Fiskeriminister Svein Ludvigsen - Oslofjordens Fiskerlags årsmøte - Fredrikstad, 2. april 2004

Presentasjon av foredraget (powerpoint – 2,5 MB)

Dirigent, delegater og gjester:

Takk for invitasjonen.

Jeg har blitt forespurt om å innlede om rammebetingelser og utvikling av fiskerinæringen i Oslofjordregionen. Jeg har ut fra denne overskriften lyst til å komme inn på følgende temaer:

• om rammebetingelser generelt
• flåtestrukturen i Oslofjorden
• kontroll, oppsyn, rettledningstjeneste og gebyrer
• reguleringer – forvaltning av sild i Skagerrak og bifangstproblematikk i trålfiske
• strukturfondet
• rekruttering
• havnespørsmålet i Utgårdskilen
• nasjonalpark i Hvaler skjærgård

Om rammebetingelser generelt

Ett av mine hovedmål da jeg tiltrådte som fiskeriminister, var økt lønnsomhet i hele verdikjeden – "fra fjord til bord". Økt lønnsomhet krever gode rammebetingelser.

Det er ingen tvil om at et velfungerende politisk system og oppdaterte rammeverk er viktige forutsetninger for god kapitaltilgang til næringen. Det er derfor helt avgjørende at vår forvaltning utformes slik at den fremmer næringsutvikling, og ikke hemmer den. Derfor må offentlige rammebetingelser være tilpasset den tiden vi lever i og de utfordringer som ligger foran oss.

Dessverre opplever jeg alt for mange politikere som ber om gårdagens løsninger på morgendagens utfordringer. Her har næringen, sammen med meg, en stor oppgave, nemlig å få politikere til å forstå utfordringene næringen står overfor.

Jeg er – og vil gjerne understreke dette – en sterk tilhenger av at næringen skal få det nødvendige handlingsrom til å ta sine egne valg, og ta ansvar for sin egen utvikling. Det er derfor viktig å skille butikk og politikk.

Men det offentlige har virkemidler som kan tilpasses og virke sammen med de naturgitte rammebetingelsene. Slike virkemidler er mitt instrument. Det gir mening som fiskeriminister – på denne måten – å få lov til å være med å arbeide for å oppnå vårt felles mål om lønnsomhet i alle ledd.

Lønnsomhet

Når det gjelder lønnsomhet i fiskeflåten, har situasjonen de to siste årene ikke vært slik vi gjerne skulle ønske den var. I fjor leverte norske fartøy ca. 2,5 millioner tonn fisk og skalldyr til en verdi av 8,5 milliarder kroner. I forhold til 2002 er det en nedgang på 9% i fangstmengde og en nedgang på 24% i verdi.

Selv om enkelte grupper gjør det bra, er regnskapene for fiskeflåten i 2002 ikke veldig oppmuntrende lesning, med et fall i omsetningen på rundt 10 prosent og nesten halvert driftsresultat. Resultatene for fiskeflåten i 2003 ventes å være enda svakere enn i 2002. Dette fremmer ikke akkurat investeringslysten, og de to siste årene har vært bunnår for nye kontrakter på bygging av fiskefartøy.

Men nå ser det endelig ut til at situasjonen endrer seg til det bedre. Vi kan se at grepene regjeringen har foretatt for å bedre økonomien begynner å virke: Rentenedsettelsene siden slutten av 2002 bidrar til vekst i privat forbruk, og en svakere krone har bedret lønnsomheten til konkurranseutsatt næringsliv. Utsiktene for et oppsving i norsk økonomi allerede i 2004 er gode. Dette gjelder også for fiskeflåten, blant annet som følge av noe bedre priser.

Vi kan derfor nå se fremover med en gryende optimisme!

Fiskeflåten i Oslofjordområdet

Ser vi på utviklingen i flåten her i Oslofjordområdet de siste årene, ser vi en reduksjon i antall fiskefartøy i perioden 1994 – 2001 på lik linje med ellers i landet. I området finnes om lag 3 prosent av landets merkeregistrerte fiskefartøy. I 2002 sank denne andelen noe, for så å øke litt igjen i 2003. Ved utgangen av 2003 var det registrert 271 fiskefartøy i området.

