Finansminister Per-Kristian Foss
Foredrag på Finansforbundets landsmøte 11. november 2003

Hvordan kan offentlige myndigheter bidra til en konkurransedyktig finansnæring i Norge?

La meg først få takke for invitasjonen til å tale på Finansforbundets landsmøte 2003. Som finansminister legger jeg vekt på å ha god dialog med aktørene i finansnæringen. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Finansforbundet er blant de jeg ofte mottar innspill fra og som jeg gjerne lytter til.

I et rikt land som vårt, lever vi jo faktisk ikke bare av kapital i form av penger, men også – og kanskje først og fremst - av den menneskelige kapital. Kunnskap og kompetanse blir viktigere og viktigere for å kunne konkurrere i den internasjonale økonomien. Det er ikke minst sant for en næring som finansnæringen.

Kunnskap er helt sentralt for Norges konkurranseevne og dermed for å sikre vår fremtidige velferd. Regjeringen gjennomfører derfor en rekke reformer for å bedre kvaliteten i norsk utdanning, fra grunnskole og til høyere utdanning og forskning. Blant annet har vi økt timetallet i basisfag i skolen og vi har økt de offentlige bevilgningene til forskning. Gjennom SkatteFunn-ordningen stimulerer vi bedriftenes egen forskning.

Det var slagordet ”bedre skole” – da er det vel naturlig å fortsette med ”lavere skatt”? Velkjente begreper fra valgkampen… Men jeg skal ikke dvele lenge ved dette. Som dere vet, har Regjeringen redusert skatter og avgifter med ca. 20 milliarder kroner. Og arbeidet vil fortsette. I løpet av vinteren legger vi frem en stortingsmelding med forslag til forbedringer av skattesystemet. Dere vet hvor viktig skattesystemet er for Norges konkurransedyktighet generelt og for forvaltningen av sparekapital mer bestemt.

Jeg skal ved denne anledningen ikke gå nærmere inn på disse generelle, men viktige, politikkområdene. Jeg vil heller berøre nærmere selve reguleringen av finansmarkedene og hvordan vi fra offentlige myndigheters side kan legge til rette for en konkurransedyktig finansnæring.

Aller først skal jeg si noen ord om finansmarkedenes oppgaver i samfunnsøkonomien, og om strukturutviklingen i næringen.

Finansmarkedene er infrastruktur som trygger aktiviteten i realøkonomien. For noen år siden husker jeg at mange lastebiler hadde et klistremerke bak på bilen hvor det stod noe slikt som ”Uten bilen stopper Norge”. På samme måte kan vi si at norsk økonomi ville fort merke det hvis finansmarkedet ikke fungerte.

Kredittinstitusjoner formidler lån fra sparere til aktører som ønsker å fremskynde forbruk eller investeringer. Ved at bankene går inn som mellommenn, kan låntakerne oppnå langsiktig kreditt, samtidig som innskyterne kan ta ut sine sparepenger på kort varsel. Omfordeling av risiko er en viktig rolle som aktørene i finansmarkedene tar seg av. Dette skjer både gjennom forsikringsselskaper, og gjennom handel med avanserte finansielle instrumenter.

Norsk finansnæring fremstår i dag som svært moderne – også i sammenlikning med andre land. Gjennomgående høyt kompetansenivå, utstrakt bruk av moderne teknologi og godt samarbeid om fellesløsninger ser jeg på som særlig viktig. Finansforbundets medlemmer er uten tvil konkurransedyktige i forhold til tilsvarende utenlandsk arbeidskraft.

