang i Gruppe I og 37 fartøy som har deltakeradgang i gruppe II. Fartøykvotene i fjorårets fangst var 1040 krabber for fartøy i gruppe I og 520 for fartøy i gruppe II. Fartøykvotene for årets fangst vil trolig bli fastsatt i løpet av denne uken.

Sametingets forslag om deltageradgang for alle mindre fartøy var ikke konsekvensvurdert, men ville ha medført et meget stort antall nye potensielle deltagere, basert på antall merkeregistrerte fartøy i området. Og i tillegg åpnet for ny merkeregistrering ut fra å tilpasse seg regelverket.

Men et par tall-eksempler kan illustrere virkningen.

Hvis det slippes inn 120 nye fartøy i Gruppe II, og det fortsatt er 223 fartøy i gruppe I, vil fartøykvotene i forhold til fjorårets kvoter bli redusert fra 1040 til 830 krabber for fartøyene i gruppe I og fra 520 til 415 krabber for fartøyene i gruppe II. Dette medfører en nedgang på 210 krabber for fartøy i gruppe I og 105 krabber for fartøy i gruppe II.

Hvis det slippes inn 200 nye fartøy i Gruppe II, og det fortsatt er 223 fartøy i gruppe I, vil fartøykvotene i forhold til fjorårets kvoter bli redusert til fra 1040 til 735 krabber for fartøyene i gruppe I og fra 520 til 368 krabber for fartøyene i gruppe II. Dette medfører en nedgang på 305 krabber for fartøy i gruppe I og 152 krabber for fartøy i gruppe II.

Med en så liberal adgang til fangsten, ville kvotegrunnlaget for samtlige fartøy bli redusert med over 30% og lønnsomheten bli kraftig redusert. Hvis så krabbetallet går ned i fremtiden vil overkapasitet og derav sviktende lønnsomhet bli et problem.

Når det gjelder fartøy med deltakeradgang i kongekrabbefangsten i Tana, som det har vært spesielt fokus på, er det totalt 9 fartøy fra Tana som har deltakeradgang i kongekrabbefangsten. 6 i gruppe I og 3 i gruppe II.

Det er imidlertid mange som driver jordbruk/landbruk og fiske i kombinasjon i Tana og mange av disse har ikke fisket nok til å oppfylle kravene. Ved å åpne generelt for deltakelse ville det gått ut over den aktive fisker, som har hatt de største ulempene med kongekrabben, og som det har vært ønskelig også får nyte godt av inntektsmulighetene krabben bringer med seg.

Kystsel:

Norge fører en økosystembasert marin forvaltning hvor bærekraftige sel- og hvalbestander er et mål. Regjeringen må føre en ansvarlig forvaltningspolitikk på alle levende marine ressurser, også kystsel. Jakt på kystsel er derfor regulert.

Det er ikke pr. i dag og vil neppe heller i fremtiden bli noe grunnlag for en lønnsom industri basert på kystsel, men det er et ønske om å holde bestandene i sjakk så de ikke fører til skade på oppdrett og fiskeri. Dette er også i samsvar med anmodning fra Stortinget.

Det har imidlertid vært mindre jaktinteresse enn tilgjengelige kvoter, og det har de siste årene særlig vært tilfellet i Finnmark. Det er derfor innført visse grep for å stimulere til økt jakt på kystsel som eksempelvis muligheter for sportsjakt og kompensasjon for innsending av kjever til bruk i forskning. Videre er det foretatt lovendring for å åpne for at utlendinger få delta i jakt på kystsel på lik linje med annet vilt..

Det fastsettes en samlet kvote på havert for området Vesterålen-Varanger som i 2003 og 2004 har vært på 221 dyr. På steinkobbe fastsettes kvotene fylkesvis og for Finnmark var kvoten på 93 dyr i 2003 og 2004. I Troms var den i samme periode på 87 dyr.

I Finnmark hittil i år er det tatt 48 havert mot 51 i hele 2003. Det er tatt 48 steinkobbe i år mot 15 i fjor.

For Troms hittil i år er det tatt 40 havert mot bare 16 i hele 2003. Hele kvoten på 87 steinkobbe er allerede tatt i år i motsetning til 42 dyr i 2003.

For 2004 har det altså så langt vært en positiv økning i fangsten både i Troms og Finnmark. Dette kan skyldes innføringen av kompensasjonsordningen i Troms og Finnmark, og at de øvrige stimulerende tiltakene er begynt å virke.

Vi vil fortsatt stimulere til at kystselkvotene blir tatt, og at kvotenivåene settes så høyt at bestandene holdes i sjakk og at skadevirkningene for annen virksomhet minimeres.

Oppdrett:

Norsk havbruksnæring har de siste 30 årene utviklet seg til en milliardindustri som kjemper med annen matvareproduksjon på verdensmarkedet. I en konkurranseutsatt næring der over 90% av produktene våre går til utlandet, er det avgjørende at vi er konkurransedyktige på pris, kvalitet, leveringsbetingelser og produktsortiment dersom næringen skal generere inntekter og arbeidsplasser i Norge i tiden fremover. Problemene knyttet ti mangelen på markedsadgang til EU demonstreres tydelig i disse dagene hvor norske oppdrettere trues med begrenset salg til EU, og dermed utrygge arbeidsplasser langs kysten.

Nytenkning er derfor et nøkkelord i denne sammenheng. Hittil har laks og ørret utgjort ryggraden i næringen vår, men for ytterligere vekst er vi også nødt til å satse på andre arter. For å stimulere til denne utviklingen tildeles derfor nye konsesjoner for andre arter fortløpende og vederlagsfritt, mens Stortinget i 2001 bestemte at det skulle tas vederlag for nye laksekonsesjoner, dog med en rabatt i Tiltakssonen.

