Under vignetten med egne ord kritiserer Jens Stoltenberg Regjeringens håndtering av omleggingen av den differensierte arbeidsgiveravgiften. Beskrivelsen tyder på at Stoltenberg befinner seg i sin egen verden med hensyn til arbeidet som er gjort, og hva som er de politiske realiteter.

Jens Stoltenberg mener at Norge burde forsøkt å benytte unntaksbestemmelsen i ODA Protokoll 3 for å unnta større områder enn Finnmark og Nord-Troms fra omleggingen. Videre synes han å mene at Regjeringen kunne ha behandlet omleggingen gjennom en bredere prosess enn det som har vært tilfelle.

I debatten om omleggingen av den differensierte arbeidsgiveravgiften har representanter fra Arbeiderpartiet tidligere foreslått å unnta bedrifter som ikke er konkurranseutsatt fra omleggingen, og å utsette omleggingen for en lengre periode. Det første tiltaket ville ført til et uhåndterlig byråkrati og dessuten bidratt til å svekke konkurranseutsatte bedrifter i distriktene. Det andre tiltaket ville utsatt norske bedrifter for store tilbakebetalingskrav. Begge tiltakene ville derfor vært helt uansvarlige å prøve å gjennomføre, og det gleder meg at disse forslagene ikke lenger er inkludert på Jens Stoltenbergs liste over hva Regjeringen burde ha gjort. Hans ene gjenværende forslag om mer omfattende bruk av unntaksbestemmelsen er imidlertid dessverre like uansvarlig:

Det er ikke slik at andre land ikke interesserer seg for hvor grensen for lavere arbeidsgiveravgift går i Norge. Tvert imot har det omfattende unntaket som vi har fått gjennomslag for, bare vært mulig etter langvarige og svært vanskelige konsultasjoner med de andre EFTA/EØS-landene. EU har fulgt saken med argusøyne, og særlig Sverige ville blitt berørt av et mer omfattende unntak i Norge. Det er Regjeringens klare oppfatning at forsøk på en mer omfattende bruk av bestemmelsen ikke bare ville vært umulig å få til, men også stilt den løsningen vi har oppnådd i betydelig fare. Jens Stoltenberg viser i sitt innlegg til at ”EU-landene benytter seg av denne unntaksbestemmelsen jevnlig”, uten å utdype bruken på EU-siden nærmere. En slik tilnærming er muligens tilstrekkelig når en ikke er ansvarlig for det resultatet som oppnås. Fra Regjeringens side har vi imidlertid gått grundig gjennom bruk av bestemmelsen i EU. Det er ikke funnet noen eksempler på unntak som er like omfattende som vårt unntak for Finnmark og Nord-Troms, og gjennomgangen bekrefter dermed at Norge har oppnådd en svært god løsning.

Så om prosessen fram til nå: Regjeringen har hele tiden holdt en åpen linje. Brevutvekslingen med ESA har vært offentlig. Vi har hatt bred kontakt med næringslivet og politiske representanter fra de berørte områdene. Forslagene til alternative tiltak har blant annet fått støtte fra NHO. Faglige spørsmål knyttet til omleggingen er vurdert av det offentlig nedsatte effektutvalget og i forskningsrapporter fra blant annet Møreforsking. Stortinget er orientert gjennom møter i EØS-utvalget, gjennom svar på en rekke enkelthenvendelser fra Stortinget og gjennom redegjørelser i Revidert nasjonalbudsjett og nå i Nasjonalbudsjettet. Det er ikke mulig for meg å se at denne prosessen kunne vært håndtert annerledes, og jeg har heller ikke registrert konkrete forslag fra Arbeiderpartiets side.

Vi er alle enige om at den beste løsningen ville vært å beholde den differensierte arbeidsgiveravgiften slik som i dag. Når vi dessverre må legge om ordningen, mener jeg at Regjeringens opplegg gir et best mulig resultat for de berørte områdene. Opplegget innebærer at vi i 2004 viderefører 85 prosent av den avgiftsfordelen i privat sektor som de berørte områdene har i dag. De økte avgiftsinntektene tilbakeføres i sin helhet til de berørte områdene gjennom blant annet næringsrettede utviklingstiltak. Det ville etter mitt syn være mer fruktbart for Jens Stoltenberg å diskutere hvordan disse midlene kan benyttes på en best mulig måte enn å forlenge listen over uansvarlige forslag som han senere må gå bort fra.