Arbeiderpartiet har lagt frem sin alternative revisjon av statsbudsjettet. Under overskriften ”lavere rente” forsøker Jens Stoltenberg å forlede oss til å tro at hans politikk på noen som helst måte vil bidra til å dempe presset mot renten. Tvert imot, ved å skyve regninger på minst 2,5 milliard kroner foran seg, er Arbeiderpartiets alternativ med på å øke presset for å bruke mer oljepenger i årene fremover.

I en kronikk i denne avis før avis-streiken, mente Stoltenberg at Regjeringen ikke hadde avpasset budsjettpolitikken til konjunkturene – vi styrte på auto-pilot, skrev han. Det er feil. Sosialøkonomen Jens Stoltenberg kan ha interesse av å merke seg at vårt reviderte budsjett innebærer den samme stramhet i finanspolitikken for 2002 som vi, og hans egen regjering, la opp til i statsbudsjettet i fjor høst. Han bør også merke seg at Regjeringen, som følge av nedjustert verdi av Petroleumsfondet og dermed også noe lavere forventet avkastning, faktisk foreslår å bruke noe mindre oljepenger enn det opprinnelig ble lagt opp til ved behandlingen av budsjettet sist høst. Revideringen av budsjettet er således ikke med på å øke presset i økonomien.

Jeg er selvsagt enig i Stoltenbergs syn om at handlingsregelen for økt bruk av oljepenger ikke er noen auto-pilot. Hovedbildet av norsk økonomi nå tilsier imidlertid ikke at vi skal bruke mer eller mindre penger enn regelen tilsier. Blant annet ligger den økonomiske veksten i år under trend-BNP, eller den økonomiske veksten Norge ”normalt” vil oppleve. Også inflasjonen ligger for tiden godt under det inflasjonsmål pengepolitikken styres etter. Jeg har notert meg at pengemarkedet ikke har reagert med økte renter som følge av fremleggelsen av det reviderte budsjett. Jeg vil ha respekt for at Arbeiderpartiet har en annen analyse av dette. Da måtte imidlertid Stoltenberg brukt en annen oppskrift. Da måtte han latt være å skyve regninger foran seg. Og da måtte han, som enkelte økonomer har påpekt, strammet inn vesentlig mer enn noen hundre millioner kroner.

De ubetalte regningene i Arbeiderpartiets budsjett er store. Da Arbeiderparti-regjeringen la frem sitt budsjett i oktober i fjor, ble det sagt ganske rett ut i budsjettdokumentene: Arbeiderpartiet har ikke klart å prioritere Forsvaret – regningen kommer, men noen andre får betale gildet. Det tilfalt dermed Samarbeidsregjeringen å ta ansvaret for disse viktige områdene. Det har vi gjort. Det er dermed ganske utrolig at Arbeiderpartiet ikke selv følger opp ved denne korsvei og betaler regningen. Nok en gang svikter Arbeiderpartiet Forsvaret ved å kutte rundt en milliard kroner. Skulle Arbeiderpartiets alternativ blitt vedtatt, ville det hatt store konsekvenser for Forsvaret. Blant annet ville det ikke vært penger nok til å betale ved en kontraktsinngåelse for MTB-Skjold, som partiet selv har ønsket. Det ville heller ikke være midler til nødvendig oppfylling av beredskapslagre for drivstoff, ammunisjon og reservedeler. Dette innebærer at vi ikke ville oppfylt kravene til beredskap. Arbeiderpartiets kutt ville også medført at vi får ikke startet opp nødvendige investeringer i utstyr til Hæren. Det ville betydd en forsinkelse av den sårt tiltrengte omstillingen Forsvaret er inne i. En annen stor, ubetalt regning er forslaget om økte avskrivningssatser. Dette har en kostnad på over halvannen milliard kroner, men Arbeiderpartiet har bare lagt inn 25 millioner kroner i sitt forslag.

I pressemeldingen fra Arbeiderpartiet om revidert budsjett, tas det til orde for at ”staten går inn med en låneordning eller fondsordning som gjør at kommunene kan dekke den sterke økningen i pensjonsutgiftene over flere år”. Siden forslaget er så vagt som dette og det heller ikke er lagt inn penger i budsjettet, er det umulig å si hvor mye det vil koste. Beløpene vil uansett bli store. Hele poenget med en slik ordning er altså at statsbudsjettets utgifter skal økes. Økte lånerammer for Husbanken vil også føre til økt aktivitet. Hvordan får en sosialøkonom som Stoltenberg det til å henge sammen med å love at renten skal gå ned?

