Helt siden ESA gjorde det klart at Norge ikke kunne videreføre dagens ordning med differensiert arbeidsgiveravgift, har Regjeringen kjempet for å få til gode løsninger for de distriktene som i dag drar nytte av ordningen.

Derfor er det skuffende å se at politiske motstandere og andre aktører gjør sitt beste for å så tvil om Regjeringens arbeid, og bidrar til å skape unødig usikkerhet og forvirring for bedrifter i distriktene. Dette er ingen, og aller minst bedriftene selv, tjent med. Derfor vil jeg gjerne klargjøre situasjonen og utfordringene framover.

For det første: Det skapes et bilde av at Regjeringen ikke har vært opptatt av at nye løsninger viderefører den gode distriktsprofilen som dagens ordning innebærer. Dette er galt. Regjeringens utgangspunkt er å tilbakeføre alle midlene til de områdene som i dag nyter godt avdifferensiert arbeidsgiveravgift. Utfordringen har imidlertid vært å finne så ubyråkratiske og treffsikre løsninger som mulig for å få dette til. Dette gjør vi blant annet ved å videreføre dagens ordning med et ”fribeløp” for nedsatt arbeidsgiveravgift på omtrent 250 000 kroner per år. Videre innfører vi en transportstøtteording for kommunene i kystfylkene sør for tiltakssonen til og med Sogn og Fjordane. Det er ESAs regler, og ikke Regjeringen, som setter grenser for hvor omfattende disse ordningene kan være. Det er også viktig å huske at en rekke varer og tjenester innenfor fisk og landbruk er holdt utenfor endringene siden disse ikke omfattes av EØS-avtalen.

For det andre: Det finnes ingen ”enkle” løsninger og ordninger som Regjeringen ikke har vurdert. Et forslag som har vært fremme, er muligheten for å skille ut bransjer som ikke er - eller ikke kan komme til å bli - i et konkurranseforhold. I møte med ESA har vi fått klar beskjed om at det i praksis ikke vil være mulig å gjennomføre et system der en skiller ut hele bransjer som ikke-konkurranseutsatte og der en samtidig sikrer dokumentasjon for at hvert enkelt foretak innen den aktuelle bransjen ikke er potensielt konkurranseutsatt, selv om det på skrivebordet kan konstrueres slike løsninger. Regjeringen ser det heller ikke som ønskelig å innføre en ordning som bare ville omfatte ikke-konkurranseutsatte bedrifter. Dette vil gi konkurranseutsatt sektor en uheldig konkurranseulempe.

For det tredje: Det er ikke slik at Regjeringen har ønsket en så omfattende omlegging av arbeidsgiveravgiften. Helt siden ESA satte ordningen under press, har denne Regjeringen gitt kampen for å videreføre den sin høyeste prioritet. Derfor har vi gjennom en unntaksbestemmelse i EØS-avtalen klart å beholde ordningen i tiltakssonen Nord-Troms og Finnmark. Kun gjennom iherdig argumentasjon fra Statsminister og flere statsråder har det vært mulig å få støtte til å bruke denne bestemmelsen, og intet tilsier at vi kan få gjennomslag for ytterligere utvidelse.

Gjennom avisinnlegg og møter har vi hele tiden invitert til dialog og bidrag for å sikre gode distriktsløsninger på tross av ESAs beslutning. Men dagens utfordring er ikke å diskutere hvilke ordninger som er foreslått, men det faktum at ESA har åpnet formell undersøkelse av den overgangsordningen som vi har bedt om. Vår oppgave nå er å synliggjøre behovet for en overgangsperiode med en gradvis opptrapping av arbeidsgiveravgiften. Med konkrete tall og eksempler kan også Nord-norske bedrifter bidra her slik at vi sammen kan styrke vår argumentasjon overfor ESA.

Samlet har Regjeringen presentert et godt alternativ til den differensierte arbeidsgiveravgiften, men vi er de første til å innrømme at dagens ording både er bedre, mer effektiv og ubyråkratisk. I forbindelse med at EU reviderer sitt regelverk for regionalpolitisk begrunnet statsstøtte er vi allerede i gang med å bruke våre påvirkningsmuligheter for at vår løsning igjen skal bli lovlig, og en del av EUs eget regelverk.