Moderniseringsprosessene har selvsagt hatt konsekvenser for utviklingen i sysselsettingen. I tillegg til at de ansatte i næringen tar i bruk stadig mer effektiv teknologi, legger den nye teknologien til rette for ulike former for selvbetjening. Hvem har ikke sittet en mørk høstkveld hjemme foran PC’en og hamret seg gjennom endeløse KID-nummere? Nå er ikke banken først og fremst en filial på hjørnet. For mange står den hjemme på skrivebordet – nettbanken er hverdagsrutine for mange av oss. Samtidig som en slik utvikling innebærer at tjenester kan utføres med lavere arbeidsinnsats, bidrar økt produktivitet til å fremme næringens konkurranse­kraft. Som på alle andre områder, vil dette helt klart være med på å sikre sysselsettingen i næringen. En finansnæring uten stadige forandringer vil ikke kunne overleve på lenger sikt.

Når det så gjelder strukturen i finansmarkedene, ser vi sterkere konsentrasjon i form av fusjoner og ulike former for samarbeid. Vi har fått flere såkalte blandede finanskonsern, hvor en rekke ulike finansielle tjenester – herunder bank og forsikring – samles i ett konsern. Selv om slike konserner kan stille reguleringsmyndighetene overfor utfordringer, har vi et inntrykk av at konserndannelser bidrar til effektiv ressursbruk.

Et særlig interessant trekk ved strukturutviklingen er at den utenlandske innflytelsen har økt betydelig. Innenfor skadeforsikring har utenlandske selskapers eierandel økt fra i underkant av 20 prosent i 1996 til nærmere 50 prosent i dag. I banksektoren har den utenlandske eierandelen økt til om lag 27 prosent. Økningen i den utenlandske eierandelen har i all hovedsak skjedd ved at eksisterende institusjoner har skiftet eiere.

Norsk økonomi er åpen. Vi må, skal og vil leve i stadig konkurranse med utlandet. Det tror jeg best sikrer vår verdiskaping og velferd. Også finansmarkedet opplever økt konkurranse. Utviklingen av det indre, europeiske markedet forklarer mye av grunnen til det. Norge har ved under­tegnelsen av EØS-avtalen forpliktet seg til å gjennomføre EU-retten i norsk lovgivning. Det overordnede formålet med direktivene er å sikre fri bevegelighet av varer, tjenester og kapital. Foretak som oppfyller minimumskravene fastsatt i direktivene, og har fått konsesjon i et EØS-land, skal ha rett til å drive virksomhet innen hele EØS-området. Økt konkurranse er altså en tilsiktet virkning av regelverksarbeidet i EU.

Mens enkelte EU-direktiv eksakt angir hvilket innhold det nasjonale regelverk skal ha, stiller andre direktiver kun visse minimums­krav som skal være gjennomført i nasjonal lovgivning. I forhold til gjennomføringen av slike ”minimumsdirektiver” har norske myndigheter derfor et visst handlingsrom. Generelt er utfordringen er å skape en god balanse mellom hensynet til norsk finansnærings konkurransekraft og de andre hensynene som ligger til grunn for reguleringen av finansmarkedene. Som eksempel kan jeg nevne at vi i Norge har valgt å regulere handel i såkalt finansielle kraftderivater langt på vei på samme måte som annen verdipapirhandel. Dette gjør vi selv om EU-direktivet ikke inneholder regler om dette. Dette var nødvendig for å legge til rette for et effektivt marked på dette området. Disse reglene er bl.a. grunnlaget for Nord Pools børskonsesjon.

Samtidig som finansmarkedsreguleringen pålegger aktørene på tilbudssiden en rekke plikter og begrensninger – og dermed kan oppfattes som byrdefulle – virker reguleringen på flere måter også til fordel for de samme aktørene.

Et klart og konsekvent praktisert regelverk motvirker atferd og tilpasninger som ellers kunne brakt hele eller deler av en næring i vanry. Dette er særlig viktig i forhold til utlandet, som – dessverre – kan komme til å skille mer på nasjonalitet enn på kvalitetene ved den enkelte aktør.

