Er det noen motsetning mellom statlig og privat ansvar? Er det ønskelig at oppgaver utføres av private fremfor av det offentlige? Er statlig makt negativt?

Svarene på denne typen spørsmål, vil fort vise hvor man er plassert på den klassiske høyre-venstre-skalaen. Men svarene blir gjerne mer enn bastante ”ja” og ”nei”. For de aller fleste av oss, muligens med unntak av kommunister og liberalister, finnes de gode svar i et grenseland. Det er selvsagt ikke slikt at statlig makt bare er negativt eller at alt statlig ansvar er en trussel mot det private. Tvert imot, for en liberal-konservativ er samspillet helt nødvendig. Men der sosialdemokraten vil plassere sitt tyngdepunkt i offentlige løsninger, vil jeg ha mitt tyngdepunkt i troen på og fremdyrkelsen av den enkeltes frihet og ansvar.

Hvorfor motsetning mellom statlig makt og privat ansvar?

Diskusjonen om hvor grensen bør gå for offentlig makt på bekostning av det private ansvar, er en naturlig og påkrevet debatt i et demokrati. I motsetning til i et diktatur, hvor noen (det være seg en diktator, et Politbyrå, et parti eller hva som helst) konfiskerer borgernes personlige makt og ansvar, bygger demokratiet på at vi alle frivillig overlater noe av vår makt til et fellesskap som vi så er en del av. Dette gjør vi fordi vi mener at vi på den måten klarer oss bedre enn i en ”alles kamp mot alle”.

Det er likevel ikke slik at statlig makt kan erstatte det private ansvar uten at det vanligvis får konsekvenser. Når et offentlig kontor får ansvaret for noe vi som enkeltmennesker tidligere selv måtte gjøre, mister vi gjerne interessen for å bidra. Vi tenker fort at ”noen andre” har ansvaret og flere av oss vil forsøke å henge med som ”blindpassasjerer” – nyte av godene uten å bidra. Og vi vil kanskje forsøke å få opprettet nye offentlige kontorer som skal ta over stadig mer av de byrder som følger med personlig frihet – vi ønsker friheten, men ikke ansvaret, og ønsker å dytte det siste over på ”andre”, nemlig det offentlige.

Forholdet mellom statlig makt og privat ansvar vil derfor være konfliktfylt fordi det ikke bare flytter ansvaret, men også initiativet og dermed viljen til å ta risiko.

Det nødvendige samspill mellom offentlig og privat ansvar

Dermed ikke sagt at offentlig ansvar er en uting. På en rekke områder er det påkrevd og ønskelig at det offentlige styrer. Dette fordi det offentlige vil være den beste koordinator av ulike interesser og kan utføre oppgaver i stor skala. Gjennom det offentlige kan vi ivareta grunnleggende rettigheter og demokratiske forpliktelser. For eksempel er det helt essensielt at det offentlige har ansvaret for utdanningspolitikken for å sikre at alle får utdanning, som er noe av det viktigste i vårt velferdssamfunn. Selvsagt skal det offentlige stå for rettsstatens viktigste oppgaver, nemlig politi, forsvar, lov og rett. Og det offentlige skal legge til rette for å bygge ut veier, jernbane og annen kollektivtrafikk. For å nevne noe.

Svarene på de innledende spørsmålene i denne artikkelen er altså verken klare ja eller nei – det blir ”både og”. Det dreier seg om å finne en god balansegang. Vi må ved hver korsvei stille oss spørsmålet om det er verdt å ofre personlig frihet og ansvar til fordel for offentlige løsninger. Og kan konflikten mellom offentlig makt og privat ansvar dempes noe ved at vi gjør tingene på en annen måte?

Utfordringer for offentlig sektor i Norge

Jeg tror at vi i Norge fortsatt har mye å gå på for å få et bedre samspill mellom offentlig og privat sektor. Det er ingen tvil om offentlig sektor også i årene fremover vil være betydelig i Norge. Utfordringen fremover blir å få mer igjen for pengene i det offentlige, samtidig som vi dyrker frem den private skaperkraften og initiativet.

For eksempel utføres mange oppgaver i dag i offentlig regi. Det er ikke gitt at det er nødvendig selv om staten eller kommunene har ansvaret for at tjenestene blir tilbudt borgerne. Derfor gjennomfører Høyre, i kommuner og regjering, reformer som gjør det enklere å konkurranseutsette. Som finansminister skal jeg blant annet fra nyttår gjennomføre en reform av moms-systemet, som vil være ett av de aller viktigste strukturgrepene denne Regjeringen kommer til å gjennomføre. Ved at vi likestiller kommunale og private aktører i moms-systemet, blir det ingen forskjell for den enkelte kommune om tjenestene utføres av private eller offentlige. Dette er strengt tatt bare en teknisk omlegging, men innebærer at konkurranseutsetting i praksis blir enklere å gjennomføre. Det skal derfor i fremtiden bedre argumenter til enn merutgifter til moms når kommunepolitikere sier nei til konkurranseutsetting av offentlige tjenester.

