Lokal og regional næringsutvikling – fiskeriforvaltningens rolle

Fylkesmannsmøte i Sogn og Fjordane, Florø, 3. juni 2004

Fiskeriminister Svein Ludvigsen

Presentasjon av foredraget (powerpoint – 3,7 MB)

Stortingsmelding om marin næringsutvikling

Regjeringen er nylig gitt i oppdrag fra Stortinget å utarbeide en stortingsmelding om marin næringsutvikling og bosetning langs kysten. I meldingen, som jeg vil legge frem våren 2005, vil jeg legge vekt på å utvikle fiskeripolitikken til en politikk for marin verdiskaping.

Vi må forlate en politikk og en tilnærming der fiskeri- og havbruksnæringen oppfattes som et distriktspolitisk virkemiddel. Det er nødvendig å avvikle særnorske pålegg som fører til økte kostnader og driftsulemper for bedriftene.

Sysselsetting

Fiskeri- og havbruksnæringen har vært, og er fortsatt, en viktig del av sysselsettingsgrunnlaget langs hele kysten. I en rekke kystkommuner er aktiviteten i marin sektor avgjørende for den lokale økonomien. Dette skyldes det direkte bidraget til sysselsetting, og også ringvirkningene næringen skaper til leverandører og annet næringsliv.

Diagrammet her viser at vi har om lag 13 000 syssel­satte innen fiske og fangst, vel 2000 innen oppdrett, mens nærmere 12 000 er sysselsatt i foredlingsleddet. Ringvirkningseffekten varierer imidlertid sterkt mellom disse gruppene – eksempelvis er effekten av oppdrettsvirksomheten nesten 10 ganger større enn for fangsleddet.

Næringens fortrinn

Nærhet til kommersielt viktige fiskebestander er ett komparativt fortrinn av betydelige dimensjoner. Med dagens moderne teknologi og infrastruktur ser vi imidlertid at dette også har endret seg. Frosset råstoff er blitt en internasjonal handelsvare og konkurransen fra lavkostland – som Kina – er vi nærmest dømt til å tape. Vi vet at i dag tilsvarer kostnadene ved ett norsk årsverk ved filéteringslinjen om lag 25 kinesiske årsverk.

Utvikling mot et regionalt fokus

Helt til for få år siden var det toneangivende syn at distriktene skulle utvikles og moderniseres med utgangspunkt i føringer og strategier utformet på sentralt hold. Lokal og regional utvikling og velstand skulle stimuleres ved omfordeling av samfunnets verdier gjennom økonomiske overføringer fra sentrale myndigheter.

Slik var det også innen marin sektor. For snaut 20 år siden utgjorde statsstøtten til fiskerinæringen godt over to milliarder kroner – i datidens kroneverdi. Jeg konstaterer at omfanget er gradvis redusert og næringen nå fremstår som helt subsidiefri. Internasjonale forpliktelser og avtaler Norge er bundet av gjør det også uaktuelt å reintrodusere slike subsidier.

Dagens strategiske tilnærming til næringsutvikling legger stor vekt på at lokal og regional utvikling og vekst må basere seg på stedlige ressurser og stedlig kompetanse - på innovasjon og markedstilpasset produksjon som verktøy for styrket konkurransekraft og økt lønnsomhet. Utviklingen i de internasjonale rammevilkår har gitt en slik tilnærming ekstra næring.

Næringslivet er hovedansvarlig

Jeg vil imidlertid presisere at hovedansvaret for fremtidig lønnsomhet i næringslivet hviler – og må hvile – på næringenes egne utøvere. Vi, som representanter for forvaltningen, må evne å skille klart mellom butikk og politikk!

Lønnsomhet

Lønnsomhet er nøkkelordet. Kun gjennom lønnsomme bedrifter og rederier vil næringen kunne tilby trygge arbeidsplasser og bidra til utvikling av vekstkraftige lokalsamfunn. Ulønnsomme bedrifter gir lite, bortsett fra varige traumer.

Lønnsomme bedrifter er helt nødvendig dersom folk skal velge å satse sin fremtid på marin sektor.

Hva er marin sektor?

Det er ikke uvanlig å tenke på næringsvirksomhet knyttet til fiskeri- og havbruk som synonymt med sjømatproduksjon – dette er jo den mest kjente og tradisjonelt forankrede fiskeribaserte produksjonen. Men det er på langt nær alt!

La meg gi en oversikt over hovedelementene vi tar utgangspunkt i når vi i departementet benytter begrepet marin sektor. I tillegg til kjente aktiviteter basert på fiskeri, havbruk og tradisjonell fiskeindustri, byr de marine verdikjedene på langt mer. Vi har ekstensive oppdrettsformer som havbeite, samt produksjon og leveranser av fôr, utstyr og tjenester.

