Redaktør Ivar Hippe bruker siste nummer av Økonomisk rapport til å fremsette en rekke påstander om Petroleumsfondet og bruken av oljeinntekter, ispedd noen kommentarer fra enkelte økonomer med ulike syn på handlingsregelen og den økonomiske politikken som føres. En åpen debatt om hvordan vi forvalter petroleumsformuen er selvsagt velkommen. Men da er det også viktig at diskusjonen føres på et saklig grunnlag, og ikke domineres av insinuasjoner og unøyaktigheter. Både lederen og artikkelen i det nevnte nummer av Økonomisk rapport synes å være preget av Hippes egen skepsis mot Finansdepartementet og den økonomiske politikken som føres.

Hovedpoenget i oppslaget i Økonomisk Rapport er at vi egentlig burde bruke permanentinntekten fra oljevirksomheten (dvs. avkastningen både på Petroleumsfondet og beregnet avkastning på petroleum under bakken i Nordsjøen), og ikke bare avkastningen på Petroleumsfondet.

Denne problemstillingen er blitt drøftet i flere sammenhenger, senest i artikkelen ”Handlingsregelen for bruken av oljeinntekter” av ekspedisjonssjef Øystein Olsen og avdelingsdirektør Arent Skjæveland i Finansdepartemenentet. Artikkelen er publisert på departementets hjemmeside: www.dep.no/fin. Argumentene for at dette er en lite fornuftig strategi er følgende:

• Permanentinntektsregelen tar ikke hensyn til fremtidige økte utgiftsforpliktelser i form av utgifter til pensjoner og eldreomsorg som følge av endret aldersstruktur i befolkningen i dag. Dersom vi nå la opp til en så sterk bruk, ville vi om noen år kunne bli tvunget til å bygge ned igjen velferdstilbudet.
• Den tar heller ikke hensyn til usikkerheten i oljeinntektene. Permanentinntektsregelen tilsier at man låner for å øke forbruket, basert på usikre, fremtidige oljeinntekter. At en slik strategi kan være risikofylt, erfarte Norge i 1986 da anslagene på fremtidige oljeinntekter ble kraftig nedjustert som følge av oljeprisfallet. Usikkerheten i oljeinntektene tilsier at en bør legge seg på en mer forsiktig bruk av oljeinntektene enn det som følger av permanentinntektsregelen.
• Permanentinntektsregelen tar ikke hensyn til kostnader ved endringer i næringsstrukturen ved rask innfasing av oljeinntektene.

Dersom en i Norge skulle bruke permanentinntektsregelen som rettesnor i budsjettpolitikken, ville dette lede til en meget kraftig økning i bruken av oljeinntekter. Statens andel av permanentinntekten fra oljevirksomheten ble i Nasjonalbudsjettet 2002 anslått til 86 milliarder kroner. Å følge permanentinntektsregelen innebærer således en økning i bruken av oljeinntekter på rundt 60 milliarder kroner for 2002. En slik politikk ville tvinge frem en kraftig innstramming etter hvert som pensjonsutgiftene øker. På kort sikt ville virkningen bli en kraftig renteoppgang på grunn av store pressproblemer i økonomien og en sterk nedbygging av konkurranseutsatt sektor.

Handlingsregelen innebærer at vi bruker avkastningen av petroleumsformuen etter hvert som den synliggjøres i Petroleumsfondet. Den må ses på som en fornuftig avveining mellom å bruke en del av formuen nå, og de utfordringene vi står overfor spesielt på lang sikt knyttet til fallende oljeinntekter og økende pensjonsutgifter. På lang sikt er det ingen forskjell mellom handlingsregelen og permanentinntektsregelen – når oljen og gassen er tappet ut, vil jo den gjenstående formuen kun bestå av Petroleumsfondet som vi da bruker avkastningen av. Forskjellen er i hvilket tempo vi skal fase inn oljeinntektene, og der gir permanentinntektsregelen ikke noen fornuftig anvisning, først og fremst fordi den ikke tar hensyn til økningen i pensjonsutgiftene.

Økonomisk Rapport insinuerer at Finansdepartementet søker å skjule at det finnes en formue under bakken i Nordsjøen, siden det ikke er tatt hensyn til denne formuen i handlingsregelen for bruk av oljeinntektene. Dette er selvsagt galt. Det presenteres tvert om jevnlig anslag for petroleumsformue og permanentinntekt i meldinger til Stortinget. I en artikkel, som nylig er lagt ut på Finansdepartementets nettsider, gis en grundig redegjørelse for handlingsregelen, herunder en drøfting av forholdet til permanentinntektskriteriet. Hippes påstand om departementets ”..motvilje mot debattere oljemilliardene på en åpen måte..” er derfor ganske uforståelig.

Til slutt; Hippe gjør et stort nummer av at han kan presentere fem økonomer som ”angriper” finansministeren og Finansdepartementet. Det er vanskelig å lese et slikt massivt angrep ut av de kommentarene som er referert fra de nevnte økonomer. Men at det blant økonomer er faglig uenighet om økonomiske analyser er i seg selv ikke noe nytt. Økonomi er ingen eksakt vitenskap, selv om det finnes noen økonomiske lover som vi vanskelig kan komme utenom. For eksempel at det vil bli en kraftig ubalanse i norsk økonomi hvis vi skulle pøse inn 60 milliarder kroner over natta for å fjerne helsekøer. Antagelig ville ikke køene forsvinne heller.

Redaktør Hippe og enkelte av økonomene som er referert i artikkelen synes også å mene at det er embetsverket i Finansdepartementet som bestemmer den økonomiske politikken. Det er ingen grunn til å underslå embetsverkets viktige rolle som premissleverandør for de veivalg som tas. Men jeg kan imidlertid forsikre Hippe og andre om at det er Finansministeren, og ikke embetsverket, som staker ut den økonomiske kursen. Og i denne saken er det en kurs som et bredt stortingsflertall har sluttet seg til.