Kjære Høyre-venner – først og fremst kjære stortingsgruppe, og kjære kollegaer i regjeringsapparatet,

La meg først takke dere i ”frontlinjen” for at dere så lojalt er støttespillere for Regjeringen i Stortinget og i deres valgkrets.

Personlig vet jeg noe om hvor frustrerende det til tider kan være å sitte i stortingsgruppen og få politikk tredd nedover hodet og måtte forsvare de kompromisser som er inngått i en koalisjonsregjering. Men jeg vet også hvor spennende det er å være med i stortingsgruppen til et parti som staker ut en ny kurs for Norge, som gjennomfører de reformer ingen andre tør å ta tak i og som forandrer Norge. Følelsen av makt og avmakt preger hverdagen i et regjeringspartis stortingsgruppe. Det krever tålmodighet og kampvilje.

Spesielt kampviljen trenger vi nå.

Regjeringen har lagt frem sitt budsjettforslag. Forrige ukes lesning av aviser gav inntrykk av at alle stort sett er misfornøyde. TV, radio og aviser fremstiller det som om velgerne har et valg mellom pest, kolera eller svartedauen….. Dette er ikke tiden for nyanser. Men det er tiden for å slå tilbake og ikke la oss presse over på defensiven.

Jeg vet at dere nå kaster dere inn i debatter, lokalt og nasjonalt, i media og i åpne møter, for å forsvare de prioriteringer Regjeringen har gjort. Vi skal ikke vike unna – vi må ”fighte” mot de motkreftene som nå mobiliseres. Ikke ett utspill, ikke ett avisinnlegg skal stå ubesvart. Folk skal se at Høyre kjemper for det vi mener er de riktige løsningene.

Arbeidsplasser

Regjeringens budsjettforslag er et budsjett for arbeidsplasser, velferd og fornyelse.

Budsjettet bidrar til å sikre og skape arbeidsplasser.

Jeg skal innrømme at fjoråret var tøft. Det var tøft for en Høyre-mann å se at mange bedrifter, spesielt de konkurranseutsatte, slet, ville flytte ut og la ned arbeidsplasser. Og de vendte alle blikket dit ansvaret ligger, nemlig Regjeringskvartalet. Jeg syntes det var vanskelig å si ”ha is i magen, ha tillit til det vi holder på med – så skal tingene bli bedre”. Det ble forventet at med Høyre i regjering skulle næringslivet oppleve gode dager, ikke dårlige.

Heldigvis har vi innfridd forventningene. Vi ser nå optimisme i næringslivet. Etter at vi fikk vedtatt et stramt statsbudsjett for i år, har renten gått ned 4,5 prosentpoeng – fra 7 prosent under Stoltenberg til nå 2,5 prosent. Kronen har svekket seg med 13 prosent fra den nådde toppen i januar i år.

Jeg sier ikke at dette skyldes statsbudsjettet alene. En viktig del av æren tilfaller også partene i arbeidslivet, som endelig fikk ned lønnsveksten. Lønningene i Norge hadde i flere år på rad steget mer enn i landene rundt oss. Partene innså at det ikke kunne fortsette slik. Lønnsoppgjørene må fortsette å være moderate. I tillegg har internasjonale konjunkturer, preget av lav vekst, bidratt til å få ned rentene. Men uten et stramt budsjett, hadde vi ikke sett den utviklingen vi har fått. Det er også bekreftet av sentralbanksjefen.

Nå snakker ikke næringslivet om utflytting. Bedriftsledere og –eiere forteller om ny optimisme. De forteller at det er mulig å være i Norge, beholde arbeidsplasser her og skape nye.

Neste år vil den økonomiske veksten i Norge være 2,5 prosent. Det er en fem-dobling fra inneværende år. Med vekst kommer arbeidsplasser – ikke over natten, men etter hvert. Fortsatt vil vi se at nye mennesker melder seg i arbeidsledighetskø. Fortsatt vil nyhetene melde om økende ledighet. Men utover i 2004 vil vi se at Regjeringens økonomiske politikk også gir nedgang i ledigheten.