Og vi har de såkalte ”nye” marine næringene, herunder nye arter i oppdrett. I denne sammenheng vil de mest kjente arter være torsk, kveite og skjell. Innledende forsøk gjøres imidlertid også med en rekke andre arter. Økt bruk av biprodukter og da særlig til høyt prisede kvalitetsprodukter er et annet element. Og endelig, i kanskje den mest avanserte enden av skalaen – bioprospektering og bioteknologisk industri basert på marint materiale.

La meg stoppe opp her et lite øyeblikk ! Jeg fascineres av de muligheter marint råstoff gir som utgangspunkt for moderne og avansert teknologi. Altså for så meget mer enn våre tilvante forestillinger om fisk som mat. Og, ikke minst undres jeg over hvilke kilder til verdiskaping og velstand som fortsatt ligger der og venter på å bli oppdaget og tatt i bruk.

Og – i nyhetene i går (2. juni) viste NRK til muligheter for at det finnes – og jeg siterer: ”ekstremt verdifulle bakterier rundt varme kilder i de vulkanske ryggene i de store havdyp”. Det er, i følge Oljedirektoratet, mye som kan tyde på at slike ukjente organismer i Barentshavet kan bli mer verdifulle enn olje og gass!

Eksporten

Selv om eksportverdien har falt noe de siste år utgjør sjømateksporten 5,7 % av verdien av samlet norsk eksport, inklusive olje og gass (2002). Siden om lag 95 % av vår produksjon eksporteres blir dette et viktig parameter.

Videre ser vi at oppdrett etter hvert har fått en vesentlig betydning. I 2003 utgjorde oppdrettsfisk i overkant av 43 % av samlet sjømateksport.

Utfordringene

Slik jeg ser det har endringer i de internasjonale rammevilkår synliggjort – eller avslørt – næringens strukturelle svakheter. Tidligere tiders statsstøtte har bidratt til å sementere en eksisterende næringsstruktur og har gitt få insentiver til innovasjon og markedstilpasning.

Et høyt norsk kostnadsnivå og en arbeidsintensiv produksjon er heller ikke en oppskift som fremmer lønnsomhet. Både norsk og utenlandsk arbeidskraft – polsk, russisk og tamilsk, for å nevne noen - forlater næringen.

Gjennom økt satsing på teknologi og rasjonalisering kan vi moderere og forhåpentligvis utligne mye av konkurransegapet mellom vår næring og næringen i lavkostland. En slik utvikling vil gjøre næringen mer kompetansekrevende og følgelig kunne tilby mer attraktive arbeidsplasser.

Regional vs. nasjonal ressursforvaltning

Det pågår en debatt om forvaltningsopsjoner. Spørsmålet er om forvaltning av våre fiskeressurser skal baseres på nasjonale eller regionale strategier og handlingsplaner. Enkelte ser ut til å mene at regionalisert forvaltning er et viktig svar på næringens utfordringer.

Jeg må imidlertid erkjenne at jeg – i denne sammenheng – ikke kan se at regionalisering vil være veien å gå. Og knapt noen har, så langt jeg har kunnet registrere, klart å definere hva regional fiskeriforvaltning skulle innebære.

Jeg har da også registrert at både Fiskarlagets formann og lederen av distriktskommisjonen går langt i å avvise regional ressursforvaltning som en farbar tilnærming. I følge oppslag i media har Arbeiderpartiets Karl Eirik Schjøtt-Pedersen gjort seg til talsmann for en tilsvarende oppfatning.

Mitt fokus

Jeg legger vekt på operasjonalisering av helt sentrale begreper – kall det gjerne fiskeripolitiske honnørord.

• Markedsorientering
• Helhetlig verdikjedeperspektiv
• Industrielt fokus
• Integrering og næringens struktur

Økt verdiskaping forutsetter produksjon av ferdigvarer, mens næringens oppmerksomhet og energi stort sett har vært rettet mot salg av allerede produserte produkter.

Er en markedsorientert – er det ikke avgjørende hva bedriften kan produsere, men om den er teknisk og bedriftsøkonomisk i stand til å produsere det kundene etterspør !

Gjennom virkemidlene i det tidligere SND har myndighetene stimulert til satsing på utvikling av store integrerte fiskeriselskaper – og fått en del kjeft for det. I enkelte konkrete sammenhenger kan kritikken nok ha vært berettiget, men det er faktisk mye som taler for at størrelse betyr noe. Økt tyngde kan oppnås gjennom eierskap eller like gjerne ved utvikling av langsiktige, forpliktende samarbeidsavtaler mellom.

