Regjeringen fører en politikk for økt verdiskaping. Slik bidrar vi til å trygge arbeidsplasser og legge grunnlaget for velferdssamfunnet. Ettersom Siv Jensen i denne spalte 6. november sår tvil om Regjeringens intensjoner på dette området, vil jeg gjerne bidra med noen fakta.

Det er nettopp for å stimulere til økonomisk vekst at Regjeringen for årene 2002 og 2003 har foreslått 17 milliarder kroner i skatte- og avgiftslettelser. Det er derfor vi har fjernet investeringsavgiften, fjernet dobbeltskatten på utbytte, fjernet flypassasjeravgiften og gjennomført en rekke andre lettelser. Det er for å stimulere verdiskapingen vi satser kraftig på forskning og utvikling og fører en offensiv konkurransepolitikk

Poenget er at vi må ha flere tanker i hodet samtidig:

• Vi må føre en politikk for økt verdiskaping.
• Vi må føre en politikk som innebærer en forsvarlig utnyttelse av petroleumsformuen på vegne av våre barn og barnebarn.
• Vi må føre en politikk som tar høyde for at vi i tiårene som kommer skal finansiere en vekst i pensjonsutgiftene som er tre ganger høyere enn snittet for OECD-landene.
• Vi må føre en politikk som unngår ytterligere press mot kronekurs og rente, ikke minst av hensyn til at vi fortsatt skal ha konkurranseutsatt næringsliv i fremtiden.

Regjeringens finanspolitikk er svaret på avveiningen mellom disse hensynene. Handlingsregelen innebærer en gradvis økning i bruken av oljeinntekter i norsk økonomi. For 2003 innebærer dette at vi vil bruke om lag 9 milliarder kroner mer av oljeinntektene enn i 2001. Det er riktig at handlingsregelen ikke sier noe om hvordan pengene skal brukes, men kun sier noe om nivået og at nivået gradvis skal trappes opp. Det er mange måter å bruke disse pengene på. Mens venstresiden har fokusert på økte offentlige utgifter, har Regjeringen valgt en annen kurs. Det økte handlingsrommet er så langt benyttet til å delfinansiere skatte- og avgiftslettelsene på 17 mrd. kroner, i stor grad rettet mot næringslivet for å styrke verdiskapingen. Regjeringen bruker altså finanspolitikken, eller de årlige statsbudsjettene, til å legge til rette for økt vekst.

Når Siv Jensen trekker frem Knut Anton Mork som ”sannhetsvitne” i den økonomiske debatten, er det grunn til å minne om at økonomen Mork ved en rekke anledninger har sagt at det ikke er spesielt viktig å få lavere rente i Norge. Dette samsvarer også med konsekvensene av Frps politikk. Regjeringen ønsker tvert imot å dempe presset mot rente og kronekurs. Derfor mener vi det er viktig å bremse offentlige utgifter.

Isolert sett er det riktig at FrP på noen områder har forslag som vil være positive for verdiskapingen. Men FrP er også partiet for økte subsidier, og forslagene på trygdeområde har klart negative virkninger på arbeidstilbudet – vår viktigste ressurs. Vi har også opplevd at FrP har satt foten ned for statlig nedsalg, for eksempel av Hydro og Kongsberggruppen. Men dette er sider ved FrP som Jensen elegant hopper over når hun debatterer verdiskaping.