Norsk Kommuneforbund ved advokat Geir Høin kommer med kraftige påstander om maktarroganse i Adresseavisen 9. januar. Saken gjelder to forhold. Den ene er de økte strømprisene, der Høin påstår at de vil gi staten 11-12 milliarder ekstra inntekter. Det finnes ikke belegg for denne ”beregningen”. Staten ”beriker” seg ikke på strømprisene slik Høin påstår. Blant annet vil økte momsinntekter fra strøm gi lavere moms på andre varer. Men jeg vil spesielt ta fatt i den andre delen av innlegget, og Kommuneforbundets kritikk av at Finansdepartementet ønsker å gi kommunene økt valgfrihet ved kjøp av pensjonsforsikring. Departementet ga før jul tre privateide livsforsikringsselskaper dispensasjon fra forsikringsvirksomhetsloven. Høin uttaler blant annet at det prinsipielt alvorlige ved saken er at departementet ”med en utrolig arroganse setter til side arbeidslivets parters forståelse av en avtale” og videre at departementet ”i strid med god forvaltningsskikk” har unnlatt å spørre om tariffpartenes syn på saken. Reaksjonen er ikke lett å forstå. Det følger av lov om forsikringsvirksomhet at hver forsikringstaker er ansvarlig for å betale sin egen pensjonspremie. Premien er fastsatt ut fra den risiko påtar seg å dekke. Dette er et grunnleggende prinsipp som sørger for at forsikringsselskapet har nok penger til å betale ut de pensjoner selskapet har lovet. Forsikringstaker som ikke betaler premien vil heller ikke få rett til forsikring.

Ett forsikringsselskap, Kommunal Landspensjonskasse (KLP), er ikke fullt ut underlagt forsikringsvirksomhetslovens regler. Blant annet ble selskapet ved innføringen av lov om forsikringsvirksomhet ikke underlagt lovens § 7-6 om premier, og selskapet kan med dette utgangspunkt drive systematisk kryssubsidiering mellom ulike forsikringstakere. Selv om KLP er det klart største selskapet i kommunal sektor, har selskapet ikke hatt monopol. Kommuner som ikke har ønsket å delta i KLP-systemet har kunnet betale forsikringspremie til egen pensjonskasse eller til et privat livsforsikringsselskap. Overfor pensjonskassen eller livsforsikringsselskapet er kommunen da bare ansvarlig for egen pensjonsregning.

I Hovedtariffavtalen for kommunal sektor ble det i 1998 tatt inn vilkår som innebærer at kommunene skal kryssubsidiere hverandres pensjonsutgifter, og i høst ble 11 kommuner som hadde valgt andre forsikringsselskaper enn KLP i arbeidsretten dømt til å flytte pensjonsordningene. I et forsøk på å gjenopprette konkurransen noe ga Finansdepartementet tre private livsforsikringsselskaper visse unntak fra forsikringsvirksomhetsloven. Partene i Hovedtariffavtalen har imidlertid vurdert det slik at disse dispensasjonene ikke er omfattende nok til å tilfredsstille Hovedtariffavtalens krav.

Høin synes å være av den oppfatning at norsk forsikringslovgivning må tilpasses Hovedtariffavtalen for kommunal sektor. Til dette vil jeg peke på at partene i tarifforhandlingene verken kan forhandle om forsikringslovgivningen eller unntak fra denne. Forsikringslovgivningen blir fastsatt av Stortinget, og etter omfattende høringer hvor langt bredere interesser enn bare tariffpartene i kommunal sektor deltar. Dersom kommunene er enige om å kryssubsidiere hverandres pensjonsutgifter, er forsikringsvirksomhetsloven ikke til hinder for at kommunene gjør dette. Forsikringslovgivningen slår imidlertid fast at det enkelte forsikringsselskap har rett til en premie fra den enkelte forsikringstaker som dekker selskapets framtidige utgifter.

Høin og jeg er antakelig enige i at noen må gjøre noe for å skape konkurranse og frihet i valg av pensjonsleverandør til kommunene. Finansdepartementet har derfor gitt Banklovkommisjonen i oppdrag å vurdere konkurransesituasjonen for kommunale pensjonsordninger, og foreslå endringer i lovgivningen slik at en kan legge til rette for konkurranse. Banklovkommisjonens utredning ventes å foreligge om kort tid, i februar – mars. Utredningens skal så på høring til berørte parter og departementet skal utarbeide lovforslag for Stortinget.

Departementets dispensasjoner har ført til økt innsikt i de problemstillinger som drøftes i Banklovkommisjonen. Dette styrker mulighetene for å finne frem til gode løsninger slik at kommunene selv kan velge pensjonsleverandør.