I dag vedtar Stortinget neste års statsbudsjett. Resultatet er at neste år vil skatte- og avgiftsnivået i Norge være lavere enn i år. Neste år skal det brukes mer penger enn noen gang på barnehager, sykehus og psykiatri. Eldreomsorgen bygges ut. Forsvarsplanene følges opp. Kollektivtrafikken bygges ut. Dette skulle man ikke tro når man hører på enkelte opposisjonspolitikeres klagesang.

I arbeidet med budsjettet har jeg lagt hovedvekten på at statsbudsjettet skal bidra til å sikre arbeidsplasser og legge grunnlaget for økt vekst. Da må budsjettet være stramt, slik at vi demper presset mot rente og kronekurs. Rentenivået er viktig for den enkelte og kommunene. Med lån på halvannen million kroner, som ikke er uvanlig for nyetablerte par med studie- og boliggjeld, vil ett prosentpoeng lavere rente bety nærmere en tusenlapp spart i måneden. Kommune-Norge vil på samme måte kunne spare 800 millioner kroner. Den siste tiden har også konkurranseutsatte bedrifter merket konsekvensene av sterk krone på toppen av høye renter og dyre lønnsoppgjør. Jeg har møtt mange som jobber i disse bedriftene – det være seg møbelprodusenter på Vestlandet, råvareforedlere, de mange innenfor reiseliv og alle de som må kjempe i konkurranse med utlandet. Budskapet har vært enstemmig: Budsjettet må være stramt slik at kronekursen kan svekkes.

Jeg er glad for å konstatere at statsbudsjettet bidrar med den nødvendige stramhet, også etter behandlingen i Stortinget. Vi bruker ikke mer oljepenger etter forliket med Frp, det trikses ikke med noen tall eller anslag og utgiftsveksten er like lav som i det forslaget jeg la frem for to måneder siden.

Innenfor rammer på mange hundre milliarder kroner, er det ikke likegyldig hvordan pengene brukes. Innenfor stramme rammer har Regjeringen lagt vekt på å redusere skatter og avgifter og videreutvikle velferdssamfunnet på en mer treffsikker måte. Etter to budsjetter har Samarbeidsregjeringen redusert skatter og avgifter med over 19 milliarder kroner. La meg nevne noen eksempler:

• Skatt på arbeid er redusert, både ved at minstefradraget og toppskatte-grensen er hevet. 135.000 færre betaler toppskatt neste år enn for to år siden
• Investeringsavgiften og dobbeltskatten på utbytte er borte
• Skattefradrag for forskning og utvikling for alle bedrifter
• Boligskatten er redusert – den skal fjernes i løpet av stortingsperioden
• Flypassasjeravgiften er fjernet
• Alkoholavgiftene er redusert

Jeg synes det er ganske underlig at Jens Stoltenberg snakker så varmt om verdiskaping og næringslivet, når alt han gjør går i motsatt retning. I hans siste budsjett som statsminister, ville han øke skatter og avgifter med over 12 milliarder kroner. For neste år vil han skjerpe skattene med over 4 milliarder kroner. Det skjer i hovedsak ved å tynge næringslivet ned med høyere skatter. Når Stoltenberg nå gråter for næringslivet, er det krokodille-tårer. Den nyvalgte Ap-lederen mener dessuten at en kvart million flere skattebetalere, med vanlige inntekter, gjerne kan betale toppskatt. Ved å øke toppskattegrensen med mindre enn lønnsveksten, bryter Jens Stoltenberg også med sitt eget valgløfte som han gav i form av et ”verdipapir til velgerne”. Så mye var det verdt.

Noen har forsøkt å fremstille det som om Regjeringen ikke har en sosial profil på budsjettet. Det er feil. Regjeringen har funnet plass til viktige tiltak for å videreutvikle og forbedre velferdssamfunnet. Vi har vist evne og vilje til nytenkning – slikt skremmer tydeligvis mange på venstresiden. Det er et paradoks at vi ser tendenser til nyfattigdom i et av verdens rikeste land. Det vitner om at våre velferdssystemer, som i stor grad er generelle og skal treffe alle, ikke alltid treffer de som trenger det aller mest. Målet er at ingen skal leve i fattigdom i Norge. Derfor har sosialministeren presentert en egen plan for bekjempelse av fattigdom.

Vi har stilt spørsmål ved enkelte velferdsgoder. De aller fleste vil ha råd til å gi sine egne en verdig begravelse uten statlige midler. Ikke alle klarer det – da skal de få støtte. Vi har valgt å øke den behovsprøvde støtten, som i dag er på 12.000 kroner, til 15.000 kroner, samtidig som vi fjerner den generelle støtten, som går til de med normale og høye inntekter. Arbeiderpartiet vil det annerledes: Den behovsprøvde støtten beholdes på 12.000 kroner, fordi alle skal få litt. Her ser vi nok et eksempel på Aps velferdspolitikk: Ved å smøre tynt utover til alle, blir det mindre igjen til de som har minst fra før.

Regjeringen har også funnet plass til satsingen på barnehager, som alle partier ønsker. Stortingsflertallet vedtok svært ambisiøse planer, men var ikke enig om finansieringen. Opposisjonen har måttet gjøre retrett på enkelte av sine løfter allerede. Gjennom budsjettforliket er det også sikret finansiering av mer realistiske barnehagemål. Den enkelte families valgfrihet er sentralt. Derfor beholdes og økes også kontantstøtten. Arbeiderpartiet og SV vil ta fra folk valgfriheten ved å kutte på dette området.

Jeg vil slutt berømme Fremskrittspartiet for å ha lagt til side noen av sine kjepphester og bidratt konstruktivt for å sikre flertall for et statsbudsjett. Fremfor alt er jeg glad for at Frp gikk bort fra sitt krav om å bruke enda mer oljepenger, som ville satt arbeidsplasser i fare. Budsjettet som nå blir vedtatt staker ut en ny kurs med lavere skatter og avgifter og et bedre velferdssamfunn.