Innledning

Jeg viser til min redegjørelse for EØS-utvalget den 22. januar i år om denne saken. Jeg vil først redegjøre for prosessen i forhold til ESA fram til nå. Deretter vil jeg redegjøre for de alternative virkemidlene Regjeringen legger opp til. Til slutt vil jeg si litt om Regjeringens vurderinger i forhold til å bringe denne saken inn for EFTA-domstolen.

Prosessen fram til nå

I 1999 avgjorde EFTA-domstolen at systemet med differensiert arbeidsgiveravgift innebar statsstøtte i EØS-avtalens forstand. ESA godkjente imidlertid en revidert ordning der visse typer virksomheter betaler høyeste sats uavhengig av arbeidstakerens bosted. Denne ordningen er godkjent ut 2003. ESA har godkjent ordningen bl.a. på grunnlag av ESAs retningslinjer for støtte til ekstra transportkostnader i områder med lav befolkningstetthet.

ESAs regelverk for transportstøtte er ikke tilpasset et system med støtte gjennom differensiering av sosiale kostnader/arbeidsgiveravgift. Med en fleksibel fortolkning av reglene, er imidlertid den norske ordningen godkjent som en indirekte transportstøtteordning. I 2000 fattet EU-Kommisjonen en negativ avgjørelse mot en svensk ordning med reduserte sosiale avgifter for deler av tjenestesektoren i Nord-Sverige. På bakgrunn av at regelverket skal praktiseres likt i hele EØS-området, har ESA uttalt at den norske ordningen ikke lenger kan anses forenlig med EØS-avtalen. Norge er bedt om å meddele ESA innen 25. mars hvilke endringer vi vil gjøre for å bringe ordningen i samsvar med EØS-regelverket. Det har fram til nå pågått en dialog med ESA om mulige endringer.

Fordi den differensierte arbeidsgiveravgiften er en god og viktig ordning for næringslivet i distriktene, særlig i de nordligste fylkene, har Regjeringen arbeidet hardt for å beholde hovedtrekkene i dagens ordning.

Jeg har nylig hatt to møter med EU-kommissær Mario Monti om denne saken. På ett av disse møtene deltok også statsministeren. Kommunalministeren og jeg har også nylig hatt møte med presidenten i ESA, Einar Bull. Disse samtalene og dialogen med ESA har avklart at det ikke vil være mulig for Norge å beholde en ordning som i hovedtrekk er lik dagens.

Regjeringen har holdt en åpen linje om utviklingen i saken og har invitert til synspunkter og forslag fra dem som berøres av endringer. Representanter fra Regjeringen har hatt flere møter med næringslivet og organisasjonene for å motta deres innspill.

Alternative virkemidler

Regjeringen fører en aktiv næringspolitikk og har gjennomført store forbedringer i rammebetingelsene for næringslivet. Det kommer også næringslivet i distriktene til gode. Regjeringen vil sørge for at en omlegging av arbeidsgiveravgiften skjer på en måte som underbygger denne politikken. Vårt utgangspunkt er at de økte avgiftsinntektene ved en endring av dagens ordning skal tilbakeføres til de områdene som blir berørt.

Regjeringen vil derfor foreslå alternative virkemidler både for offentlig og privat sektor. De sysselsettingsmessige effektene av en endring vil således bli klart mer begrensede enn det som har blitt antydet i pressen (30 000 – 60 000 arbeidsplasser).

For næringslivet legges det opp til en ordning for nedsettelse av arbeidsgiveravgiften innenfor statsstøtteregelverkets bestemmelser om såkalt bagatellmessig støtte (de minimis). Slik støtte kan ytes uten notifikasjon. Rammen er om lag 250 000 NOK pr. foretak pr. år. En slik ordning må utredes nærmere og konkretiseres, men vil kunne kompensere store deler av foretakene i de berørte områdene.

For offentlig sektor legges det opp til en kompensasjonsordning gjennom økte rammeoverføringer. Dette vil i hovedsak gjelde kommunesektoren, men også en del statlige virksomheter i de berørte sonene, for eksempel de statlige helseforetakene.

Regjeringen tar sikte på å notifisere en transportstøtteordning for deler av det distriktspolitiske virkeområdet. Vi vil legge vekt på at en slik ordning skal være målrettet mot større foretak med ekstra kostnader til transport.

For å unngå at næringslivet i de berørte områdene opplever en brå og sterk kostnadsøkning, vil Regjeringen overfor ESA argumentere for å få godkjent en overgangsperiode i dagens sone 3 og 4. For sone 2, som i dag har 10,6 pst. i avgift, har ESA sagt at en overgangsperiode ikke er aktuelt. Også næringslivet i de berørte områdene har overfor Regjeringen gitt uttrykk for at en overgangsperiode er viktig, uansett alternative virkemidler. Hvis ESA godkjenner en overgangsperiode, vil dette ifølge ESA være en ny ordning som i prinsippet er i strid med regelverket. ESA har derfor varslet at det må åpnes formell undersøkelsesprosedyre. På grunn av prosedyreregler om uttalelsesrett mv. innebærer dette at endelig vedtak fra ESA sannsynligvis ikke foreligger før sent høsten 2003. Budsjettforslaget må derfor baseres på at vår notifikasjon av overgangsperiode blir godtatt. ESAs endelige vedtak vil imidlertid ikke ha innvirkning på budsjettvedtak om bagatellmessig støtte.

Tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark ville blitt sterkt rammet av en høy generell sats. Samtidig er tiltakssonen tynt befolket og næringslivet er spesielt sårbart. Regjeringen tar derfor sikte på å videreføre den differensierte arbeidsgiveravgiften i tiltakssonen. Vi legger opp til å bruke ODA-avtalen (protokoll 3) med samtykke fra Island og Liechtenstein for å nå fram. Prosessrisikoen anses som relativt liten, fordi EFTA-domstolen sannsynligvis ikke har kompetanse til å overprøve vedtak fra EFTAs faste komité. Det er imidlertid en ikke ubetydelig risiko for politiske reaksjoner og mottiltak fra EU-pilaren. Det avgjørende i første omgang vil være å få Islands og Liechtensteins samtykke. UD har satt i gang en prosess for å få en rask avklaring av dette.

Primærnæringene, fiskeribasert næringsmiddelindustri og deler av landbruksbasert næringsmiddelindustri er ikke omfattet av EØS-avtalens statsstøtteregelverk. Regjeringen vil gå inn for å beholde dagens ordning for disse næringene.

I tillegg til den differensierte arbeidsgiveravgiften, er også industriens fritak for el-avgift problematisk i forhold til ESA. Det synes klart at dagens ordning ikke kan beholdes. Regjeringen vurderer derfor også å avvikle el-avgiften for næringslivet. Dette vil bli kombinert med nye og sterkere virkemidler i energiøkonomiseringsarbeidet. Alternativet til en avvikling er ikke å beholde dagens system, men å innføre et system som også vil innebære noe el-avgift for industrien. Det kan i så fall forverre rammevilkårene for næringslivet i distriktene. En avvikling av el-avgiften vil derimot styrke næringslivet, også i distriktene.

Isolert sett ville det statlige provenyet ha økt med om lag 8,5 mrd. kroner med en sats på 14,1 pst. i hele landet. Det aller meste av denne avgiftsøkningen tilbakeføres ved fortsatt 0-sats i tiltakssonen, bagatellmessig støtte og kompensasjon til offentlig sektor. Når en i tillegg tar høyde for en transportstøtteordning og en overgangsordning, vil allerede over 90 pst. av provenyøkningen kunne bli tilbakeført i 2004. Jeg understreker at dette er foreløpige anslag. Den konkrete utformingen av de alternative virkemidlene for offentlig sektor og alternative virkemidler overfor næringslivet vil Regjeringen komme tilbake til i statsbudsjettet for 2004. Dette viser likevel at samlet sett vil endringene for distriktene bli langt mindre omfattende enn de ville blitt ved en full avvikling av dagens ordning uten alternative tiltak. Uten en god overgangsordning, vil imidlertid avvikling av dagens ordning kunne medføre vanskeligheter for deler av næringslivet. Disse vanskelighetene må vektlegges overfor ESA for å sikre at vi får en best mulig overgangsordning.

Nærmere om en rettssak

Det har blitt hevdet at Regjeringen om nødvendig bør vurdere å bringe saken inn for EFTA-domstolen for avgjørelse. Jeg vil derfor gå litt nærmere inn på dette.

Domstolen avgjorde i 1999 at det norske systemet med differensiert arbeidsgiveravgift innebar statsstøtte og dermed måtte tilpasses EØS-avtalens regler for støtte. Det kan således ikke lenger argumenteres med at ordningen faller utenfor EØS-avtalens statsstøtteregelverk.

Ved en eventuell ny sak for domstolen, ville Norge måtte basere sin argumentasjon på at ordningen faller inn under unntakene fra forbudet mot statsstøtte. Det unntaket som er relevant for arbeidsgiveravgiften, er ESAs retningslinjer om regional transportstøtte i tynt befolkede områder.

ESA godkjente i 1999 systemet for differensiert arbeidsgiveravgift på bakgrunn av en svært fleksibel fortolkning av disse retningslinjene. Kommisjonen tok imidlertid avstand fra denne fleksible fortolkning av transportstøtteregelverket i forbindelse med avslaget på Sveriges søknad om nedsatte sosiale avgifter for deler av tjenestesektoren i Nord-Sverige.

Det anses svært lite sannsynlig at vi med det gjeldende regelverket vil vinne fram i en eventuell rettssak. Når det gjelder hvilke former for statsstøtte som ut fra generelle, anerkjente formål skal tillates, er henholdsvis ESA og Kommisjonen gitt vide fullmakter for skjønnsutøvelsen. Det er lite trolig at domstolen vil gripe inn i den skjønnsutøvelse som blant annet er nedfelt i ESAs/Kommisjonens retningslinjer, så lenge skjønnsutøvelsen blir utøvet på en likeartet måte innen EØS-området.

Regjeringen vurderer derfor mulighetene for å vinne fram i en rettssak om å opprettholde dagens differensierte arbeidsgiveravgift, som minimale. En rettssak ville også kunne blitt langvarig, og vi kunne risikert at bedriftene måtte betale tilbake fordelen av redusert arbeidsgiveravgift etter 1. januar 2004. Næringslivet i de berørte områdene har også gitt uttrykk for at det ikke er ønskelig å bringe denne saken inn for EFTA-domstolen.