Tildeling av laksekonsesjonene har gjennom tiden tjent ulike distriktspolitiske formål.

Jeg er kjent med at Sametinget er opptatt av Musken-konsesjonene og mulighet for lignende tildelinger i fremtiden i andre regioner. Initiativet til å tildele disse konsesjonene ble tatt under Bondevik I-regjeringen som ledd i et regionalpolitisk tiltak og ikke med utgangspunkt i en samerettslig problemstilling.

Ved 2002 – tildelingen ble det tildelt vederlagsfrie oppdrettskonsesjoner til Lulesamer i Musken i Tysfjord kommune. I de generelle samtalene med EFTAs overvåkingsorgan ESA, ble det satt søkelys på disse to tildelingene.

Norske myndigheter begrunnet beslutningen med at den norske samiske befolkningen utgjør en beskyttet minoritetsgruppe, samt at Lulesamene i sin tur representerer en minoritetsgruppe av den samiske befolkning. Argumentasjonen til norske myndigheter, var således basert på at det dreide seg om et spesielt tilfelle, og at vedtaket ikke gir samer generelt en rett til vederlagsfrie oppdrettskonsesjoner fordi de utgjør en minoritetsgruppe.

Hvis norske myndigheter skal tildele konsesjoner på særskilt grunnlag, vil dette fordre et klart hjemmelsgrunnlag.

Det er først og fremst ILO – konvensjonen som kan tenkes påberopt som grunnlag for en særlig rett for den samiske befolkningen til vederlagsfrie konsesjoner. Konvensjonens formål er i korthet å sikre minoritetsgrupper sin rett til å videreføre sin kulturelle arv og levesett, samt hindre diskriminering av disse gruppene i forhold til den øvrige del av befolkningen.

Det vil likevel være unaturlig å tillegge konvensjonen den betydning at disse bestemmelsene gir den samiske befolkningen en særlig rett til oppdrettskonsesjoner.

Oppdrettskonsesjoner representerer ikke naturressurser i ordets vanlige forstand, men gir en rett til å drive med kunstig reproduksjon av fisk.

Med bakgrunn idet grunnleggende forvaltningsrettslige prinsipp om likebehandling, bør en dessuten vurdere konsekvensene av å tildele konsesjoner til noen enkeltpersoner på særskilt grunnlag. Det er vanskelig å begrunne hvorfor noen fra den samiske befolkningen eller i tiltakssonen skal få tildelt vederlagsfrie konsesjoner uten at disse rettighetene senere gis generelt til alle i dette området.

En totalvurdering av rettstilstanden tilsier at det er uheldig å gi konsesjoner på særskilt grunnlag til den samiske befolkningen fordi det blir vanskelig å imøtegå senere søkere som på grunnlag av likebehandlingsprinsippet, vil kunne hevde at deres minoritetsstatus gir dem et rettskrav på tildeling av konsesjoner på særskilt grunnlag.

Erfaringene fra Musken-tildelingen viser også at det ikke ble uproblematisk å foreta en slik prioritering. Jeg tenker i denne forbindelse også på den forestående rettsaken for Oslo Tingrett, hvor det er reist sak om forvaltningens håndtering av tildelingene og selskapet som til slutt fikk konsesjonene

For øvrig legger departementet ikke opp til nye tildelinger av laksekonsesjoner verken i 2004 eller 2005.

Språksaken:

Jeg vil så nevne en sak som Sametinget har reist; oversettelse av fiskeriregelverk, så vel som annet regelverk, til samisk. Saken ble drøftet i Regjeringskonferanse sist mandag.

Der besluttet vi at det må utarbeides klare og enhetlig retningslinjer for vurdering av hva som skal oversettes på alle de ulike samfunnsområdene. Dette er i tråd med Regjeringens offensive politikk med hensyn til samiske språk. I mellomtiden vil imidlertid jeg sørge for at de 3 sentrale lovene for norsk fiskeriforvaltning; deltagerloven, saltvannsfiskeloven og råfiskloven blir oversatt til samisk. I tillegg vil vi løpende vurdere hvilke forskrifter og annet regelverk som skal bli oversatt.

Jeg vil i denne sammenhengen vise til rapporten jeg la frem i august under Fiskerimessa og som heter ”Enklere Hverdag” i fiskeri- og kystforvaltningen. Her tas det nettopp sikte på å gjøre regelverk og kontakten mellom næringen og myndighetene enklere.

President, representanter. Det er en tradisjon at fiskeriministeren har jevnlige møter med Sametinget, når det er blitt bedt om dette.

Jeg ser på disse møtene som en fin anledning til å få utdypet synspunkter og ta opp problemstillinger av mer generell karakter. Så får det heller være at vi ikke alltid blir enige. Men dialogen er viktig å holde fast ved for å skape forståelse og respekt for hverandres synspunkter. Uten dialog har demokratiet tapt!

Denne dialogen vil det bli gitt rikelig anledning til i forbindelse med stortingsmeldingen om marin næringsutvikling som jeg skal legge frem i vårsesjonen. Her vil jeg se på hvordan marine ressurser kan utvikles for å legge til rette for å styrke næringsgrunnlaget i Kyst-Norge. Meldingen vil særskilt drøfte spørsmålene som dette reiser i forhold til den samiske befolkningen.

President, med dette vil jeg takke for den ære jeg anser det er å tale til Sametinget. Tusen takk og lykke til med de videre forhandlinger.