Gjennomsnittsalderen for fiskefartøyene i Oslofjordområdet er omtrent som ellers i landet – 22,5 år, mens landsgjennomsnittet er i overkant av 24 år. De helårsdrevne fartøyene i området har dog en noe svakere lønnsomhet enn gjennomsnittet ellers i landet, med en driftsmargin på 6,3 % mot 14,3 % på landsbasis. De mindre fartøyene i området har likevel samme driftsmargin som tilsvarende fartøy ellers i landet.

Vestfold og Østfold er regionens største fiskerifylker. Reke, sild, torsk og makrell er klart de viktigste artene, målt i verdi. Totalt ble det landet fangst for i underkant av 45 mill. kroner i 2003. Siden 1995 er kvantumet halvvert, mens verdien kun har falt med vel 20 prosent.

I Oslofjordområdet var det ved utgangen av 2003 registrert 355 personer som hadde fiske som hovedyrke og 109 deltidsfiskere. Dette er samme nivå som i 2000, men vel 17 prosent færre enn i 1990. Reduksjonen i antall fiskere i dette området er således mindre enn reduksjonen på landsbasis, der antallet har sunket fra vel 20 tusen i 1990 til rundt 13 tusen i dag, en reduksjon på 35 prosent.

Tallene vi har sett viser oss en klar trend mot færre fartøy i enkelte grupper, og at færre velger fiskeryrket – i dette området som i resten av landet. Rekruttering av yngre fiskere er også for lav.

Denne trenden er en utfordring Regjeringen har tatt på alvor, blant annet ved å foreta nødvendige grep for å øke lønnsomheten i flåteleddet. Vi ønsker å snu den negative trenden, og sikre at fiskeflåten får bedre driftsvilkår slik at også fremtidige generasjoner ønsker å satse på fiskeryrket.

Kontroll, oppsyn, rettledningstjeneste og gebyrer

Kontroll - Bekjempelse av ressurskriminalitet

Et høyst aktuelt tema i dagens fiskeripolitikk er bekjempelse av ressurskriminaliteten. Dette har blitt satt i fokus også utenfor næringen. Kriminalitetsbekjempelse i fiskerinæringen må sees i sammenheng med det større arbeidet som er rettet mot en effektiv og pålitelig ressurskontroll. Jeg ønsker at Norge – som en ledende fiskerinasjon – skal fremstå med troverdighet når det gjelder langsiktig, bærekraftig forvaltning av havets levende ressurser. Derfor er vi avhengige av ikke bare å lykkes i norske havområder, i forhold til norske fiskefartøy, men vel så mye i det viktige samarbeidet vi har med andre stater, som vi deler brorparten av våre fiskebestander med.

En effektiv ressurskontroll er avhengig av at statens virkemiddelbruk ikke sees isolert, men inngår i et samspill med næringens eget arbeid med gode holdninger. Min vurdering er at vi er i en god dialog med næringen om dette, og at næringens organisasjoner arbeider målrettet og godt mot våre felles målsettinger.

La det likevel være sagt: Jeg er opptatt av ikke å overdramatisere omfanget av kriminalitet relatert til fiskerinæringen. Enkeltoppslag i media vekker bekymring og må tas på alvor, men må ikke få lov til å sverte en hel næring. Dette er det nemlig ikke grunnlag for.

Regelverket skal være så enkelt som mulig både å forstå og å forholde seg til, i det praktiske fisket. En arbeidsgruppe bestående av representanter fra forvaltningen og næringen har gått gjennom regelverket på dette området og gitt sin vurdering. Disse vurderingene vil Fiskeridepartementet legge vekt på i det videre regelverksarbeidet.

De siste årene har et styrket samarbeid mellom kontrollinstansene vært et gjennomgangstema. Det har vært lagt vekt på et bredt samarbeid hvor man involverer også skatte- og avgiftmyndighetene i det direkte arbeidet for å avdekke eventuelle uregelmessigheter. Det er opprettet fora hvor kontrollinstansene kan møtes og koordinere sin innsats, og det er lagt vekt på å analysere og viderebringe relevant informasjon mellom kontrollorganene.

I juni 2001 ble det innført en skjerpelse av straffesanksjonene for brudd på fiskerilovgivningen. Fiskerimyndighetene har også muligheten til å anvende administrative tiltak i form av midlertidig eller permanent utestenging fra retten til å drive fiske, eller til å stå som kjøper av fisk i første hånd. Slik sett har vi et fleksibelt sanksjonsregister i dag, tilpasset ulike typer regelbrudd.