Det tar tid før økt økonomisk vekst og ny optimisme slår ut i ledighets-statistikkene. Det vet vi av erfaring. Selvsagt tar det tid når vi skal snu en utvikling som skyldes 6 års høyere lønnsvekst enn konkurrentlandene og ti års eksplosjon i offentlig sysselsetting. ”Is i magen” blir da bare fornavnet på hva vi trenger i en politisk debatt som sjelden tar seg tid til lengre perspektiver enn neste ”Holmgang”.

Det finnes de som roper på ”tiltak, tiltakspakker og øyeblikkelige løsninger”. Ropene kan virke forlokkende og fornuftige. Men jeg må skuffe: Det finnes ingen ”quick fix” for å rette opp de ubalanser norsk økonomi har opplevd.

Selvsagt kunne vi – over natta – ansatt flere titusentalls mennesker i offentlig sektor for å få dem ut av ledighetskø. Slik ville vi ikke bare blåst opp offentlige utgifter, men vi ville – verst av alt – gjentatt gårsdagens feil.

På ti år, fra begynnelsen av 1990-tallet, vokste offentlig sektor fra 600.000 ansatte til 725.000. All ny arbeidskraft som meldte seg på arbeidsmarkedet, ble støvsugd av kommuner, fylker og stat.

For at privat sektor skulle ha sjanse til å tiltrekke seg arbeidskraft, måtte de friste med høyere lønninger. Arbeiderpartiets klokkertro på at det beste var å lose folk inn i offentlig sektor, skviset det private næringsliv og har gitt oss dagens ledighet som skyldes kostnadsnivået. Dagens ledighet skyldes jo ikke at norske arbeidstagere er udugelige, inkompetente og late. Arbeidsledigheten skyldes at norsk arbeidskraft er blitt for dyr. Det er denne fundamentale ubalansen vi nå forsøker å rette opp.

Debatten om hvordan vi skal få ned arbeidsledigheten, har utviklet seg til den reneste konkurranse i symboler.

Men symboler, i form av alle mulige kreative tiltakspakker, ville gjort vondt verre.

Regjeringen har foreslått endringer som gjør at flere kan komme i arbeid. Blant annet vil uføretrygden legges om fra nyttår. Da vil flere få anledning til å komme ut på arbeidsmarkedet, ved at uføretrygden ikke skal være permanent. Ingen skal gis opp – vi behøver alle i vårt samfunn.

Vårt forslag om å gjøre det enklere å ansette folk midlertidig har vakt reaksjoner blant de som allerede har en jobb å gå til.

Men vi som sitter med ansvar, har en forpliktelse til å tenke bredere enn som så. Vi må sørge for at flere mennesker kan få et innpass på arbeidsmarkedet, få vise hva han eller hun duger til og få selv teste ut hva han eller hun vil jobbe med.

Venstresiden mener at vårt forslag er ”iskald Høyre-politikk”.

Vi vet at de land som har strenge restriksjoner på arbeidsmarkedet, hvor det nærmest er umulig å få en jobb uten at du inngår langtidskontrakt, har ledigheten bitt seg fast på et svært høyt nivå. Frankrike er ett eksempel på dette. Der styres ikke forholdet mellom arbeidstager og arbeidsgiver i bedriften, men gjennom sentrale lover og direktiver fra Paris. Mange mennesker opplever at de aldri får en sjanse til å vise hva de duger til, fordi fleksibilitet er et fy-ord. Ledigheten i Frankrike er på 10 prosent.

Vallas og LOs politikk vil hindre mange unge mennesker i å få seg en jobb. Skal vi først begynne å bruke gradestokken som politisk argumentasjon, kan vi vel slå fast at det ikke akkurat gnistrer varme og solidaritet av en slik politikk. Men jeg skjønner jo at LOs medlemmer er fornøyde – de har sin jobb å gå til og Valla kjemper for dem.

