SAMARBEIDSREGJERINGENS ØKONOMISKE POLITIKK

Samarbeidsregjeringen har store ambisjoner i den økonomiske politikken. Vi har tallfestet hvor mye skatter og avgifter skal reduseres med i denne stortingsperioden: 30 milliarder kroner. Men vi stopper ikke der.

For å gjøre Norge konkurransedyktig og sikre borgerne de tjenester og velferdsgoder de har krav på, må vi foreta et politisk kursskifte på flere områder: tilgangen på arbeidskraft må økes, konkurransepolitikken må styrkes, det statlige eierskapet må gjennomgås – vi må i det hele tatt legge til rette for økt økonomisk vekst. Da kan vi ikke fortsette å skvise konkurranseutsatt sektor og la offentlig sektor ese ut.

Før jeg presenterer noen av hovedlinjene i Regjeringens politikk for økt vekst og velferd, kan det være nyttig å gi et lite bilde av situasjonen i norsk og internasjonal økonomi ved inngangen til 2002. Jeg vil også vie litt tid til omleggingen av rammene for budsjettpolitikken og pengepolitikken. Det har skjedd en hel liten "revolusjon" som gir muligheter for større forutsigbarhet og stabilitet i utøvelsen av den økonomiske politikken. Det er et gode som jeg håper vi politikere kan utnytte for å bedre vilkårene for konkurranseutsatt sektor.

Beskrivelse av norsk og internasjonal økonomi

Norsk økonomi har lagt bak seg en lang oppgangskonjunktur, den lengste i moderne tid. Vi har en økonomisk vekst på linje med det analytikerne forteller oss er vekstpotensialet. Det forteller oss at det nytter ikke bare å fyre på med mer "køl" – vi må også foreta noen viktige politiske valg for å øke potensialet.

Det er lite ledig kapasitet i norsk økonomi. Arbeidsledigheten økte noe i fjor høst, men er fremdeles på et lavt nivå - faktisk lavere enn hva Sysselsettingsutvalget og OECD har anslått som strukturell ledighet i Norge. Kostnadsveksten er fortsatt relativt høy. Og usikkerheten foran vårens lønnsoppgjør er betydelig.

Den kostnadsmessige konkurranseevnen til norsk industri er betydelig svekket de siste årene. Dette skyldes i særlig grad høyere lønnsvekst i Norge enn hos våre viktigste handelspartnere. Siden 1997 har lønnskostnadene i norsk industri steget med innpå 10 prosent mer enn hos handelspartnerne. Dette ble inntil sommeren 2000 i stor grad motvirket av en stadig svekkelse av norske kroner. Styrkingen av kronekursen det siste halvannet året har synliggjort tapet.

Også konsumprisveksten har vært høyere enn hos våre handelspartnere. I fjor ble prisveksten 3,0 pst., etter en vekst på 3,1 pst. i 2000. Den sterke oppgangen i prisene på bensin og andre petroleumsprodukter er en viktig forklaring på den økte prisveksten. Konsumprisveksten i 2002 blir imidlertid betydelig lavere, kanskje ned mot 1 prosent. Fallende renter bidrar også til at realinntekten vil stige betydelig fra 2001 til 2002, selv med moderate nominelle lønnstillegg.

Norsk industriproduksjon har falt. Det har også sysselsettingen i industrien. Dette må delvis ses i sammenheng med at arbeidsmarkedet i Norge har vært svært stramt i flere år. Denne stramheten skyldes delvis en sterk vekst i offentlig sysselsetting. Samarbeidsregjeringen ser at denne utviklingen ikke kan fortsette. Derfor er tommelfinger-regelen for en konservativ økonomisk politikk med i Regjeringens politiske grunnlag: Utgiftsveksten i offentlig sektor skal være lavere enn veksten i BNP for Fastlands-Norge. Med andre ord: Vi må skape rom for det private.

Etter 11. september, ser vi betydelig usikkerhet i internasjonal økonomi, særlig i industrilandene i Vest-Europa og Nord-Amerika. Den nedadgående trenden begynte imidlertid før terrorangrepene. Aktiviteten i amerikansk økonomi har falt siden mars i fjor. De siste signalene fra USA gir imidlertid grobunn for forsiktig optimisme. Blant annet viser det amerikanske arbeidsmarkedet tegn til bedring. På tross av disse tegnene ventes en lav økning i etterspørselen rettet mot norsk eksportindustri i år.

