Professor Terje Tvedt skriver i Dagbladet 1. mars 2004 at ”I tillegg har staten akseptert at disse samme organisasjonene [misjonsorganisasjonene] verken har betalt arbeidsgiveravgift eller inntektsskatt for sine misjonærer”. Videre skriver han at ”misjonsorganisasjonene har i 30 år heller ikke betalt arbeidsgiveravgift for ansatte i utlandet. Denne spesielle subsidiering av trossamfunnenes misjonering har kostet det offentlige hundrevis av millioner kroner, og forsterker den religiøse dimensjon ved statens utenrikspolitikk”.

Professor Tvedt har rett når han påpeker at misjonsorganisasjonene i en årrekke ikke har betalt arbeidsgiveravgift for sine ansatte i utlandet. Men når han sier at staten har akseptert at dette ikke har vært gjort, tar han feil. Innbetaling av arbeidsgiveravgift baserer seg på egendeklarering. At misjonsselskapene i strid med regelverket ikke har betalt arbeidsgiveravgift for sine ansatte i utlandet, har derfor ikke vært bevisst godtatt. Dette ble først oppdaget gjennom bokettersyn i 1998. Det er derfor ikke riktig som Tvedt sier, at det har skjedd en subsidiering av misjonsorganisasjonene. Når regjeringen nå har lagt frem et lovforslag om fritak fra arbeidsgiveravgift, omfatter forslaget både humanitære organisasjoner og misjonsorganisasjoner. Forslaget innebærer at disse ikke skal betale arbeidsgiveravgift for sine ansatte i utlandet som er der i minst to år og driver religiøst, humanitært eller filantropisk arbeid der. Forslaget gir ikke tilbakevirkende kraft. Dette betyr at likningsmyndighetene fortsatt kan kreve innbetalt arbeidsgiveravgift fra misjonsselskapene for årene frem til og med 2003 dersom det avdekkes at det ikke har blitt betalt slik avgift. Regjeringen mener derfor at dommen fra Stavanger tingrett i 2003 som Tvedt viser til, er riktig.

I Tvedts omtale av dommen, har han også oversett at den kun gjelder plikten til å betale arbeidsgiveravgift. De ansattes plikt til å betale inntektsskatt følger av de alminnelige reglene i skatteloven. Disse reglene har vært og er fortsatt de samme for alle arbeidstakere, misjonærer som andre. Inntil 2002 ble en person fritatt fra norsk skatt ved opphold i utlandet i mer enn ett år og med dokumentasjon på at han var skattepliktig i det landet han oppholdt seg i.

I 2002 ble disse reglene endret slik at lønnsinntekt opptjent ved et arbeidsopphold i utlandet som varer mer enn 12 måneder, som en hovedregel er fritatt fra norsk beskatning, uten at det lenger er nødvendig å dokumentere at man er skattepliktig som innenlandsboende i oppholdsstaten. Dersom Norge gjennom en skatteavtale har fått en eksklusiv rett til å skattlegge lønnsinntekten, faller likevel skattefriheten bort.

De nye reglene var ment å bidra til å sikre norsk næringslivs konkurranseevne i utlandet. Det blir derfor også helt galt å hevde at Regjeringen fikk ”vedtatt en skattelov som legaliserer at misjonærer ikke skal betale skatt”.