Velferd

Videreutvikling av velferden er det andre nøkkelordet for Regjeringens budsjettforslag.

Når vi hører på den norske samfunnsdebatten, virker det som om det skjæres ned hver dag. Sannheten er at vi aldri har brukt så mye penger over offentlige budsjetter som i dag.

Et av de mest slående utviklingstrekkene er den sterke satsingen på helse og eldreomsorg. For 30 år siden var 147 000 personer sysselsatt innen denne sektoren. I dag har vi over 450 000 ansatte. Dette er en tredobling. Siden handlingsplanen for eldreomsorgen ble vedtatt i 1997, er det investert for over 30 milliarder kroner ekstra i bedre kapasitet og tjenestetilbud.

I mange sammenhenger blir det gitt inntrykk av at offentlig sektor nærmest er utarmet. Men faktum er at de samlede utgiftene over statsbudsjettet har økt fra 33 prosent av vår samlede verdiskapning i 1973 til over 48 prosent nå. Aldri før har norske politikere hatt så store ressurser å fordele.

Det har vært en sterk vekst av personer som får høyere utdanning. For 30 år siden var det i overkant av 60 000 studenter. I dag er det nesten 200 000.

Vi har hatt en formidabel velstandsutvikling, også i privat sektor. På 30 år har lønnsmottakernes kjøpekraft økt med over 50 prosent. Samtidig har sysselsettingen økt, og offentlige overføringer i form av trygder og andre stønader til husholdningene har vist sterk vekst.

Hver femte person i arbeidsdyktig alder lever på trygd. Det er flere uførepensjonister enn ansatte i industrien. Vi sender et signal om at vi har ikke behov for deres arbeidsinnsats – de skal få penger fra det offentlige i stedet.

Samtidig som vi omfordeler penger fra de 90 prosent rikeste blant oss til de 90 prosent fattigste, utvikler det seg lommer av fattigdom i det rike Norge. Det er en skam. Derfor er sosialpolitikken i denne Regjeringen, under Ingjerds ledelse, ett av de områdene jeg er mest stolt av. Regjeringens politikk er å gjennomgå alle de universelle ordninger som den rike middelklassen nyter godt av, for i større grad å målrette sosiale tiltak.

Jeg er også stolt av at vi også i dette budsjettet har den kraftigste satsingen noensinne på psykiatri. På fredag var det dagen for mental helse. Dette er et område uten demonstrasjonstog og store lobby-organisasjoner. Psykiatrien har vært helse-Norges stebarn. Denne Regjeringen gjør de kraft-tak som tidligere regjeringer ikke har gjort.

Fornyelse

”Fornyelse” er det tredje stikkordet for Regjeringens budsjettforslag.

På dette området har vi – hold dere fast – til og med fått ros som er gjengitt i media!

Kristin Clemet har fått godord fra Universitets- og høyskolerådet fordi Kvalitetsreformen i høyere utdanning fullføres og fullfinansieres. Forskningsrådet har sagt at ”forskningsministeren fortjener honnør for å sikre fullfinansiering av kvalitetsreformen ved universitetene. Dette er en viktig utdanningsreform som har stor betydning for utviklingen av Norge som kunnskapsnasjon. I budsjettforslaget er det ellers den langsiktige grunnleggende forskningen som er prioritert”.

For et dyrt, lite land i utkanten av Europa må vi satse på kunnskap om vi skal delta i den globale kunnskapsøkonomien og den internasjonale konkurransen om idéer og kapital. Vi i Høyre skal være veldig glade for at ”bedre skole” og mer til forskning gjenspeiler seg så sterkt i den politikk Kristin fører i Utdannings- og forskningsdepartementet.

Den sosialdemokratiske opposisjon

Som sagt: Kritikken har vært hard fra opposisjonspartiene. Det er som seg hør og bør. Selv om jeg faktisk synes ordbruken i år har vært mer avdempet enn i fjor høst. Det gir håp om at vi kan få til løsninger.