Norsk industri har tapt markedsandeler jevnt og trutt de fem siste årene, etter å ha vunnet markedsandeler gjennom første halvdel av 1990-tallet. Dette tapet skyldes delvis en sterk vekst i verdenshandelen, og økt internasjonal arbeidsdeling. Tapet skyldes nok også at kapasitetsutnyttelsen i norsk industri har vært høy over lengre tid. Norsk eksport økte om lag like mye i fjor, da veksten i verdenshandelen var 1 prosent, som i 2000, da verdenshandelen økte med 11 prosent. Høyere kostnadsvekst i Norge enn hos konkurrentlandene har imidlertid også bidratt betydelig til tapet av markedsandeler. Konkurranseutsatt industri skvises nå fra tre kanter: høyere kostnadsvekst, lav markedsvekst og sterk kronekurs.

Vi skriver januar 2002 og som finansminister, selv i Norge, kan jeg ikke på et valutapolitisk seminar la være å nevne euroen. Selv om euroen har eksistert "virtuelt" i tre år, blir den denne måneden synlig for de over 300 millioner innbyggerne i "euro-land". Og det er nå vi vil merke enda flere av konsekvensene aven felles, europeisk valuta. Også vi her i Norge.

Vi kan konstatere at innføringen av eurokontanter går raskere og mer smertefritt enn nesten noen hadde håpet på forhånd. Etter tre uker med den nye valutaen er ombyttingen nesten fullstendig gjennomført.

Fordelene med en felles mynt er mange: Det blir færre kostnader knyttet til valutatransaksjoner, kursrisikoen forsvinner og det blir lettere å sammenligne priser. Vi får mer effektive markeder og mer synlig konkurranse mellom produsenter. Dette er gode nyheter for europeiske forbrukere. Med en felles valuta er også de europeiske landene bundet til samme mast, i den forstand at hvert enkelt land ikke lenger kan bruke devalueringer eller rentejusteringer for å skape fordeler for seg selv i forhold til nabolandene. Det vil bidra til større stabilitet på det internasjonale valutamarkedet. Og med de retningslinjer den europeiske sentralbanken har for pengepolitikken, vil inflasjonen holdes stabilt lavt.

Euroen vil ha betydning også for oss nordmenn. I tillegg til lavere kostnader for mange norske bedrifter ved valutaveksling og sikring av valutakursrisiko, vil trolig også økt prisoversiktlighet - kombinert med sterkere priskonkurranse i euroområdet - kunne bidra til kostnadsbesparelser. Tøffere konkurranse blir det også for norske bedrifter. 40 prosent av tradisjonell norsk vareeksport går i dag til de tolv euro-landene. Følger Sverige, Danmark og Storbritannia etter, er andelen oppe i hele 70 prosent. Det sier seg selv at vi ikke er skjermet fra det som skjer på det europeiske markedet. Det er bra – det stiller strengere krav til nyskapning, verdiskapning og omstillingsevne.

Norge bærer imidlertid enkelte kostnader ved å stå utenfor euroen. Vi vil mangle innflytelse på beslutninger som får betydning for norsk økonomi. Som en liten og åpen økonomi, er det grunn til å tro at vi vil være mer sårbare i situasjoner med uro i internasjonale finansmarkeder, slik vi så det høsten 1998. Samtidig kan noe av renteforskjellen mellom Norge og euroområdet skyldes at vi må betale et risikotillegg i forhold til eurorenten. Isolert sett gir dette norsk næringsliv og norske husholdninger ekstra kostnader. Samtidig påvirker det næringslivets vurdering av hvor attraktivt det er å investere i Norge.

Omlegging av virkemidlene i utøvelsen av den økonomiske politikken

Norge har ofte blitt fremstilt som grunnleggende annerledes i forhold til euro-landene på grunn av oljens betydning. En slik beskrivelse blir mindre og mindre riktig. Det skyldes at vi nå har bygget opp et stort Petroleumsfond. Svingningene i dollarkurs og oljepris vil selvsagt ha betydning på lang sikt. På kort sikt – det vil si fra ett budsjettår til et annet – vil slike svingninger ha mindre innvirkning.