De politiske grepene

Min, og forvaltningens, oppgave går på utvikling av best mulige rammevilkår og på utforming av politisk grep som bidrar til økt verdiskaping og lønnsomhet.

Først om overordnede tiltak for styrket konkurransekraft.

penge- og finanspolitikken er viktig. For vår internasjonale og svært konkurranseutsatte næring er redusert rente og en svekket, mer konkurransedyktig kronekurs av stor betydning for økt konkurransekraft og lønnsomhet.

Dernest vil satsing på FoU og innovasjon stå sentralt.

Marin sektor er et definert satsingsområde og Fiskeridepartementet er et særdeles forskningstungt departement. 35,3 % (900 millioner) av departementets 2004-budsjett er øremerket forskning.

Andre mer langsiktig pregede instrumenter er RMV – Regjeringsutvalget for marin verdiskaping som jeg leder og som er i ferd med å forberede en høring av sitt avsluttende strategidokument. Regjeringens Innovasjonsprogram – Innovasjon 2010 og Regjeringens plan for helhetlig innovasjonspolitikk (HIP), er andre eksempler.

En tredje og like viktig tiltakskategori er reguleringsregimets utforming.

I reguleringene søker departementet å ta hensyn til sammenhengene mellom reguleringene og næringens økonomiske og markedsmessige utviklingsmuligheter.

Et fjerde viktig tema er markedsadgang.

Arbeidet for bedret markedsadgang er blant de saker Fiskeridepartementet bruker mange årsverk på. Dette omfatter handelspolitiske saker vis a vis EU, WTO, med flere, samt forhandlinger om nye frihandelsavtaler.

Kystsaker

Andre og viktige deler av mitt departements ansvarsområde, som oljevernberedskap, sikkerhet til sjøs, farleder og havner, er forhold som påvirker næringens utviklingsmuligheter lokalt, regionalt og nasjonalt. Her har vi for øvrig en betydelig samarbeidsflate mot fylkesmannen – men det må være tema for et annet foredrag.

Om arbeidsfordelingen, regionalt – sentralt

I tråd med oppgaven jeg er gitt i dag vil jeg imidlertid gjerne berøre samarbeidsflater med det regionale nivået. Det regionale nivået har fått øket innflytelse på og ansvar for utvikling og vekst i distriktene. Fylkesmannen på sin side har etter forholdene en lang tradisjon for å håndtere sentrale deler av tilretteleggingen for marin sektor.

Tildeling av konsesjoner

Tildelingen av havbrukskonsesjoner foregår som kjent i et tett samarbeid mellom fiskerimyndighetene, fylkesmannen, kommunene og andre. For alle oppdrettsarter utenom laks og ørret er konsesjoner ikke antallsbegrenset, men det er tilstrekkelig at lokalitetene klareres etter forurensningsloven, fiskesykdomsloven og plan- og bygningsloven – med hhv. fylkesmannen og kommunene som viktige aktører.

I Fiskeridepartementet har vi også lansert andre tiltak som skal bidra til å gjøre næringen mer konkurransedyktig.Det er blant annet åpnet for en friere strukturtilpasning for næringsaktørene ved å gjøre det lettere å flytte konsesjoner innenfor Fiskeridirektoratets regioner.

Når det gjelder fremtidig strukturutvikling og tilrettelegging for vekst i oppdrettsnæringen er det viktig at alle involverte etater spiller på lag. Jeg vil her særlig trekke frem betydningen av godt samarbeid mellom fylkesmannens miljøvernavdeling og Fiskeridirektoratet ved klarering av lokaliteter for oppdrettsvirksomhet.

Miljøspørsmål

De verdiene som kystsonen representerer kan og bør utnyttes - til beste for lokalsamfunn såvel som for hele landet. Levende kystsamfunn krever mulighet for utvikling og nye teknologiske løsninger. Ny næringsutvikling vil endre bruken av våre kystområder. Virksomhet har konsekvenser – dette må vi akseptere.

Fiskerimyndighetenes og fylkesmannens ansvarsområder møtes her på flere viktige felt. Fylkesmannens ansvar for miljøspørsmål er av betydning for en rekke sider av marin sektor. Det dreier seg om å sikre rent farvann og gode miljøbetingelser for havbrukets egne aktiviteter. Det dreier seg om å sikre at utslipp av uheldige stoffer fra havbruksvirksomheten er under kritiske grenser. Og det dreier seg om tiltak for å hindre sykdomssmitte, rømming og tilhørende lakselusspredning blant annet med sikte å ivareta våre villaksressurser.