Utestenging fra retten til å drive fiske eller å være fiskekjøper er et alvorlig virkemiddel, men min holdning er klar på dette punktet: Der det er grunnlag for det skal vi ikke nøle med å bruke denne reaksjonen, for å markere overfor den enkelte og næringen som helhet at vi tar dette på alvor.

Muligheten til å sanksjonere raskt og virkningsfullt fra forvaltningens side kan imidlertid bli bedre, og Fiskeridepartementet vil i løpet av denne våren fremme et forslag overfor Stortinget om å innføre et såkalt overtredelsesgebyr for brudd på fiskerilovgivningen.

Jeg har som kjent nedsatt en kommisjon som skal gi råd om tiltak mot ulovlig utkast av fisk på havet. Utkast av fisk, eller dumping, representerer en særlig utfordring i kontrollsammenheng. Norske havområder er enorme, og tilgjengelige kontrollressurser begrensede. Kommisjonen har i sitt mandat fått to hovedoppgaver. Den skal for det første vurdere hvordan kunnskapstilgangen om ulovlig utkast kan styrkes, og for det andre evaluere effekten av dagens tiltak på ressurskontrollområdet i forhold til utkastproblematikken og foreslå tiltak som eventuelt bør settes inn for å styrke dette området ytterligere.

Kommisjonen skal legge frem sitt råd innen utgangen av april d.å.

Fiskerioppsynet:

Når det gjelder Fiskerioppsynet, vet jeg at i dette område med stor tetthet av hytter, med dertil høy fritidsfiskeaktivitet, reageres det på at det ikke er gitt ressurser til en tilfredstillende oppsynsaktivitet.

Det var jo slik at fra 1991 disponerte den nåværende Region Sør to oppsynsfartøy; Hugin og Munin. Hugin ble tatt ut av tjeneste i år 2000, og har ikke blitt erstattet. Munin er fortsatt disponert av Region Sør, men fartøyet oppholder seg stort sett andre steder i landet. Vi har valgt – innenfor begrensede ressurser – å prioritere kontrollaktivitet i de største fiskeriene, som lofotfisket og sildefisket. For tiden er fartøyet i Lofoten.

Rettledningstjenesten:

Rettledningstjenesten i Oslofjorden er ikke svekket i forhold til tidligere. Det er imidlertid slik at oppgavene til den tidligere rettledningstjenesten er endret langs hele kysten. Tidligere var det ikke uvanlig at fiskerne fikk fylt ut søknader av fiskerirettlederen. I dagens system stilles det større krav til den enkelte næringsaktør. Disse kravene er like for alle fiskere langs kysten.

Reguleringer - Forvaltning av sild i Skagerrak og bifangstproblematikk i trålfiske

Jeg vil også benytte anledningen her til å si litt om forvaltning av sild i Skagerrak og om bifangstproblematikken i trålfiske:

Forvaltning av sild i Skagerrak

Kystfartøygruppens fiske etter sild i Nordsjøen og Skagerrak har fra og med 1996 vært behandlet som ett samlet fiskeri for å sikre fleksibilitet i utøvelsen av fisket for de mindre fartøyene. En del av gruppekvantumet fiskes i området til Skagerakfisk S/L i Oslofjordområdet.

Tabellen dere ser på skjermen gir en oversikt over hvor fartøy som har fisket i Skagerrak i årene 1995 – 2003, er hjemmehørende.

Bakgrunnsmaterialet for denne tabellen har vist at fartøy hjemmehørende øst for Lindesnes utelukkende fisker sild i Skagerrak, med unntak av fartøy hjemmehørende i Østfold som også fisker i Nordsjøen. En tidlig stopp i fisket de siste årene har medført at fartøy hjemmehørende øst for Lindesnes ikke har fått fiske sitt ”tradisjonelle” kvantum.

Det er fra og med i år åpnet for større grad av fleksibilitet, ved at halve skagerrakkvoten av sild kan fiskes i Nordsjøen.

Bifangstproblematikk i trålfisket i Oslofjorden/Skagerrak

For 2004 er det fastsatt nytt regelverk for tillatt innblanding av breiflabb og torsk i trålfisket etter reker og sjøkreps (konsumtråling) i Nordsjøen og Skagerrak. Når det gjelder fiske etter reker er det tillatt å ha inntil 2,5% breiflabb og 2,5% torsk i det enkelte hal og om bord, jfr. § 19 i maskeviddeforskriften og § 8 i torskereguleringsforskriften for Nordsjøen og Skagerrak for 2004. Når det gjelder trålfiske etter sjøkreps (konsumtrål) er det tillatt å ha inntil 10% breiflabb og 10% torsk i det enkelte hal og om bord.

