2002-budsjettet er det første som følger handlingsregelen for økt bruk av oljepenger. Selv om handlingsregelen har fått bred oppslutning i Storting så vel som blant økonomer, er det fremdeles en del påstander og misforståelser om hva regelen faktisk innebærer.

En påstand er at handlingsregelen i seg selv er svært vanskelig å forstå. Ja, enkelte hevder til og med at man bevisst har gjort det vanskelig for å unngå debatt om bruk av oljepenger. Dette er galt. Handlingsregelen er egentlig enkel. Den sier rett og slett at vi bruker den reelle avkastningen av oljefondet. At det knyttet til handlingsregelen nødvendigvis følger en rekke fagøkonomiske termer og analyser som er kompliserte, endrer ikke på dette utgangspunkt.

Hva betyr det så at vi bruker av den reelle avkastningen? Sigbjørn Johnsen var i sin tid opptatt av at vi måtte ha ”peng’ på bok”. Vi kan sammenligne handlingsregelen med de gamle bankbøkene, der vi i januar hvert år tok stilling til om vi skulle bruke eller føre inn renteinntektene. Handlingsregelen sier at vi bruker pengene, men uten å tære på kapitalen.

Utviklingen på verdensmarkedet i 2001 viste klart at avkastningen i Petroleumsfondet kan variere kraftig. Vi ville få en ustabil økonomi hvis vi varierte bruken av oljepenger i budsjettet tilsvarende. Derfor sier handlingsregelen at vi skal bruke forventet avkastning. Denne er tallfestet til 4 prosent. Anslaget bygger på tidligere års erfaringer, og de beregninger som etter beste skjønn er gjort for framtiden.

En annen påstand er at vi, tross handlingsregelen, nesten ikke bruker oljepenger. Dette er også galt. I år 2002 vil vi bruke om lag 26 milliarder oljekroner. De nærmeste årene vil vi hvert år øke bruken med rundt 6 milliarder oljekroner ekstra. Det betyr at vi til sammen bruke rundt 135 milliarder oljekroner i denne stortingsperioden. Det er mye penger. Faktisk så mye at enkelte advarer mot at vi skaper for stort press i økonomien. Dette kan gå ut over konkurranseutsatt sektor og kan i årene framover gi grunnlag for et varig høyt rentenivå. Dette er reelle trusler. Derfor må bruken av oljeinntekter i økonomien skje gradvis. Like viktig er det å se hvordan vi innretter våre budsjetter. Samarbeidsregjeringens budsjett for i år viser vei; viktige velferdstiltak må kombineres med skatte – og avgiftslette til beste for framtidig verdiskaping.

En tredje påstand er at vi er så oljerike at vi i dag har råd til å finansiere store investeringer, nærmest uten at det får betydning. Slik er det ikke. Hvis vi for eksempel bruker 20 milliarder kroner ekstra i år av oljepengene, betyr det ikke bare 20 milliarder kroner mindre på bok. Det betyr også 1 milliard kroner mindre i avkastning hvert eneste år framover for de kommende generasjoner. Dette gjelder helt uavhengig av hva pengene brukes til.

Og om det fremdeles skulle være tvil; Det er om 15 – 20 år norsk økonomi får de virkelig store utfordringene. Da skal de store etterkrigskullene ha sin pensjon, og vil etterhvert ha behov for pleie og omsorg. Pensjonsutgiftene alene vil bli fordoblet fram til år 2030. I tillegg kommer utgiftene til de velferdsforpliktelsene vi allerede har vedtatt for eldre, til sykehusene og innen psykiatrien. Ser vi dette sammen med det faktum at veksten i arbeidsstyrken stanser opp etter år 2010, er det klart for de fleste at dette ikke er problemstillinger vi bare kan betale oss ut av. Selv ikke våre formidable petroleumsinntekter er nok. Det er disse utfordringer som Sigbjørn Johnsen og hans pensjonskommisjon er bedt om å komme med svar på i løpet av år 2003.

En uforsvarlig bruk av oljepenger de nærmeste årene kan gjøre det svært vanskelig for våre barn og barnebarn. Bevilger vi oss mye mer oljepenger til velferd i dag, vil vi risikere at vi skaper forventninger om et høyt velferdsnivå som vi ikke har råd til i framtiden. Fallhøyden og omstillingsprosessene blir desto tøffere.

Like farlig er det å tro at vi faktisk kan løse velferdssamfunnets utfordringer ved å bruke stadig mer penger. Det er tvilsomt om vi får et mer moderne og effektivt tjenestetilbud på den måten. Det eneste vi vet med sikkerhet er at vi får en større og dyrere offentlig sektor. Dessuten - bruker vi enda mer oljepenger i dag, blir resultatet fort enda høyere rente og færre arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor.

Oljeformuen er en ikke-fornybar ressurs som vi må forvalte til beste for både dagens og morgendagens generasjoner. Den er et slags generasjonsfond som gjør Norge bedre rustet enn mange andre land til å løse fellesoppgaver i dag og i framtiden.

Men det forutsetter at vi forvalter fondet fornuftig, og prioriterer riktig når vi skal løse fellesoppgavene i dag.

For politikk handler til syvende og sist nettopp om å prioritere - å foreta valg. Enkelte politikere nekter å ta disse valgene, og skaper et inntrykk av at det bare er å øke bevillinger til gode formål. Men dette er en politisk handlingslammelse - eller rettere handlingsvegring - som verken dagens eller kommende generasjoner er tjent med.