Historisk arkiv

Skatt og internasjonalisering

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Finansdepartementet

NHOs årskonferanse, Oslo

SKATT OG INTERNASJONALISERING av finansminister Per-Kristian Foss - NHOs årskonferanse, 8. januar 2002, Oslo

Norge har i flere år nå prøvd å padle motstrøms oppover elven: Mens landene rundt oss har satt ned skatter og avgifter, har det norske skattenivået økt. Jeg tror ikke at svaret på den økte internasjonaliseringen ligger i å gjøre Norge til et skattepolitisk annerledesland.

Derfor har Samarbeidsregjeringen for året vi nettopp har begynt på, gjennomført tidenes skattereduksjon. Regningen til norske skattebetalere går ned med 12,4 mrd. kroner i 2002.

For næringslivet er 2002 skattepolitisk et svært godt år: Fjerning av investeringsavgiften, avvikling av utbytteskatten, redusert skatt på arbeid, økte avskrivingssatser, utvidelse av fradragsordningen for FoU-utgifter, lettelser i opsjonsbeskatningen og fjerning av flypassasjeravgiften er alle eksempler på skattelettelser som direkte vil påvirke norsk næringsliv i positiv retning. Jeg merker meg da også den støtten som kommer til uttrykk i blant annet prosessindustriens vurdering av Regjeringens nyorientering i den økonomiske politikken.

Temaet skatt og internasjonalisering er stort. Målet med dette foredraget er å plassere Norge internasjonalt, diskutere hvilke internasjonale utviklingstrekk som vil kunne få betydning for utformingen av skattesystemet i Norge over tid, og å si noe om hvilken retning Regjeringen mener det er nødvendig å gå.

Norge i den internasjonale arbeidsdelingen
Samarbeidsregjeringen vil føre en økonomisk politikk der hovedmålene er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå disse målene.

Veksten i økonomien vil avhenge av blant annet produktivitetsveksten. Den økonomiske utviklingen er blant annet et resultat av store næringsomstillinger over tid. I forrige århundre så vi enorme endringer i næringsstrukturen: Primærnæringene, og senere de vareproduserende næringene, fikk redusert betydning, mens de tjenesteytende næringene vokste sterkt. Det skjer også store endringer innenfor næringer. Hvert år "skiftes" rundt 10 prosent av foretakene i Norge ut. I denne prosessen flyttes ressursene dit de kaster mest av seg. De fleste i denne salen vil si at en slik utvikling er ønskelig, og at skattesystemet ikke skal brukes til å hindre en slik utvikling.

Svak konkurranseevne er et problem for enkeltbedrifter eller -næringer. Om de svakeste bedriftene eller næringene utkonkurreres og erstattes av andre, vil næringslivet som helhet normalt være mer konkurransedyktig enn tidligere.

Den internasjonale arbeidsdelingen, hvor de enkelte land spesialiserer seg i produksjonen på områder hvor de har fortrinn, er avgjørende for velstandsutviklingen. Norges posisjon innen skipsfart, oljeindustri, fiskeri og havbruk er eksempler på en slik spesialisering. For et lite land som Norge er det spesielt store gevinster knyttet til å delta i en åpen internasjonal økonomi der det er mulig å spesialisere produksjonsmønsteret. Det at Norge ikke er medlem av EU er en utfordring i så henseende. Det er derfor behov for å ta hensyn til internasjonal mobilitet når skattereglene i Norge utformes.

Offentlige myndigheter møter ofte krav fra næringslivet om at offentlig bestemte rammebetingelser skal være like gode eller bedre enn tilsvarende i alle andre land. Det kan dreie seg om skatt, næringsstøtte, reguleringer eller andre forhold. En slik politikk er det verken mulig eller ønskelig å føre. En politikk som går ut på å kompensere for alle forskjeller vil i praksis bidra til at den samlede verdiskapingen svekkes og nødvendige omstillinger bremses opp.

Det mest effektive for landet som helhet vil som hovedregel være å behandle alle næringer og bedrifter mest mulig likt. Det tilsier blant annet at hensynet til internasjonal mobilitet bør bygges inn i de generelle skattereglene.

Kapitalmobiliteten mellom land har økt. På arbeidsmarkedet ser vi ikke tilsvarende økt mobilitet. Innen EØS-området er det full frihet for arbeidsvandringer. Mobiliteten begrenses imidlertid av sosiale nettverk i form av familie og venner og forskjeller i språk og kulturell bakgrunn. Det blir sannsynligvis økt mobilitet i arbeidsmarkedet i årene framover. Økt utdanningsnivå kan i seg selv bidra til dette. En eventuell utvidelse av EU, EØS-avtalen og andre internasjonale avtaler vil kunne redusere de formelle hindrene for fri bevegelse av arbeidskraft mellom flere land. Det er Regjeringens håp at med den oppmykning av regelverket for arbeidsinnvandring som nå skjer, vil vi bidra til at mangelen på arbeidskraft blir noe mindre prekær i enkelte bedrifter og bransjer. Hvis det i tillegg kan bidra til at Norge blir i enda litt større grad "et land i verden", er intet bedre enn det.