Norges Fiskarlag har påpekt at bifangstreglene (særlig breiflabb og torsk) for konsumtråling har blitt strammet kraftig til, med den konsekvens at trålfiske etter reker og sjøkreps – etter lagets oppfatning – nærmest er umuliggjort i Nordsjøen og Skagerrak. Laget har derfor bedt om et møte om dette med departementet, et møte som ble holdt i går.

Problemstillingen rundt bifangst av breiflabb og torsk ble også drøftet på et møte mellom Norge og EU-kommisjonen tidligere i uken.

Fiskeridepartementet vil nå, så raskt som mulig etter påske, vurdere det som er kommet frem på disse møtene og ta stilling til saken. I den forbindelse vil vi også vurdere henvendelsen fra Oslofjorden fiskarlag om å innføre tilsvarende lettelser i bifangstbestemmelsene i torskefisket for krepsetrålerne under 15 meter, som i 2003.

Det er imidlertid grunn til å påpeke at innstrammingen i bifangstreglene for breiflabb og torsk har sin bakgrunn i bestands- og reguleringssituasjonen for nordsjøtorsken og breiflabb. I følge rådene fra havforskerne er det nødvendig med strenge reguleringstiltak. Det vil således kunne være uheldig å gi for liberale bifangstregler for trålerne.

Strukturfondet

Overkapasitet er et hovedproblem i fiskerinæringen. Derfor ble det ble lagt frem egen stortingsmelding om strukturtiltak i mars i 2003, som Stortinget sluttet seg til. Som følge av dette har vi nå fått på plass flere nye strukturordninger for kystfartøyene.

Ved å dele fiskeflåten inn i ulike internt mer homogene flåtegrupper, slik vi nå også har gjort i kystflåten ved innføring av ”Finnmarksmodellen”, så åpner dette for å utforme strukturvirkemidler tilpasset den enkelte gruppes behov, og vi kan få en balansert nedbygging i alle gruppene. Dette vil bidra til å opprettholde den differensierte flåtestrukturen langs kysten, som også er et mål for strukturpolitikken overfor fiskeflåten.

De minste fartøyene har fått tilgang til et eget kondemneringsfond – Strukturfondet – som nå har virket i tre kvart år. Regjeringen bidrar med halvparten av midlene til fondet, og flåten med den andre halvparten. Fondet er et etterlengtet tilbud for en gruppe som tidligere har falt utenfor kondemneringsordningene, nemlig fartøy under 10,67 m som deltar i adgangsbegrensede grupper.

Så langt har alle søkere som har vært støtteberettiget fått tilbud om kondemnering, og det har til nå gått ut 91 fartøy gjennom fondet. Av disse kom 3 fartøy fra Oslofjorden-området.

Det er viktig å understreke at dette er en struktureringsordning med det siktemål å bygge ned kapasitet, og ikke en fornyingsordning, slik mange gjerne ønsker. Vi må først tilpasse flåten til våre tilgjengelige ressurser for på den måten å legge til rette for økt lønnsomhet og derigjennom nødvendig modernisering.

Rekruttering

Jeg vil også få benytte anledningen til å si litt om rekruttering.

Etter at det ble innført deltakerreguleringer i de viktigste fiskeriene, er det ikke lenger fri etablering i fisket. Antall deltakeradganger er i dag definert. Skal man ta et fartøy inn i et adgangsregulert fiskeri, må som hovedregel et annet ut. Terskelen for etablering oppleves av enkelte som høy, men etableringshindringene er begrunnet i hensynet til en ansvarlig forvaltning av ressursene og hensynet til lønnsomhet for etablerte fiskere.

I dagens situasjon, med en fiskeflåte som langt overstiger ressursgrunnlaget, vil det å tildele rekrutteringskvoter i adgangsbegrensede fiskerier gå på bekostning av driftsgrunnlaget til fartøy som allerede er etablert i gruppen, og virkningen av strukturordningene vil bli redusert.

Å iverksette tiltak for å rekruttere ungdom inn i fiskeryrket er viktig. Det er imidlertid ikke gitt at det å gi rekrutteringskvoter er det som tjener formålet på sikt.

