I Dagens Næringsliv 19. september tar Siv Jensen enda en gang til orde for at det bør etableres et eget utenlandsbudsjett. Poenget skal være at utgifter i utlandet ”holdes utenom” når statsbudsjettets behandles.

Et bredt flertall i Stortinget har tidligere avvist dette forslaget. Det er mange grunner til at forslaget er en dårlig ide.

Som for en husholdning, må en vurdering av statens økonomiske stilling bygge på en oversikt som omfatter alle inntekter og utgifter. Ved en slik vurdering må en ta hensyn til at alle statens utgifter må finansieres. Bruker man én milliard kroner mer i dag, har man én milliard kroner mindre å bruke senere. Dette kan ikke omgås ved å splitte budsjettet opp i ulike deler som underlegges ulike regler, som eget utenlandsbudsjett.

Staten har for tiden høy sparing, men sparingen er ikke større enn det som er nødvendig for å dekke fremtidige pensjonsforpliktelser. Ved utgangen av dette året vil statens pensjonsforpliktelser være anslagsvis 3.400 milliarder kroner. På samme tidspunkt vil Petroleumsfondet ha en kapital på under 700 milliarder kroner. Frp’s forslag om å øke den offentlige pengebruken ved å opprette et utlandsbudsjett innebærer dermed at fremtidens pensjoner må finansieres med økte skatter.

Frp’s forslag om et utenlandsbudsjett er simpelthen ikke noe annet enn en finurlig måte å øke offentlige utgifter på, og arven etter Anders Lange helt glemt. Som politikere er vår oppgave å prioritere mellom ulike hensyn og gjennomføre tiltak som gjør at vi kan få mer ut av pengene.

I sitt innlegg prøver Siv Jensen å gi et inntrykk av at også Frp vil gjøre slike prioriteringer. Troverdig blir dette først den dagen Frp foreslår at utenlandsbudsjettet skal tilpasses innenfor de samme helhetlige budsjettrammene som de øvrige partiene opererer innenfor. Men da forsvinner antakelig hele vitsen?

Det er riktig at ulike måter å bruke pengene på, har ulike virkninger på økonomien. Samarbeidsregjeringens politikk er å bruke mer på skatte- og avgiftslettelser. I forhold til å øke utgiftene gir skattereduksjoner mindre press mot priser og lønninger, og dermed mot renten. Vår politikk legger dermed grunnlaget for høyere vekst og med det et bedre grunnlag for å finansiere skole, helse, veier, pensjoner og andre gode formål i fremtiden. Dette er imidlertid en diskusjon om hvordan vi i dag skal prioritere de pengene vi allerede bruker, ikke om hvordan vi kan ”svi av” enda mer.

Uansett innretting vil Frp’s utenlandsbudsjett føre til økt bruk av penger også innenlands, selv om virkningene innenlands selvfølgelig avhenger av hvordan pengene brukes. Ulempene er åpenbare: Renten blir høyere. Kronekursen vil styrke seg med den konsekvens at flere industriarbeidere mister jobben. Og på toppen av dette må vi i fremtiden betale høyere skatter fordi det ikke er satt av nok til å finansiere pensjonene.