Kystsoneplanlegging

Fiskerimyndighetene, fylkesmannen og kommunen deler videre utfordringene knyttet til arealplanlegging i kystsonen. Vi ser i dag at en stadig større del av kystarealene disponeres til ulike typer nærings-, verne- og friluftsformål og konkurransen om arealene øker. Realisering av verdiskapingspotensialet innen fiskeri- og havbruksnæringen forutsetter tilstrekkelig tilgang til egnede arealer. Dette innebærer også plass til etablering av nødvendig infrastruktur for landing og transport av råstoff og foredlede produkter.

Utfordringen framover vil være å finne løsninger som sikrer verdiskaping, men som samtidig er forenlig med annen bruk av kystsonen. Dessuten må det være en forutsetning at virksomheten drives på en måte som tar hensyn til naturens tålegrenser og som sikrer at evnen til produksjon og artsmangfold i det marine økosystemet opprettholdes.

For oss er det viktig å komme frem til omforente løsninger og konfliktavklaring på tidlig stadium – fortrinnsvis på prinsipielt nivå. Dersom konfliktpotensialet i enkeltsaker kan reduseres, kan vi unngå at interessemotsetninger spisses gjennom for eksempel innsigelser i kommunale planprosesser – noe som er lite formålstjenlig.

Det viktig med god kommunikasjon og gode samarbeidsprosesser mellom våre aktører på regionalt nivå. Disponeringen av arealer må forankres i planprosesser. Og jeg vil understreke betydningen av at den regionale fiskeri- og kystforvaltningen tas med i de kommunale og fylkeskommunale planprosesser der dette er relevant. Og fiskeriforvaltningen må - ikke minst - selv prioritere å delta aktivt i prosessene.

Regional innovasjon /næringsutvikling

I regjeringens generelle politikk har innovasjonsfremmende arbeid en svært viktig plass – dette gjelder også for regionalpolitikken.

Næringslivet må og skal være hoveddrivkraft. Gjennom ansvarsreformen er fylkeskommunene imidlertid tildelt en hovedrolle i regional næringsutvikling og innovasjon. Det gjøres i denne sammenhengen et poeng av at politikken for utvikling av de ulike regioner skal være forskjellig – avhengig av regionenes egne styrker og utfordringer. Det kreves en planmessig tilrettelegging for at tunge premisser for innovasjon kan få virke sammen. Bedrifter, arbeidskraft, kompetanse, transportløsninger m.m. må kunne virke effektivt for et samlet mål.

For Fiskeridepartementet er det en særlig utfordring å styrke dialogen med fylkene om marin næringsutvikling. Det er viktig å sikre at initiativer og bruk av offentlige midler fremmer den aktuelle regions/distrikts særlige fortrinn og samtidig bygger opp under nasjonale mål for marin sektors utvikling. Offentlige investeringer for næringsutvikling basert på stedbundne (lokale) marine ressurser bør gjøres der forutsetningene for den aktuelle virksomheten er best.

Hvis alle fylker springer etter samme utviklingsprosjekt, eller satser ukoordinert på oppbygging av kapasitet på produksjon av samme marine yngel, ja da får vi ikke den største samlede verdiskapingen. Det er derfor viktig at det skapes gode samarbeidsrelasjoner innbyrdes mellom fylkene og mot nasjonalt nivå.

I Fiskeridepartementet arbeider det for tiden for å styrke vår dialog med det regionale nivået for næringsutvikling. Det er av betydning at de regionale partnerskapene har med marin kompetanse i sitt utviklingsarbeid. Jeg vil her vise til de fiskeripolitiske retningslinjene departementet har utarbeidet overfor kommuner, fylkeskommuner og Innovasjon Norge.

Fiskeridirektoratet spiller innen sine kjerneområder en viktig rolle i arbeidet for marin verdiskaping i regionene. Ut over dette har Fiskeridepartementet en tett dialog om innovasjon og næringsutvikling med Innovasjon Norge. Disse aktørenes regionale enheter vil bidra inn mot partnerskapene med til størst mulig samlet effekt av fylkenes arbeid.

Avslutning

I omtalen av næringen har jeg har valgt å fokusere på utfordringene og behovet for endringer. La meg til slutt understreke de uante mulighetene den ”nye” delen av marin sektor gir. Det er også klare positive fremtidsmuligheter i sjømatsektoren. Vi vet at sjømatforbruket vil øke dramatisk i global sammenheng. Skal vi utløse næringens verdiskapingspotensial er det viktig og nødvendig at næringen og alle ledd i forvaltningen arbeider sammen.

Takk for oppmerksomheten.