Det er ikke gitt at det skal være særordninger når det gjelder ungdoms etablering i fiskeryrket. Slike ordninger finner man – etter det vi er kjent med – i liten grad i andre yrker. Ønsker man for eksempel å arbeide som bonde med egen jord, må man skaffe seg jord. Ønsker man å kjøre drosje med eget løyve må man skaffe seg slikt løyve. Ønsker man et akademisk arbeide må man investere i form av studieperioder og de kostnader dette fører med seg. Med andre ord: etablering i de fleste yrker koster.

Dersom man oppnår godt driftsgrunnlag for allerede etablerte fartøy i de deltakerregulerte fiskeriene, vil det gi større muligheter for ungdom til å være mannskap på disse, med de fordeler dette kan ha med hensyn til å tilegne seg kunnskap før man eventuelt går til det skritt å investere i eget fartøy.

I dag inndras det ikke lenger kvoter på bakgrunn av at et fartøy ikke har vært tilstrekkelig aktivt i et enkelt fiskeri, i og med at det såkalte aktivitetskravet er fjernet i de adgangsregulerte fiskeriene. Det er derfor ikke kvoter som årlig ”blir ledige”. Tildeling av rekrutteringskvoter vil følgelig måtte gå ut over allerede etablerte deltakere i fisket, ettersom den norske totalkvoten ikke påvirkes av antall deltakende fartøy. Total- og gruppekvotene er gitt, og skal fordeles mellom deltakende fartøy. Øker antall deltakere, blir det mindre til hver.

Havnespørsmålet i Utgårdskilen

Så over til noe ganske annet: En sak jeg vet mange er opptatt av her i salen, er havnespørsmålet i Utgårdskilen. Utgårdskilen er den viktigste fiskerihavna i regionen, og har av den grunn vært høyt prioritert av Kystverket. Jeg er personlig svært interessert i at Utgårdskilen skal bli en god fiskerihavn i Ytre Oslofjord, og besøkte den første gang i januar 2002.

Hvaler kommunes plan for Utgårdskilen er offensiv med hensyn til utbygging, spesielt for fiskerinæringen, og jeg ser fram til å følge utviklingen her. Over Fiskeridepartementets budsjett er det satt av i alt 5,25 millioner kroner i tilskudd til utførte og planlagte tiltak i Utgårdskilen fiskerihavneanlegg. Det har vært noen ulike oppfatninger om hvor stor bevilgningen er, men dette avklarte vi i et møte med ordfører Paul Henriksen 5. mars i år.

I arbeidet med Reguleringsplanen for Utgårdskilen var det innsigelser fra Kystverket og Fiskeridirektoratet, men kommunen har nå lagt fram en plan som gjør at fiskeriinteressene blir godt ivaretatt, samtidig som turismen (rorbuer, småbåtan­legg m.v.) får sin rettmessige plass i området.

Nasjonalpark i Hvaler skjærgård

I denne sammenheng vil jeg også nevne arbeidet med å fremme forslag om nasjonalpark i Hvaler skjærgård, som Fylkesmannen i Østfold har startet. Etter det jeg har erfart, har Fylkesmannens kontor etablert gode samarbeidsrutiner med både Hvaler kommune, fiskeriforvaltningen og yrkesfiskerne i området, og i det rådgivende utvalget som Fylkesmannen har oppnevnt, deltar blant andre dette fiskerlaget og Hvaler Fiskerforening.

Det området som er foreslått som nasjonalpark, strekker seg fra Struten/Søster i nord, forbi Torbjørnskjær og til Sveriges grense. Ca 90 % av arealet er sjøområder, og i området finner vi blant annet store korallrev som er beskyttet i henhold til forskrift fastsatt av Fiskeridepartementet.

I det videre arbeidet med nasjonalparken er det viktig at fiskerinæringen og miljøverninteressene samarbeider, slik at vi kan finne fram til hensiktsmessige løsninger som gagner så vel fiskerne som fastboende og turister.

Avslutning

Kjære forsamling,

Som jeg sa innledningsvis; Offentlige rammebetingelser må være tilpasset den tiden vi lever i, og de utfordringer som ligger foran oss.

Fisk har i stadig større grad blitt en global råvare, og det gir fiskerinæringen her hjemme nye utfordringer – og nye muligheter.

Mål:

Lønnsomhet fra fjord til bord

Hovedsaken må nå være å tenke fremover, sikre at vi får en sunn utvikling i fiskerinæringen både på havet og på land, og å legge til rette for å opprettholde livskraftige kystsamfunn.

Takk for oppmerksomheten.