Det er jo også slik at nytten av reguleringer kommer klarest frem i urolige tider. Under, og rett etter, en krise hører man sjelden snakk om at reguleringene har vært for strenge. I stedet er spørsmålet gjerne om de ikke burde vært langt strengere. Dette forhindrer ikke at vi vurderer de byrder og kostnader vi pålegger når vi lager regler. Her må kost og nytte vurderes opp mot hverandre. Spesielt forsøker vi å sammenligne ulike virkemidler for å finne frem til det som er mest effektivt og minst kostnadsfylt.

Jeg kan forsikre forsamlingen om at vi vektlegger hensynet til konkurransekraft hver eneste gang norske regler for finansmarkedene vurderes. Samtidig tror jeg ikke vil bør gå så langt at vi blir oppfattet som en pådriver i den såkalte internasjonale regelverkskonkurransen – en konkurranse som langt på vei handler om å tiltrekke seg etablering av utenlandske finansinstitusjoner som ønsker å dra nytte av et spesielt gunstig regelverk.

En slik politikk kan over noe tid føre til kostnader i form av redusert finansiell stabilitet. Land som er tidlig ute med å innføre lettelser i reguleringen kan tiltrekke seg finansinstitusjoner med en særlig høy risikoprofil. Fordi størstedelen av virksomheten typisk blir igjen i institusjonens opprinnelige hjemland, er dessuten sysselsettingseffekten begrenset.

La meg helt til slutt nevne noen konkrete tiltak fra myndighetenes side i den senere tid og som gjelder finansnæringen:

• Vi har nylig fremmet et lovforslag som legger grunnlaget for økt konkurranse om kommunale pensjonsordninger. I samme proposisjon foreslås også generelt å forenkle og å lovfeste retten til å flytte forsikringer mellom livsforsikringsselskaper.
• Nye regler om eierbegrensning og eierkontroll er vedtatt av Stortinget, og jeg tar sikte på at de skal tre i kraft fra 1. januar 2004. De nye reglene bør legge til rette for et mer aktivt eierskap og for mer effektive strukturelle løsninger.
• Det er gjennomført vesentlige endringer i verdipapirfondloven med tilhørende forskrifter. Endringene åpner blant annet for en mer aktiv bruk av derivater, noe som gir næringen muligheter for å tilby nye fondsprodukter. Det åpnes videre for at forvaltningsselskaper for verdipapirfond – ved siden av sin hovedvirksomhet – skal kunne tilby individuell porteføljeforvaltning i konkurranse med blant annet verdipapirforetak.
• Det er vedtatt ny hvitvaskingslov, og jeg tar sikte på at loven med tilhørende forskrifter trer i kraft ved årsskiftet. Virkeområdet er utvidet vesentlig. Eiendomsmeglere, revisorer, regnskapsførere, forhandlere av dyre gjenstander, advokater er blant de som nå får plikt til å melde mistanke om hvitvasking til ØKOKRIM. Jeg er kjent med at Finansforbundet er opptatt av sikkerheten til bankansatte og andre som melder fra. Jeg vil nevne at det i EU-kommisjonen pågår en prosess for å kartlegge problemer knyttet til trusler mot melderen. Jeg kan forsikre forsamlingen om at jeg vil følge opp eventuelle tiltak som EU-kommisjonen anbefaler for å beskytte melderen.
• Regjeringen vil fremme en ny lov om finansiell sikkerhetsstillelse i løpet av november. Loven er basert på et EU-direktiv, og vil innebære økt sikkerhet og større forutsigbarhet ved grensekryssende transaksjoner. Dette vil kunne bidra til reduserte kostnader for finansnæringen.

Den nylig fremlagte Kredittmeldingen gir et enda mer komplett bilde av utviklingen i regelverket for deres næring. Så den kan dere ha på nattbordet for å oppdatere dere selv. I alle fall gir det et veldig godt inntrykk hvis DNs ”På nattbordet”-spaltist skulle ringe. Slikt vil selvsagt gjøre stort inntrykk i Finansdepartementet og vil fortjene en plass i glass og ramme på vår vegg.

La meg ønske dere lykke til med landsmøtet, både med det faglige programmet, valg av ny ledelse og den sosiale delen!