Presentasjon fra foredraget (Powerpoint)

Fiskeridepartementets visjon ”Verdier fra havet – Norges fremtid” er en klar indikasjon på hvilke forventninger vi har til Fiskeri- og havbruksnæringens fremtid. I dette innlegget ønsker jeg å fokuserer på hvordan markedsadgang og markedstilpasning kan påvirke marin sektors utsikter.

Det siste tiåret har fiskeri – og havbruksnæringen hatt en flott utvikling. Gjennom økt oppdrettsvirksomhet har vi ”seilt” opp som en av verdens største eksportører av sjømat. Eksportinntektene var i 2003 i underkant av 30 milliarder kroner, opp fra 15 milliarder i 1989, og langt over de 10 milliardene som har vært det normale i hele etterkrigstiden.

Vi har et begrenset hjemmemarkedet for sjømat. Muligheten til å konkurrere i markedene ute er derfor avgjørende for fiskeri- og havbruksnæringens fremtid. Gjennom iherdig innsats fra enkelteksportører, næringsorganisasjoner og myndighetene har vi klart å befeste vår posisjon som en troverdig leverandør av trygg sjømat av høy kvalitet. Oppbygging av markedskompetanse i regi av EFF gjør at vi i større grad enn tidligere vet hva som må til for å tilfredstille forbrukerne ute i verden. Men det er fremdeles mye igjen å hente både på markedskunnskap og tilpasning til forbrukernes ønsker og krav.

For noen år tilbake ble marin sektor av flere ledende norske kompetanse- og vitenskapsmiljøer utpekt til å være en næring med gode fremtidsutsikter. Forskermiljøene så for seg en eksportverdi i marin sektor i størrelsesorden 150 til 300 mrd kroner innen 2030, dvs en 5 til 10 dobling av eksportverdien fra marin sektor.

Nokså umiddelbart etter disse spådommene begynte det som har vist seg å være en av næringens tøffeste perioder noensinne, med mange røde tall, og nedgang i eksportverdien, delvis også pga. valuta.

Økt oppdrettsvirksomhet og nye oppdrettsprodukter i Kina, Vietnam og Latin-Amerika med påfølgende økt handel har ført til en tøffere konkurransesituasjon i sjømatmarkedene. Billigere transport har også gjort det lettere å frakte fisken verden over for bearbeiding.

Manglende markedsadgang til viktige markeder og problemer på EU-markedet har selvsagt også bidratt negativt.

Vi kan altså ikke lenger ta vår status som ”fiskeristormakt” for gitt. Skal vi lykkes med å utvikle fiskeri- og havbruksnæringen til å bli en bærebjelke i norsk økonomi må næringen styrke sin konkurranseposisjon ute i markedene.

Ambisjonen må være å:

• bedre adgangen til eksisterende markeder og sikre adgang til nye markeder
• sikre at forbrukerne etterspør norske sjømatprodukter fremfor sjømatprodukter fra andre land.
• Utvikle en konkurransedyktig leverandørindustri og bli stor i ferdigvaremarkedet

At vi har lyktes med å få på plass en rammeavtale i WTO gir et svært godt utgangspunkt for videre forhandlinger om tollreduksjoner på sjømatprodukter. Det er særlig positivt at fisk fortsatt er inne blant de sektorer hvor det skal vurderes full fjerning av toll.

Vi går nå inn i en fase av forhandlingene som vil være svært viktig (frem mot ministerkonferansen i WTO i Hong Kong i desember 2005). Det er nå det skal forhandles om hvor store tollreduksjonene skal være. De viktigste og vanskeligste forhandlingene ligger derfor foran oss. Regjeringen er opptatt av å sikre et best mulig resultat for fiskeri- og havbruksnæringen, og jeg kan forsikre dere om at betydelig ressurser er satt inn for å lykkes med dette.

Fjerning av toll på global basis vil bidra til å bedre vår adgang til viktige markeder som f. eks EU, Korea og Kina, samt åpne nye markeder som f. eks India og Vietnam.

Når jeg bruker India som eksempel er det fordi det er et marked med et enormt potensial, hvor tollsatsene i dag er så høye at det nesten ikke går en fisk over grensen. På sikt vil India vil kunne bli et marked minst på størrelse med Japan og Kina. Det er slike nye markeder vi trenger hvis vi skal lykkes med å utvikle næringen videre. For som dere vet – all mat kan ikke være kortreist.

I tillegg til tollforhandlingene er antidumping et sentralt spørsmål i forhandlingsrunden i WTO. Vårt mål er å forbedre og klargjøre WTOs dumpingregelverk slik at aktive brukere som EU og USA i mindre grad vil kunne bruke skjønn når de skal vurdere om dumping har funnet sted.

USAs dumpingsak mot norsk laks er et eksempel på hvordan WTOs regelverk kan misbrukes til å holde en hel næring ute fra et marked. Regjeringen, sammen med næringsorganisasjonene, jobber nå for å få dumpingavgiften på rund laks til USA opphevet.

Å oppnå et resultat i store organisasjoner som Verdens Handelsorganisasjon tar tid og det er lett å miste tålmodigheten underveis. Det er ikke vanskelig å forstå næringens uttalte ønske om bedringer i markedsadgangen nå. Det er også derfor Regjeringen har intensivert arbeidet med EFTA-frihandelavtaler.