EØS-avtalen har stor betydning for utformingen av norsk økonomisk politikk. Skattepolitikken er ikke en del av det indre markedet, og dermed ikke av avtalen. Men indirekte, gjennom blant annet konkurransereguleringer og statsstøtteregelverket, legges det føringer på hvordan enkeltlandene kan utforme sine skattesystemer.

Norge er ikke uberørt av disse prosessene. Dynamikken i internasjonalt næringsliv, bevegelsene av kapital og arbeidskraft og internasjonale regler og avtaler er alt sammen med på å legge premissene for den skattepolitikken vi bør føre.

Skattenivået i Norge i internasjonal sammenheng
Norge har et relativt høy skattenivå, målt som andel av samlet verdiskapning (BNP). Skatte- og avgiftsinntektene i Norge utgjør nærmere 46 pst. når det korrigeres for meravkastningen i petroleumssektoren. En rekke av OECD-landene har planer om skattereduksjoner i årene framover.

Regnet som andel av samlet verdiskaping er forbruksskattene i Norge blant de høyeste i verden. En del av varene som har høye særavgifter i Norge er spesielt utsatt for grensehandel og smugling. Vi har avgifter på for eksempel alkohol og tobakk som er vesentlig høyere enn i våre naboland. Før jul var det kø ved Svinesund: Både ribben og akevitten har nok vært av svensk opprinnelse på mange julemiddager. Vi har tegn som tyder på at grensehandelen har vokst ganske sterkt de siste årene. Ytterligere reduksjoner i avgiftsnivået i Sverige kan øke presset mot det høye avgiftsnivået på grensehandelsutsatte varer i Norge.

Når det gjelder bedrifts- og kapitalbeskatningen spesielt, er det først og fremst skattens betydning for sparing og investering det er viktig å fokusere på. Vi har lenge skilt oss ut gjennom den særnorske investeringsavgiften, men denne blir fjernet i år. Etter at vi fjernet dobbeltbeskatningen av aksjeutbytte fra 1. januar, har Norge igjen en av de laveste formelle skattesatsene på bedrifts- og kapitalinntekter innenfor OECD-området. Internasjonale sammenligninger på dette området tyder på at den effektive skattesatsen på selskapsoverskudd som følge av dette er lavere i Norge enn i de fleste EU-landene, også når en tar hensyn til at Norge internasjonalt sett har et relativt bredt skattegrunnlag. Formuesskatten innebærer på den annen side at skatten på sparing kan være høyere enn i andre land. Dette kan også påvirke investeringsnivået, i den grad formuesskatten fører til at nordmenn flytter utenlands.

Regjeringens politikk for å møte utfordringene
Regjeringen ønsker å føre en økonomisk politikk som bidrar til å sikre et fremtidig høyt velferdsnivå i Norge. Vi er derfor avhengige av å føre en politikk som fører til omstilling og vekst. Skattenivået og utformingen av skattesystemet er avgjørende i en slik sammenheng. Regjeringen ønsker å redusere det samlede skattenivået. Dette må skje innenfor rammene av en ansvarlig finanspolitikk. Den såkalte handlingsregelen bidrar til en jevn og forutsigbar innfasing av mer oljeinntekter i årene som kommer. Ved at stortingsflertallet gjorde sine prioriteringer innenfor forsvarlige budsjettrammer i fjor høst, ble grunnlaget lagt for den rentenedgang vi fikk for under en måned siden. Samspillet mellom budsjettpolitikken og pengepolitikken fungerte godt. Resultatet for folk flest og bedrifts-Norge er en sunn kombinasjon av skattelettelser og rentenedgang.

Endringer i skattesystemet
Like viktig som skatte nivået, er selve skatte systemet. I Sem-erklæringen har Regjeringen derfor slått fast at den tar sikte på å gjennomføre en reform av inntekts- og formuesbeskatningen. Der skal det blant annet legges vekt på at bedriftsbeskatningen skal være internasjonalt konkurransedyktig. Vi tar også sikte på en nedtrapping av formuesskatten bl.a. for å styrke norsk eierskap.

De siste par årene er det vedtatt flere store endringer i skattesystemet, som så til dels er reversert kort tid etter. Dobbeltbeskatningen av aksjeutbytte, som ble innført av Stoltenberg-regjeringen, er ett eksempel på brudd med prinsippene i skattereformen av 1992. Dette har svekket forutsigbarheten i skattepolitikken.