Hvorfor er konkurranseutsetting viktig i debatten om forholdet mellom privat ansvar og offentlig makt? Jo, fordi det i et så offentlig dominert velferdssamfunn som det norske, er viktig å begrense de negative følger av offentlig inngripen samtidig som vi får mest mulig ut av den. Konkurranseutsetting er ikke bare en måte å kunne spare penger på. Når det åpnes opp for private tilbydere:

• Sitter ikke det offentlige på alle sider av bordet når tjenesten skal utformes
• Får den enkelte borger gjerne større innflytelse på utformingen av tjenesten – valgfriheten kommer tydeligere frem
• Må de som produserer tjenesten hele tiden være best og kan måle seg mot alternativer

Lavere skatt

Skatter og avgifter er det mest konkrete og materielle uttrykket for at frihet og ansvar overføres fra enkeltpersoner til det offentlige. Ved at vi gir avkall på noe av det vi eier og tjener, lar vi andre forvalte på våre vegne. La det ikke herske noen tvil om at vi i Norge har gått veldig langt i å omfordele på denne måten: Vårt land ligger blant de høyeste på skatt internasjonalt.

Samarbeidsregjeringen har snudd trenden med stadig økte skatter og avgifter. Vi gjør ikke det bare fordi det vil bedre konkurranseevnen og vil sikre og skape arbeidsplasser. Vi gjør det også fordi vi mener at det prinsipielt er viktig at den enkelte får bestemme noe mer over egen inntekt. Dette er ikke et materialistisk og kaldt budskap – det dreier seg simpelthen om at jeg tror at den enkelte da lettere vil kunne innrette sin egen hverdag mer i tråd med egne ønsker og behov. Det er forstemmende å høre pengeglade politikere som hele tiden ønsker å bruke mer av andres penger, angivelig fordi de mener at de er bedre enn den enkelte borger til å forvalte pengene deres. Slik er det ikke med Høyre i regjering!

Mer personlig ansvar

Dagens velferdsstat omfordeler i stor grad mellom de som har mye til…de andre som har mye! Men vi opplever litt for ofte at de som virkelig trenger hjelp, ikke får det - kanskje fordi deres skjebne ikke helt passer inn i et offentlig skjema. Mye penger forsvinner på veien i administrasjon.

Vi må videreutvikle velferdsordningene slik at de i større grad blir tilpasset den enkeltes situasjon og behov. Og vi må tørre å stille spørsmålstegn ved enkelte av de universelle ordningene som strør litt penger jevnt utover til alle, uten at det virkelig hjelper de som trenger det mest. Regjeringen fikk kritikk da vi fra nyttår endret ordningen med støtte til gravferd. Vi sa at det er unødvendig at det brede lag, som klarer seg godt på egen hånd, skal få utbetalt noen få tusenlapper når en av deres nærmeste går bort. Disse mistet da støtten. Til gjengjeld flerdoblet vi støtten til de som trenger det mest økonomisk. Sosialdemokratene og utgiftspopulistene var selvsagt mot. Det er vanskelig å endre på slike ordninger. Men det er nødvendig skal vi klare å hjelpe de som trenger det og la de som har det godt, ta noe mer ansvar for sin egen hverdag.

Jeg tror vi kan få mer ut av den ansvarsfølelse, både for seg selv og andre, som mobiliseres gjennom frivillige organisasjoner. Det er positivt hvis mer av våre kollektive aktiviteter - det være seg innenfor idrett, musikk og hjelp til medmennesker, både i Norge og utlandet – kan skje utenom det offentlige. Da dyrker vi i større grad frem ansvarsfølelsen hos den enkelte og får som følge kanskje ofte bedre resultater. For eksempel er jeg overbevist om at Frelsesarméen og andre ideelle organisasjoner driver et langt bedre velferdsarbeid overfor mennesker i nød enn noe offentlig kontor kunne ha gjort, simpelthen fordi det personlige ansvaret kommer frem på en helt spesiell måte.

Til slutt: Med større vektlegging av det personlige ansvar, følger også at vi må tørre å erkjenne at ulike mennesker klarer seg ulikt. Vi må dyrke frem det beste i enkeltmennesket, akseptere suksesser men også tåle nederlag. Vi kan ikke ha et samfunn hvor vi fjerner all risiko, fordi vi ikke vil at noen stikker seg frem. Tvert imot, vi må fremelske det personlige ansvar og derav den personlige frihet.

I Norge har sosialdemokratiet drevet det for langt i å ha offentlige svar på alle utfordringer enkeltmenneskene sliter med. Resultatet er en stor offentlig stat og mindre personlig ansvar for egne og andres liv. Jeg tror det er viktig å snu dette og legge et større trykk på den enkeltes frihet og ansvar. Med Samarbeidsregjeringen har Høyre begynt et viktig arbeid for å gjenreise det personlige ansvar og forbedre samspillet mellom det offentlige og det private.