I Dagens næringsliv lørdag 11. oktober tar Siv Jensen opp til debatt viktige spørsmål om budsjetteringsprinsippene i statsbudsjettet. Jensen mener at ”flerårige budsjetter er en forutsetning for å få gjennomført viktige reformer og skape nødvendig forutsigbarhet i den økonomiske politikken”. Reformbehovet Jensen etterlyser spenner vidt - fra omstillinger i enkeltvirksomheter til en grunnleggende skattereform. Løsningen synes å være innføring av flerårige budsjetter. Er det virkelig så enkelt?

Ikke nødvendigvis. Det er ikke slik at innføring av flerårige budsjettvedtak i seg selv skaper økt handlingsrom. Heller ikke en modell med flerårig utgiftstak eller flerårige rammer for hele statsbudsjettet gjør det. Handlingsrom i budsjettpolitikken skapes gjennom klare prioriteringer mellom ulike formål og effektiv ressursutnyttelse. For å lykkes med dette over tid er langsiktighet i politikken det avgjørende. Man må holde fast ved hovedprioriteringene - også når presset på andre områder er stort. Dersom de politiske prioriteringene over tid er klare, vil det i seg selv sørge for den nødvendige langsiktighet. Motsatt vil ikke flerårige budsjetter på noen som helst måte sikre langsiktighet dersom et politisk flertall på Stortinget stadig endrer syn på ”hva som er viktig”. I så måte vil flerårige vedtak på papiret være lite verdt i praksis; et vedtak det ene året kan jo tross alt settes til side av et nytt vedtak det neste året, selv om det ikke var intensjonen i utgangspunktet.

I budsjettpolitikken følger Regjeringen retningslinjene som et flertall i Stortinget sluttet seg til våren 2001. Petroleumsinntektene skal fases gradvis inn i økonomien og det skal samtidig legges vekt på å jevne ut svingninger i økonomien for å sikre høy kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet. Dette krever en vurdering av det kortsiktige og langsiktige perspektivet samtidig. Budsjettene må være tilpasset både langsiktige balansekrav og hensynet til aktiviteten i økonomien hvert enkelt år. For ekspansive budsjetter kan ikke begrunnes med potensielle effektiviseringer og innsparinger som skal realiseres på lang sikt. Fornuftige tiltak for å bidra til effektiv ressursutnyttelse bør selvsagt gjennomføres, også om det på kort sikt krever økte utgifter, men dette må skje innenfor en helhet. Vi kommer ikke utenom de vanskelige prioriteringene hvert enkelt år ved å innføre bindende flerårige vedtak. Land som har innført flerårige tak på statsbudsjettets utgifter har gjort dette for å styrke budsjettdisiplinen i hvert enkelt år, ikke for å gi rom for økte utgifter på kort sikt.

Som Jensen selv påpeker, er det ikke på noen måte slik at store deler av budsjettet ”snus på hodet” fra det ene året til det andre. Det er dermed ikke slik at aktiviteter som finansieres over statsbudsjettet generelt er utsatt for stor grad av endrede rammevilkår. Vanligvis er det jo det motsatte som fremholdes som et problem - at utgiftene i for stor grad er ”bundet opp”! Dersom en skulle beskytte enkeltområder i større grad, ville dette skape desto større press og krav til å håndtere bevilgningsendringer for de sektorer som ikke er ”vernet”.

Uten en langsiktig politikk med tilhørende klare prioriteringer øker ikke forutsigbarheten. De siste par årene har ikke bidratt til økt forutsigbarhet for noen sektorer, med en rekke stortingsvedtak med store økonomiske konsekvenser utenfor den helhetlige budsjettbehandlingen. Regjeringen foreslår i forbindelse med statsbudsjettet å innføre en ordning som kan synliggjøre flerårige budsjettkonsekvenser på en mer systematisk måte enn i dag, som oppfølging av ett av forslagene til Statsbudsjettutvalget. En systematisk og helhetlig budsjettfremskriving vil ikke i seg selv gjøre det enklere å foreta de nødvendige avveiningene og valgene som vi som politikere er nødt til å gjøre, men den vil gi et bedre informasjonsgrunnlag for den årlige budsjettbehandlingen, og forhåpentligvis bidra til større fokus på de lange linjer.

Det er ingen stor kunst å danne flertall for populære utgiftsøkninger. Men det kreves mer av de som ønsker å ta ansvar. Handlingsrom for viktige reformer må vi skaffe oss ved å foreta politiske valg, ikke ved å se bort fra nødvendige rammer for statsbudsjettets samlede utgifter og inntekter.