Etter min vurdering er det viktig at en nå får en grundig vurdering av hvilke hovedprinsipper skatte- og avgiftssystemet skal bygge på, og hva arbeidsdelingen bør være mellom de ulike delene av skatte- og avgiftssystemet, og mellom skattepolitikken og andre politikkområder. Regjeringen har derfor vedtatt at det vil sette ned et offentlig ekspertutvalg, ledet av Arne Skauge, som har som mandat å gjennomføre en grundig utredning av et mer tidsmessig tilpasset skattesystem.

Det er ønskelig å få til bred enighet om dette, også blant næringslivets organisasjoner. Finansdepartementet skal derfor også oppnevne en referansegruppe, bestående av sentrale næringslivsorganisasjoner og supplerende faglig ekspertise. Vi vil legge opp til at utvalget skal drøfte sine forslag med referansegruppen.

Utvalget skal i særlig grad vurdere utformingen av inntekts- og formuesbeskatningen, både ut fra hensynet til effektiv ressursbruk, fordeling og enkelhet. I tillegg skal det vurderes om skatte- og avgiftssystemet er godt nok tilpasset økt internasjonal mobilitet av kapital og arbeidskraft. Utvalget skal vurdere tiltak som kan redusere forskjellen mellom den høyeste samlede marginalskatten på hhv. arbeids- og kapitalinntekter, endringer i formuesbeskatningen og endringer som kan bidra til økt stabilitet og forutsigbarhet i skatte- og avgiftssystemet.

Minst ett av utvalgets forslag skal gi uendrede skatte- og avgiftsinntekter, men vi vil også be utvalget vurdere hvordan en bør disponere en samlet skattelettelse på 8-10 mrd. kroner. Utvalget skal levere sin innstilling innen utgangen av 2002. Det tas sikte på at nye regler kan tre i kraft med virkning fra 2004.

Regjeringen vil i tillegg sette ned et utvalg som skal vurdere tiltak med sikte på at momsen i minst mulig grad skal påvirke det offentliges beslutninger om å kjøpe tjenester fra private eller produsere dem selv. En slik reform er viktig for at skattebetalernes penger skal bli brukt best mulig. Fra 2002 er derfor også rengjøringstjenester omfattet av momskompensasjonsordningen for kommunene. Vi tar sikte på at utvalget allerede til våren skal levere en delinnstilling der de skisserer hvilke hovedalternativer som skal utredes nærmere. Endelig innstilling skal leveres innen utgangen av 2002.

Regjeringen tar også sikte på en generell opprydding i avgifts- og tollsystemet med sikte på lettelser og forenklinger. Det er nå bred enighet om at tollen på industrivarer har utspilt sin rolle. Den har liten betydning for norsk produksjon og for statens inntekter, samtidig som regelverket er komplisert å forhold seg til for den enkelte næringsdrivende. Regjeringen ønsker å fjerne all industritoll, noe som også vil bedre utviklingslandenes markedsagang. Vi vil også vurdere ytterligere reduksjoner i avgiftene på grensehandelsutsatte varer i årene framover.

Avslutning
Som nevnt innledningsvis har Samarbeidsregjeringen allerede sørget for at næringslivet har fått vesentlige skattelettelser. Fjerning av utbytteskatt, investeringsavgiften og flypassasjeravgiften, økt fradrag for FoU-utgifter, økte avskrivningssatser og lettelser i opsjonsbeskatningen utgjør til sammen over 11 mrd. kroner. I tillegg har vi varslet lettelser i formuesbeskatningen og tiltak som gjør det mulig med en hel eller delvis opphevelse av delingsmodellen. Dette markerer en politisk kursendring, som er viktig for nyskapning og verdiskapning i Norge. Det skattepolitiske "annerledeslandet" skal ikke bli en realitet.

For å gjøre Norge mindre annerledes, må vi gjøre noe med formuesbeskatningen. Der er mitt hovedfokus i bedriftsbeskatningen. Næringslivet vil selvsagt også indirekte merke reduserte skatter og avgifter generelt. Blant annet vil jeg understreke betydningen av de virkningene lavere skatt på arbeid vil gi.

En reform av det norske skattesystemet må hvile på bred enighet. Jeg vil derfor invitere - her i dag – næringslivet til samarbeid for å komme frem til de prinsipper skatte- og avgiftssystemet bør bygge på. I tillegg til å gi et bedre skattesystem, vil det kunne gi økt forutsigbarhet og dermed mer stabile rammevilkår for næringslivet. Det er en viktig forutsetning for fortsatt nyskapning og verdiskapning.