Jens Stoltenbergs tid i statsministerstolen kan oppsummeres med stadig økte renter og stadig økte skatter og avgifter. Da er det til liten nytte at han nå forsøker å fremstå som bedriftenes gode venn.

Da Samarbeidsregjeringen overtok i fjor høst, lå rentenivået på 7,0 prosent. Etter at vårt budsjett ble vedtatt, fikk vi en rentereduksjon på 0,5 prosent. Årets lønnsoppgjør har gjort det slik at sentralbanksjefen igjen har valgt å sette renten til 7,0 prosent. Renten har med andre ord ikke økt siden vi overtok. Annerledes er det med Jens Stoltenberg: Hver gang Norges Bank endret renten under forrige regjering, gikk den opp. På halvannet år steg renten totalt med 1,5 prosentpoeng. Det er mye penger for den enkelte husholdning, bedriftene og kommunene.

Da Stoltenberg-regjeringen overtok i år 2000, lå skattenivået i Norge helt i verdenstoppen. Det syntes ikke Arbeiderpartiet var nok. Derfor foreslo og gjennomførte Stoltenberg de største skatte- og avgiftsøkningene noensinne. Stoltenbergs regjering foreslo økt arbeidsgiveravgift, innføring av el-avgift for industrien, dobbeltbeskatning av utbytte, høyere flypassasjeravgift og moms på reiseliv. I tillegg sørget Arbeiderpartiet for at Stortinget vedtok en egen konjunkturavgift på næringsbygg og betydelige forverringer i avskrivningsreglene. De dramatiske skatte- og avgiftsøkningene hadde ett klart mål: Konkurranseutsatte bedrifter skulle fortrenges til fordel for en stadig større offentlig sektor.

Samarbeidsregjeringen har snudd utviklingen. I år reduseres skatter og avgifter med over 13 milliarder kroner. Vi fjerner tre skatte- og avgiftstyper: flypassasjeravgiften, investeringsavgiften og dobbeltbeskatning av utbytte. Skatten på arbeid er redusert. I tillegg har vi forbedret opsjonsbeskatningen og gitt skattefradrag for forskningsutgifter.

Jens Stoltenberg har forsøkt å skape et inntrykk av at Ap fører en strammere og derfor mer ansvarlig finanspolitikk. Det minner om menn i midtlivs-krisen som holder pusten, trekker inn magen og forsøker å se bra ut på stranden. Men til slutt må det hele uvegerlig komme til syne. Så er det også med Stoltenbergs budsjettforslag som han fremmet for noen uker siden. Med ubetalte regninger på flere milliarder kroner nytter det ikke å holde pusten lenge.

Stoltenberg har blant annet ignorert rådene fra sentralbanksjefen, som i fjor kritiserte økte utlånsrammer for statsbankene. Det lyttet jeg til da jeg overtok som finansminister, og strammet derfor inn. Denne gangen kommer Ap nok en gang løpende med mer lånepenger til forbrukerne. Ap har også foreslått en låneordning for kommunene som skal forhindre nødvendig omstilling. Ap vil at aktiviteten skal økes og enhver sosialøkonom vet hva det innebærer for renten.

Hadde Jens Stoltenberg fortsatt vært statsminister, ville industrien og konkurranseutsatt sektor hatt det verre. Samarbeidsregjeringen står for et langt bedre alternativ. Det viser faglige beregninger som er gjort. Grunnen er enkel: Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre prioriterer lavere skatter og avgifter i langt større grad enn Arbeiderpartiet.

Vi vil i fremtiden ha færre industriarbeidsplasser enn i dag. Det er en naturlig utvikling, som har pågått i flere tiår i flere land. Forandringene er først og fremst et resultat av endret forbruksmønster, hvor vi som rike forbrukere, etterspør flere tjenester. Vi steller oss imidlertid dårlig hvis arbeidskraften i industrien suges opp av det offentlige. Fremtidig velferd sikres først og fremst ved å ha et verdiskapende næringsliv. Derfor må vi legge til rette for at konkurranseutsatte bedrifter har gode levekår. Når vi reduserer skatter og avgifter med over 30 milliarder kroner, slik vi skal gjøre i denne stortingsperioden, er det et viktig bidrag.

Med økt rente og fortsatt høy kronekurs er det vanskelige tider for mange konkurranseutsatte bedrifter. Regjeringens oppgave er å forbedre situasjonen gjennom en ansvarlig finanspolitikk og ved å bedre rammevilkårene gjennom lavere skatter og avgifter og ved å øke tilgangen på arbeidskraft. Jeg er derfor fornøyd med at Regjeringen har fått Stortingets tilslutning til et budsjett innenfor forsvarlige rammer, både ved budsjettbehandlingen i fjor høst og i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett nå i vår. Dette har sentralbanken registrert. Heller ikke pengemarkedet har reagert negativt på budsjettene.

Dessverre har lønnsoppgjørene forrykket noe av balansen i økonomien. Derfor betaler vi nå med økt rente. Som finansminister vil jeg bidra med mitt, - det vil si stramme budsjetter, skattereduksjoner og reformer som øker tilgangen på arbeidskraft. Budsjettet for 2003, som kommer i oktober, vil være stramt og således godt tilpasset situasjonen. Lavere skatter og avgifter gir dessuten økt kjøpekraft og bør således legge til rette for mer moderate lønnsoppgjør fremover. Hvis vi lykkes med det, kan presset mot renten dempes.

Altfor ofte diskuterer vi bare hvor mye penger vi skal bruke. Det er likevel ikke likegyldig hvordan vi bruker pengene. Kombinasjonen av skattelette og en ansvarlig budsjettpolitikk vil være med å gi konkurranseutsatte bedrifter bedre levekår. Arbeiderpartiets alternativ, med høyere skatter og ubetalte regninger i budsjettet, ville være svært dårlig medisin for verdiskapingen her i landet. Det har velgerne skjønt. Det kunne være på tide at også Arbeiderpartiets ledelse innså det.