Arbeiderpartiet sitter altså igjen med inndekningsbehov på minst 2,5 milliarder kroner i fremtidige budsjetter. Det skal bli interessant å se hvordan Stoltenberg har tenkt å skaffe de pengene. Det skulle ikke forundre om Arbeiderpartiet i fremtidige budsjetter nok en gang vil ty til økte skatter og avgifter, slik vanen er. Denne gangen gikk partiet både mot fjerningen av 630 industritollsatser, som Regjeringen foreslo, og mot skattekuttet på kjøregodtgjørelse. Vi synes det er viktig å forenkle hverdagen både for bedrifter og tolletaten. Jeg ser for eksempel ikke poenget i at sjøstøvler med yttersåle og overdel av plast har 10 prosent toll, mens andre sjøstøvler er tollfrie, eller at det betales toll på tannpirkere, mens tanntråd er tollfritt. Det er tydelig at Arbeiderpartiet er av en annen oppfatning. Også de som kjører med egen bil i jobbsammenheng, bør merke seg at Arbeiderpartiet går mot de lettelsene som ble fremforhandlet mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene.

Jens Stoltenberg er godt utstyrt med frekkhetens nådegave når han får seg til å skylde på Regjeringen for ”noen ekstra milliarder i skattelette, som først skal betales fullt ut neste år”. Har Arbeiderpartiets parlamentariske leder allerede glemt at han brøt sin egen avtale med sentrumspartiene, som innebar at investeringsavgiften skulle fjernes 1. april, et halvt år tidligere enn 1. oktober som han til slutt selv foreslo? Mer enn fem milliarder kroner må dekkes inn neste år for investeringsavgiftens bortfall. Det var et ansvar Stoltenberg løp fra da han gikk av som statsminister. Jeg kan for så vidt forstå det, ettersom Arbeiderpartiet aldri har vært spesielt interessert å finansiere skatte- og avgiftsreduksjoner. Da den avtroppende regjeringen presenterte sitt budsjettforslag i fjor høst, var for eksempel under halvparten av skattelettelsene dekket inn i samme budsjett. Regningen ble skjøvet frem i tid.

Stoltenberg skriver innsiktsfullt nok i sin kronikk at det ikke er lett å redusere statens utgifter, men at det like fullt kan være nødvendig for å sikre orden i økonomien. Derfor er det noe underlig at Arbeiderpartiet på ett område har satt ned bommen for å vurdere fornuftige tiltak. Det gjelder den sterke veksten i sykelønnsutbetalinger. Til tross for den inngåtte intensjonsavtalen mellom partene i arbeidslivet, som skal redusere fraværet med 20 prosent i løpet av fire år, øker fortsatt utbetalingene. Og de øker faktisk mer enn forventet. Derfor bruker vi nå i revidert budsjett langt over én milliard kroner mer enn det som ble anslått i Stoltenbergs eget budsjett. Sykefraværet øker med 3 prosent fra i fjor til i år. Det tilsvarer rundt 3000 årsverk. Det er spesielt alvorlig i en tid med mangel på arbeidskraft. Samarbeidsregjeringen ser med uro på det stadig voksende sykefraværet og vil følge utviklingen nøye. Dersom målene for redusert fravær ikke nås, vil vi etter hvert måtte vurdere innstramminger i regelverket for sykepenger.

Arbeiderpartiets budsjett viser hvordan kreativ bokføring kan brukes i den politiske debatten. Når Stoltenberg forsøker å gi inntrykk av at Arbeiderpartiets politikk på noen som helst måte demper presset mot renten, vet han at det er feil. Ubetalte regninger må også dekkes inn – det hjelper ikke mye i det lange løp om du betaler dem i dag eller tar dem på kredittkort med betalingsutsettelse. Uten evner til prioriteringer og linje i politikken, er Arbeiderpartiets alternative budsjettforslag således et interessant uttrykk for hva vi kan forvente oss fra den kanten.