Det er nå møter mellom EFTA og Sør-Korea i Genève. Dette bringer oss et steg nærmere en frihandelsavtale med Sør-Korea. En avtale som er svært viktig for marin sektor.

Et annet viktig marked Russland. Så sant Russland er medlem av WTO skal vi kunne inngå frihandelsavtale. Dette forbereder vi nå.

Under EFTAs ministermøte i juni la vi fra norsk side vekt på at vi ønsker avtaler med viktige land som Japan, Mercosur, India og Kina. Norge har altså inntatt en pådriverrolle innad i EFTA.

Selv om EUs andel av norsk eksport av fisk og fiskeprodukter er redusert, fra 76% i 1990 til 56% (EU 15) i 2003 er EU fortsatt vårt viktigste marked. Enda viktigere blir det nå som EU har fått 10 nye medlemsland.

Gjennom forhandlinger med EU har vi fritak for grensekontroll og tollfrihet for en del produkter av torsk, sei, hyse, kveite og blåkveite. Gjennom forhandlingene om utvidelsen av EØS-avtalen fikk vi også tollfrie kvoter på sild og makrell. Tollen er imidlertid høy på bearbeidede produkter, noe som medfører at EU-landene får norske råvarer til sin bearbeidingsindustri.

Det klart største problemet i forholdet til EU er likevel at fiskerisektoren i Norge ikke omfattes av EUs konkurranseregelverk. Både trusselen om, og faktisk bruk av dumpingvirkemiddelet er uten tvil en hemsko for havbruksnæringen.

I fjor ble lakseavtalen opphevet ved at EU konkluderte med at det ikke var grunnlag for å opprettholde tiltak mot norsk lakseeksport. I ettertid har vi imidlertid fått straffetoll på ørret, og vi har en pågående safeguard sak som det etter min mening ikke er saklig grunnlag for.

Om EU allikevel skulle iverksette tiltak mot norsk lakseeksport vil vi drøfte saken i WTO.

Det er åpenbart at den enkleste måten å slippe slike tiltak er å være på innsiden av EU markedet.

Bedret markedsadgang er ikke ensbetydende med at fiskeri- og havbruksnæringen lykkes i den tøffe konkurransen ute i markedene. Maten vi produserer må faktisk bli kjøpt og spist for å bidra til verdiskaping. Jeg pleier å si: Vi må slutte å selge en vare som er produsert. Vi må produsere en vare som er solgt.

I noen år nå har vi sett en økt fokus på mattrygghet og kvalitet i de internasjonale sjømatmarkedene, både fra forbrukere og innkjøpere. Matvareskandaler og økt miljøengasjement har økt kravene til dokumentasjon for at maten er trygg og bærekraftig forvaltet. Å tilfredstille innkjøpere og forbrukere både hva angår sporing, kvalitet og mattrygghet har derfor nærmest blitt en forutsetning for å overleve som sjømateksporterende nasjon.

Etter artikkelen i det amerikanske tidsskriftet The Science i januar år, hvor forskere advarte mot å spise oppdrettslaks for ofte, har jeg vært svært opptatt av at vi må arbeide både nasjonal og internasjonalt for å komme til livs feilaktige påstander om skadevirkninger av sjømatkonsum.

I forbindelse med Aqua Vison i Stavanger i juni inviterte jeg en rekke ministre fra lakseproduserende land til Norge for å diskutere et internasjonalt samarbeid på dette området. Sjømatproduserende land må stå sammen om å synliggjøre de gunstige helsemessige effektene av sjømat. Fiskeridepartementet vil fortsette dette arbeidet i tiden fremover og invitere gjerne næringen til en felles innsats.

Økt verdiskaping kan vi bare oppnå dersom vi har, og klarer å ivaretar tilliten hos forbrukerne av norsk sjømat. Jeg tror derfor at tiden er inne for et skift i fokus fra produksjonsorientering til forbrukerorientering, både i næringen og i forvaltningen.

Fokus på forbruker nødvendiggjør en tett dialog alle aktører i verdikjeden også innkjøper/importør. Dette kan oppnås gjennom utvikling av langsiktige og forpliktende samarbeidsavtaler. Strategiske allianser er ønskelig og kan være integrert horisontalt og/eller vertikalt, de bør kunne omfatte norske og utenlandske partnere, eller begge deler.

Produktutvikling og teknologiske kostnadseffektive produksjonsløsninger er også avgjørende for å møte internasjonal konkurranse, og konkurranse fra andre matvarer.

Slik jeg ser det har både offentlig og privat forskning lenge vært for konsentrert og fokusert på ressursforskning, og for lite på prosessteknologi, produktutvikling og marked. Jeg vil derfor vurdere i hvilken grad det er mulig å dreie forskningsinnsatsen mer i retning av prosess og teknologiutvikling.

Som jeg har illustrert. Næringen har mange utfordringer. Men næringen har ennå flere muligheter. Den blå ”åker” er seks ganger større enn landarealet. Vi produserer 12 ganger mer fisk enn kjøtt. Det nylige avsluttede toktet med G.O. Sars har vist at vi ikke vet hva som fins i havet – nye arter er oppdaget.

Er det nå noen som fremdeles er i tvil om at dette er fremtidens næring?!