I en artikkel nylig skrev seniorrådgiver Morten Selnes at kompensasjonspakken for økt arbeidsgiveravgift ”virker ikke” etter intensjonene. Morten Selnes synes å argumentere ut fra en forståelse om at absolutt alle bedrifter skal bli kompensert krone for krone. Det finnes ingen ordning eller tiltakspakke som kan gi akkurat det samme resultatet som dagens ordning. Regjeringen legger opp til en tiltakspakke som så langt som mulig viderefører distriktsprofilen i dagens ordning. Dette er en meget offensiv tiltakspakke:

Regjeringen tar sikte på å videreføre nullsatsen for arbeidsgiveravgift i tiltakssonen, samt den graderte arbeidsgiveravgiften for fiskeri og landbruk.

ESAs foreløpige og relativt klare avvisning av nullsats i tiltakssonen var ventet. Det er derfor Regjeringen har varslet at det legges opp til å benytte en framgangsmåte som ikke trenger ESAs godkjennelse, men forutsetter at det foreligger usedvanlige omstendigheter, og at Island og Liechtenstein gir sitt samtykke. Regjeringen mener det foreligger slike usedvanlige omstendigheter i tiltakssonen.

For privat sektor for øvrig legges det opp til at ordningen videreføres innenfor et fribeløp på inntil om lag 250 000 kroner pr. foretak, slik statsstøtteregelverket gir rom for. Beregninger foretatt på et datagrunnlag som omfatter alle foretak i soner med redusert avgift, viser at så mye som om lag halvparten av normalårsverkene vil dekkes av en slik ordning. I tillegg legges det opp til å innføre en ordning med direkte transportstøtte. Regjeringen vil også foreslå at fjerning av el-avgiften for næringslivet. Det siste vil spesielt komme tjenestesektoren til gode, siden industrien allerede er unntatt fra el-avgiften.

Selv om dette er en meget offensiv tiltakspakke, vil en så stor omlegging nødvendigvis medføre at enkelte deler av næringslivet vil få en økt samlet kostnadsbelastning. Regjeringen har derfor argumentert sterkt overfor ESA for en overgangsperiode over tre år i sonene 4 og 3 der avgiftsforhøyelsen vil bli størst. At ESA utrykker visse motforestillinger til dette var ventet, bl.a. fordi det ikke finnes liknende saker hvor det er søkt om overgangsperiode. Dersom ESA er i tvil, er de forpliktet til å åpne en offentlig undersøkelsesprosedyre før de trekker sin endelige konklusjon.

Hva med bedrifter ”uten konkurranse”?

I artikkelen spørres det hvorfor ikke regjeringen anstrenger seg for å videreføre ordningen for bedrifter uten internasjonale konkurranseflater.

Konkurransebegrepet tolkes svært strengt av ESA og Kommisjonen i statsstøttesaker. Også støtte som bare potensielt kan påvirke handelen i EØS-området, er dekket av forbudet. Det skal svært lite til før ESA kommer til at en bedrift er utsatt for potensiell konkurranse som på en eller annen måte kan påvirke handelen over grensene. ESA krever at konkurranseforholdene dokumenteres for hvert enkelt foretak.

Det er umulig å kombinere ESAs krav til dokumentasjon med en generell avgiftsordning. Skulle ESA i ettertid komme til at en bedrift er konkurranseutsatt, vil støtten være ulovlig. Støtten skal da kreves tilbakebetalt med renter av den enkelte bedrift. En sak kan settes i gang også etter klage fra innenlandske konkurrenter.

Det vil videre være byråkratisk og vanskelig for bedriftene selv å dokumentere at støtte ikke påvirker handelen. Dette kan heller ikke dokumenteres en gang for alle. ESA har dessuten signalisert at de ikke har mulighet til å ta imot et stort antall enkeltnotifikasjoner. Ordningen er derfor ikke administrativt håndterbar. I tillegg ville det være økonomisk svært uheldig å gi fordeler til ikke-konkurranseutsatte bedrifter i forhold til konkurranseutsatte bedrifter i samme område.

Speilvending – en god løsning?

I artikkelen vises det til at et alternativ kan være å speilvende dagens ordning ved at en innfører en ny ”flat” arbeidsgiveravgiftssats på for eksempel 8 pst. for hele landet. For å fylle opp det provenytapet staten vil få som følge av en slik omlegging, foreslås det at det i tillegg innføres en pressområdeavgift for bedrifter i sentrale strøk. Dette vil i følge Morten Selnes ”sannsynligvis ikke medføre til at avgiftsnivået i sentrale strøk blir høyere enn i dag.”

Det fremgår ikke hvilke forutsetninger som er lagt til grunn for denne beregningen. Arbeidsgiveravgiften har i dag differensierte satser etter arbeidstakers bosted. ESA har valgt å anse den høyeste satsen, 14,1 pst., som den generelle satsen og de andre lavere satsene som unntak fra denne. Bakgrunnen for dette er at satsen på 14,1 pst. dekker den langt største andelen sysselsatte i landet. Dersom en eventuell ny sats på 8 pst. skal framstå som den generelle avgiftsatsen, må dette avgiftsnivået gjelde for en høy andel ansatte i landet. Dersom en for eksempel legger til grunn at i størrelsesorden 60 pst. av avgiftsgrunnlaget må være gjenstand for en arbeidsgiveravgiftssats på 8 pst., vil avgiftsnivået i de resterende områdene måtte bli langt høyere enn i dag, nemlig om lag 19,8 pst., dersom staten inntekter skal være uendret.