Men når man hører på hva enkelte av de kritiske røster sier, egner det til å forundre. Vi skal ikke la oss overraske over at Sosialistisk Venstreparti, fulgt av Arbeiderpartiet, vil løse problemene gjennom å øke skattene og øke offentlige utgifter.

Mer interessant er det at det tredje opposisjonspartiet – det har jo utropt seg til det – henger seg på. Fremskrittspartiet tar mange tiårs skritt tilbake og utviser klokkertro på statskapitalismen. For tiden er Samarbeidsregjeringen omgitt av en sosialdemokratisk opposisjon på alle kanter.

Hadde det ikke vært for TV-sminken, ville dere sett hvor hvit jeg ble av skrekk og forbauselse i en TV-debatt onsdag kveld. Da sa Siv Jensen, representant for det som skulle være et liberalistisk parti, at hun tvilte på om økt privat forbruk ville bidra til økt sysselsetting. Derfor var det nødvendig å pøse på med offentlige midler. Og bare til opplysning: Dette var i Redaksjon En, ikke i ”Nytt på nytt”!

Selvsagt hjelper det at noen etterspør de varene og tjenestene du produserer! Privat etterspørsel er nå blant de viktige motorene i norsk økonomi for å få ned arbeidsledigheten. Jeg synes det er til å leve med at Kristin Halvorsen ikke synes det er stas. Men at Siv Jensen er skeptisk til denne markedsøkonomiske tankegangen, forbauser meg.

Men: Med den evne som Fremskrittspartiet viser til å snu seg rundt og være overalt i det politiske landskap i løpet av kun kort tid, gir det håp om at Frp snart igjen kan være et liberalt og markedsøkonomisk parti som det går an å finne løsninger med.

Men dette er nå deres bord, og jeg føler meg sikker på at Jan Tore vil lede disse forhandlingene på en alldeles utmerket måte. Ja, faktisk er dette det femte budsjettet fra Samarbeidsregjeringen som Jan Tore skal lose gjennom Stortinget. Den forhandlings-erfaringen gjør deg snart egnet til en jobb i Jans fredskorps….

Fremtidige utfordringer

Den kanskje aller viktigste saken Regjering og Storting vi skal ta fatt på i denne stortingsperioden, er pensjonsreformen. Jeg synes det er bra at det har kommet en debatt om de langsiktige utfordringer i etterkant av budsjettfremleggelsen. En spesiell takk til Ine og de andre ungdomslederne som har trukket opp generasjonsperspektivet. Gratulerer med at dere fikk med dere Fremskrittspartiets Ungdom på et felles utspill!

En rekke land har allerede gjennomført nødvendige reformer. Felles for disse er at de vil stimulere den enkelte til å stå lenger i jobb og sikre større balanse mellom inn- og utbetalinger. Våre ambisjoner kan ikke være mindre.

Med dagens regelverk, vil pensjonsutgiftene stige fra 8 prosent av BNP i år 2000 til nesten 20 prosent i 2050. Utgiftene vil stige mye mer i Norge enn i de fleste andre vestlige land. Vi må utforme et mer individbasert og fleksibelt pensjonssystem som belønner de som vil stå lenger i jobb.

En slik reform vil kreve tøffe tak, vanskelige avveininger og politisk handlekraft. La det ikke være noen tvil: Dette er Høyres hjemmebane. Ansvarlighet, langsiktighet og mer frihet og ansvar for den enkelte – dette vil debatten preges av. Og det vil kreves at vi evner å ta tak også i de vanskelige sakene.

Jeg vil derfor utfordre oss alle til å engasjere oss i denne debatten når Pensjonskommisjonen kommer i midten av desember i år. Uten et engasjert Høyre, vil vi ikke lykkes.

Kjære Høyre-venner,

Nok en gang: Denne høsten krever tålmodighet og kampvilje. Jeg er glad for at dere nok en gang skal få gjennom Høyres politikk. Takk skal dere ha!