Vi har strengt tatt ikke blitt så mye rikere de siste årene. Vår formue har imidlertid blitt synliggjort ved at olje og gass er omgjort til penger i et Petroleumsfond. Vi kan nå høste av 30 års investeringer.

I denne situasjonen har det vært behov for en klarere strategi for hvordan oljeinntektene skulle brukes. Høsten og vinteren 2000 opplevde vi en høylydt offentlig debatt, både mellom politikere og fagøkonomer, om hvor mye og hvor raskt staten burde bruke oljepengene. Debatten stilnet etter innføringen av de nye retningslinjene for den økonomiske politikken i Stortingsmelding 29 (2000-2001) i mars 2001. De nye retningslinjene fikk bred tilslutning i Stortinget.

De nye retningslinjene for budsjettpolitikken innebærer at staten kan bruke forventet realavkastning av Petroleumsfondet. Anslaget på "forventet avkastning" på 4 prosent er basert på hva man tror blir gjennomsnittlig årlig avkastning på Petroleumsfondet i årene framover.

De nye retningslinjene for pengepolitikken sier at Norges Banks operative gjennomføring av politikken skal rettes inn mot en inflasjon som over tid er nær 2^2 prosent.

Den neste figuren viser beregnet utvikling i bruken av oljeinntekter i de tre banene som ble presentert i Stoltenberg-regjeringens langtidsprogram. Handlingsregelen ligger i midten av disse tre alternativene. Den gir den jevneste innfasingen av oljeinntektene. Vi kan også velge å bruke mer, slik som den øverste av kurvene, men da blir det nødvendig med en kraftig innstramming senere. En kan også velge å bruke mindre enn handlingsregelen, men da får vi en mindre jevn innfasing av oljeinntektene med en kraftig økning noen år frem i tid.

Omleggingen av den økonomiske politikken innebærer:

• Større forutsigbarhet i den økonomiske politikken. Pengepolitikken har fått definert et klart inflasjonsmål, og budsjettpolitikken skal i normale tilfeller følge handlingsregelen for bruken av oljeinntekter. Dette legger grunnlag for mindre usikkerhet rundt den økonomiske politikken enn man ellers kunne fått.

• Arbeidsdelingen i den økonomiske politikken er endret. Budsjettpolitikken har fått en klarere langsiktig forankring, mens pengepolitikken har som nevnt fått en klart definert rolle i bidra til en stabil utvikling i norsk økonomi. Denne forskyvningen innebærer at Norge blir mer likt andre land hvor pengepolitikken spiller den viktigste rollen i stabiliseringspolitikken. Men også budsjettpolitikken skal bidra hvis svingningene blir særlig sterke. Men når utgangspunktet er en relativt høy rente, er det naturlig at utsikter til svakere vekst blir møtt med lavere rente. Å avvike fra handlingsregelen i retning av å bruke mer oljeinntekter, har også en annen side – hensynet til troverdigheten til budsjettpolitikken.

• Budsjettpolitikken kan i større grad ha fokus på det som over tid betyr mest – nemlig en effektiv bruk av ressursene både i offentlig og privat sektor. Dette handler både om skattepolitikk og om effektivisering av offentlig sektor. Det handler også om å innrette budsjettpolitikken slik at konsekvenser for konkurranseutsatt sektor av å øke bruken av oljeinntekter blir til å leve med.

Samarbeidsregjeringen foretar et politisk kursskifte

Regjeringens skattepolitikk gjør Norge mindre "annerledes" og øker mulighetene for økt vekst

Norge har et relativt høy skattenivå, målt som andel av samlet verdiskapning. Samtidig har en rekke av landene rundt oss planer om skattereduksjoner i årene framover. Vi kan ikke fortsette å gjøre Norge til et skattepolitisk "Annerledesland" hvis vi vil henge med.

Samarbeidsregjeringen har allerede sørget for vesentlige skattelettelser:

• vi har fjernet utbytteskatten, investeringsavgiften og flypassasjeravgiften

• vi har hevet innslagspunktet for toppskatten

• økt fradragene for FoU-utgifter

• økt avskrivningssatsene

• innført lettelser i opsjonsbeskatningen

• i tillegg har Regjeringen varslet lettelser i formuesbeskatningen og tiltak som gjør det mulig med en hel eller delvis opphevelse av delingsmodellen

Dette markerer en politisk kursendring, som er viktig for nyskapning og verdiskapning i Norge. Det skattepolitiske "annerledeslandet" skal ikke bli en realitet.

