I artikkelen ”De som styrer Norge” er det en usedvanlig mimrende Arne Strand som kommenterer. All politikkomlegging på 90-tallet synes å ha gått Strand hus forbi. Eller er det faktisk slik at han er uenig i det som har skjedd også under flere Ap-regjeringer?

Strand er misfornøyd med at jeg som finansminister ikke har styrt mer av bankfusjoner og pengepolitikk.

Først finansnæringen: Det er slett ikke noe nytt under denne regjering av det tilligger styre og administrerende direktør i Den norske Bank å drive forretningsvirksomhet,- enten det dreier seg om kjøp av Storebrand-aksjer eller fusjonsforsøket vis a vis samme selskap. Staten har sågar valgt å holde armlengdes avstand til sine aksjer (47,3 prosent) i DnB ved å organisere eierskapet gjennom Statens Bankinvesteringsfond. I tillegg har denne regjering flyttet eierskapet over til Næringsdepartementet. Jeg som finansminister har ansvaret for den samlede politikk overfor finansnæringen,- herunder konsesjonsbehandling i fusjonssaker.

”I den nye maktstrukturen er finansministeren henvist til å spille kommentatorens rolle”, skriver Strand.

Nei, det er ikke riktig. Det er fortsatt Finansdepartementet som skal avgjøre en konsesjonssøknad. Derfor er jeg også relativt forsiktig med å uttale meg om slike enkeltsaker når det er klart at en søknad vil kunne komme på mitt bord. Det skal ikke være slik at saker behandles med forhåndsgitte konklusjoner.

Nå ble det ingen konsesjonssøknad fra DnB/Storebrand. Det skyldes at de som forhandlet ikke ble enige. Det var det bare å ta til etterretning. Jeg registrerte heller ingen ansvarlige politiske partier som mente at regjeringen som storaksjonær i DnB skulle gått inn og diktert et annet utfall i strid med holdningen hos øvrige aksjonærer og bankens ledelse.

Hvis det er noe slikt Strand mener med å ”styre”, så tror jeg landet skal være glad for at en slik sammenblanding av forretning og politikk for lengst er avskaffet i Norge. Det ville skadet norsk politikks anseelse og åpenbart også svekket tilliten til Norge som investeringsland.

Så til pengepolitikken og Norges Banks rolle: Strands beskrivelse av sentralbanksjefens rolle er betydelig overdrevet og er i betydelig grad preget av misnøye med Norges Banks renteøkning i juli. Tilsvarende reaksjoner kom ikke da NB tidligere i år senket styringsrenten.

Mandatet for Norges Banks utøvelse av pengepolitikken er trukket opp i St.meld.nr 29 (2001/2002) som ble fremmet av Stoltenberg-regjeringen og behandlet i Stortinget i fjor vår med bred politisk tilslutning. Enkelt sagt er mandatet knyttet til et inflasjonsmål og virkemiddelet er rentefastsettelse. Dette er en pengepolitikk som følger de samme mål og utøves etter de samme prinsipper som i alle vestlige land.

Selvsagt vil det være delte oppfatninger om den konkrete vurdering Norges Banks hovedstyre gjør i den konkrete situasjon. Men mandatet kan ikke endres og fullmakten til utøvelse kan ikke trekkes tilbake hver gang det måtte oppstå uenighet om upopulære beslutninger.

Enkelte har i debatten om pengepolitikken tatt til orde for et videre mandat for NB, der også andre forhold skal løftes opp på linje med en lav inflasjon. Paradokset er at en av virkningene av et slikt mer vidtfavnende og uklart mandat i realiteten vil gi Norges Bank mer makt.

Strand skriver også at Jens Stoltenberg ”har begynt å tvile” på pengepolitikken. Grunnlaget for dette er uttalelser til Dagens Næringsliv fredag 12. juli. I et delvis dementi fra Stoltenberg lørdag 13. juli i samme avis kan jeg ikke se at det er grunnlag for Strands kommentar. Langt mindre spørsmålet: ”Tør finansminister Foss henge seg på?”

Strand beskriver det som ”et demokratisk problem at Storting og regjering gir fra seg makt og innflytelse til miljøer utenfor folkevalgt kontroll.”

Jeg mener Strand langt på vei tar feil i sine beskrivelser og eksempler hentet fra næringspolitikk og pengepolitikk.

Samtidig er det åpenbart bygget på nyttig erfaring når man etter hvert har begynt å skille klarere mellom politikk og forretning.

I en åpen og global økonomi kan ikke alt detaljstyres av regjering eller storting. Da er det nødvendig også å erkjenne enkelte grenser for politikk.