Like viktig som skatte nivået, er selve skatte systemet. I Sem-erklæringen har Regjeringen derfor slått fast at den tar sikte på å gjennomføre en reform av inntekts- og formuesbeskatningen. Der skal det blant annet legges vekt på at bedriftsbeskatningen skal være internasjonalt konkurransedyktig.

Etter min vurdering er det viktig at en nå får en grundig vurdering av hvilke hovedprinsipper skatte- og avgiftssystemet skal bygge på, og hva arbeidsdelingen bør være mellom de ulike delene av skatte- og avgiftssystemet, og mellom skattepolitikken og andre politikkområder. Regjeringen har derfor vedtatt satt ned et offentlig ekspertutvalg, ledet av Arne Skauge, som har som mandat å gjennomføre en grundig utredning av et mer tidsmessig tilpasset skattesystem.

Utvalget skal særlig vurdere utformingen av inntekts- og formuesbeskatningen, både ut fra hensynet til effektiv ressursbruk, fordeling og enkelhet. I tillegg skal det vurderes om skatte- og avgiftssystemet er godt nok tilpasset økt internasjonal mobilitet av kapital og arbeidskraft. Utvalget skal vurdere tiltak som kan redusere forskjellen mellom de marginale skattesatsene på arbeids- og kapitalinntekter, endringer i formuesbeskatningen og endringer som kan bidra til økt stabilitet og forutsigbarhet i skatte- og avgiftssystemet.

Minst ett av utvalgets forslag skal gi uendrede skatte- og avgiftsinntekter, men vi vil også be utvalget vurdere hvordan en bør disponere en samlet skattelettelse på 8-10 mrd. kroner. Utvalget skal levere sin innstilling innen utgangen av 2002. Det tas sikte på at nye regler kan tre i kraft med virkning fra 2004.

Regjeringen har også satt ned et utvalg som skal vurdere tiltak med sikte på at momsen i minst mulig grad skal påvirke det offentliges beslutninger om å kjøpe tjenester fra private eller produsere dem selv. En slik reform er viktig for at skattebetalernes penger skal bli brukt best mulig. Fra 2002 er derfor også rengjøringstjenester omfattet av momskompensasjonsordningen for kommunene. Vi tar sikte på at utvalget allerede til våren skal levere en delinnstilling der de skisserer hvilke hovedalternativer som skal utredes nærmere. Endelig innstilling skal leveres innen utgangen av 2002.

Regjeringen tar også sikte på en generell opprydding i avgifts- og tollsystemet med sikte på lettelser og forenklinger. Det er nå bred enighet om at tollen på industrivarer har utspilt sin rolle. Den har liten betydning for norsk produksjon og for statens inntekter, samtidig som regelverket er komplisert å forholde seg til for den enkelte. Regjeringen ønsker å fjerne all industritoll, noe som også vil bedre utviklingslandenes markedsadgang. Vi vil også vurdere ytterligere reduksjoner i avgiftene på grensehandelsutsatte varer i årene framover.

Mer effektive markeder

Regjeringen vil styrke konkurransepolitikken. For å få dette til, setter Regjeringen i gang en handlingsplan for konkurransepolitikken. De fem overordnede punktene i planen er:

• større vektlegging av konkurransepolitiske hensyn og styrking av Konkurransetilsynet

• gjennomgang av offentlige reguleringer og ordninger som kan ha konkurransebegrensende virkninger

• sikre at offentlige innkjøp bidrar til å stimulere konkurranse og etableringsmuligheter

• sikre at salg av statlige selskaper ikke bidrar til konkurransebegrensninger og monopoltendenser

• sørge for at offentlig virksomhet blir organisert og drevet på en måte som fremmer konkurranse

Strukturpolitikk, der konkurransepolitikken utgjør en vesentlig del, dreier seg om å utnytte de samlede økonomiske resurssene mer effektivt og dermed øke verdiskapingen. Men en god strukturpolitikk innebærer også mer fleksible markeder og økt omstillingsevne. Det gjør økonomien mer robust overfor skiftende forhold i internasjonal økonomi. En god strukturpolitikk kan dermed ta noe av belastningen fra penge- og finanspolitikken når det gjelder å sikre stabilitet i økonomien.

Vi må øke tilgangen på arbeidskraft

Yrkesdeltakelsen i Norge er høy. Den sterke veksten i offentlig sektor har likevel ført til at mangel på arbeidskraft er en av de største utfordringene i norsk økonomi. Flere tiltak er satt i gang eller vil settes i gang for å sikre mer effektiv utnyttelse av den tilgjengelige arbeidstyrken:

Skal vi få bedre offentlige tjenester uten at det går på bekostning av tilgangen på arbeidskraft og kompetanse til privat næringsliv, må vi imidlertid få mer ut av de ressursene som brukes i offentlig sektor. Vi må også mobilisere mer av den kompetansen og arbeidskapasiteten som finnes hos eldre arbeidstakere, yrkeshemmede og uføretrygdede.

Og ikke minst: Vi må forhindre ytterligere utstøting fra arbeidsmarkedet. Det gjelder både eldre, funksjonshemmede og mennesker fra andre kulturer. Det kan hende at det vil kreve litt ekstra innsats fra arbeidsgiver og arbeidskollegaers side i starten. Men den innsatsen kan det være verdt – både for en selv og for det mennesket det gjelder. Offentlig sektor har ikke gått i bresjen på dette området. Noen hver av oss har grunn til selvkritikk. Skal vi modernisere offentlig sektor og arbeidslivet for øvrig, kan vi ikke gjøre alt i dag på samme måte som i går.

Modernisering av offentlig sektor

Moderniseringen av offentlig sektor er trolig den største utfordringen vi nå står overfor. Regjeringen ved statsråd Victor Norman vil i morgen legge frem for Stortinget et omfattende program for modernisering, effektivisering og forenkling av offentlig sektor. Jeg skal ikke her foregripe denne presentasjonen, men nøye meg med noen betraktninger.

Offentlig forbruk, dvs. forbruk av tjenester som finansieres av det offentlige, utgjør en femtedel av bruttonasjonalproduktet i Norge. Norge har et høyt offentlig forbruk sammenlignet med EU-gjennomsnittet. I stor utstrekning består dette forbruket av tjenester som produseres innenfor offentlig sektor, i virksomheter som er helt eller delvis skjermet for konkurranse. Imidlertid gjelder de samme økonomiske lover her som i privat sektor. Effektiv konkurranse og fritt forbruksvalg gir, der det er mulig å få til, de beste rammebetingelsene for effektivitet, kvalitet og utvikling av et tjenestetilbud tilpasset den enkeltes behov. Effektiv konkurranse på dette området vil være et viktig bidrag til en mer omstillingsdyktig økonomi.

Men la meg få understreke at konkurranse ikke nødvendigvis innebærer privatisering. Dersom offentlige virksomheter viser seg konkurransedyktige under like konkurransebetingelser, er det flott. Videre er det selvfølgelig fullt mulig å kombinere konkurranse og private tilbud med offentlig finansiering. Deler av offentlig tjenesteproduksjon, bl.a. kollektive goder som forsvar, politi, rettsvesen og sentralforvaltning vil fortsatt blir underlagt administrativ styring. Her må vi sikre best mulig effektivitet, kvalitet produktsammensetning ved å videreutvikle styringssystemene slik ressursinnsatsen både kan vurderes mot de resultater som oppnås og mot de resultater som kunne vært oppnådd ved en alternativ anvendelse av ressursene.

Kjære tilhørere,

Jeg mener utfordringene er store. De siste årene har norsk konkurranseutsatt sektor fått forverret vilkårene. Den har tapt i kampen om arbeidskraften. Den har sakket akterut i kostnadsutviklingen i forhold til de landene vi konkurrerer med.

For et land som ønsker å videreutvikle og øke velferden for sine borgere, er en slik politikk ingen farbar vei. Selv ikke for et rikt land. Eneste veien til økt velferd er økt vekst og dermed bedre vilkår for privat sektor.

Av denne grunn er jeg fornøyd med at det har blitt mulig å foreta et politisk kursskifte i Norge. Vi er godt i gang.