I en lengre artikkel i siste nummer av Teknisk Ukeblad berøres ulike sider av skattereglene for ansatte i privat og offentlig sektor med oppdrag i utlandet. Dessverre inneholder artikkelen en rekke unøyaktigheter, og utelater viktige momenter som i sum gir en gal fremstilling av de faktiske forhold.

I artikkelen hevdes det at offentlig ansatte har skattefrie utenlandstillegg, mens privatansatte ”skattlegges så det holder”. Dette er ikke korrekt. Utenlandstillegg gis for å dekke en arbeidstakers merutgifter i forbindelse med et arbeidsopphold i utlandet. Dette er fradragsberettiget når arbeidstakeren på grunn av arbeidet må oppholde seg utenfor hjemmet sitt og det ikke er en privat utgift. Både for offentlig ansatte og for privat ansatte er et utenlandstillegg fra arbeidsgiver i praksis skattefritt når det går til dekning av fradragsberettige merutgifter.

Forskjellen mellom offentlig ansatte og privat ansatte er måten slike ytelser behandles på ved ligningen. For offentlig ansatte lignes utenlandstillegg etter nettometoden. I dette ligger at ytelsen allerede i utgangspunkt anses for kun å dekke fradragsberettigede merutgifter. Dermed tas den ikke med i selvangivelsen ved ligningen (dvs den fremstår som skattefri), og arbeidsgiver skal heller ikke betale arbeidsgiveravgift av slik ytelse. Siden de offentlig ansatte som regel bare mottar utenlandstillegg i henhold til tariffbestemte satser, er ligning etter nettometoden den praktiske hovedreglen for denne gruppen.

Også for privatansatte skal nettometoden anvendes, på samme måte som for de offentlig ansatte hvis arbeidsgiver utbetaler godtgjørelsene i henhold til tariffbestemte satser. Men siden privatansatte ofte mottar utenlandstillegg som ikke er beregnet i henhold til tariffbestemte satser, er ligning etter bruttometoden vanlig for denne gruppen. Da skal ytelsen tas med i selvangivelsen som brutto lønn. Den ansatte kan deretter på vanlig måte kreve fradrag for de utgifter han godtgjør å ha hatt. Hvis de dokumenterte utgiftene er like høye som det utenlandstillegget som er mottatt, blir utenlandstillegget skattefritt som alminnelig inntekt. Bruttoytelsen inngår imidlertid i grunnlaget for toppskatt og arbeidsgiveravgift.

I den grad et utenlandstillegg til en privat ansatt lignes etter bruttometoden, vil det være forskjell mellom privatansatte og offentlig ansatte med hensyn til toppskatt og arbeidsgiveravgift i favør av de offentlig ansatte. Dette gjelder imidlertid bare når man ser på beskatningen av utenlandstillegg isolert. Ser man på beskatningen av utenlandstillegget i sammenheng med beskatningen av arbeidstakerens øvrige lønnsinntekt, vil normalt den privatansatte komme mye bedre ut.

Ved opphold i land som Norge har skatteavtale med, vil Norge ha eksklusiv beskatningsrett til lønnsinntektene som offentlig ansatte mottar, og disse arbeidstakerne vil ikke kunne påberope seg skattenedsettelse i henhold til den nye ettårsregelen i skatteloven. Norge har skatteavtale med over åtti land, så det er dette som er den praktiske hovedregelen for de offentlig ansatte. Skattemessig betyr dette at offentlig ansatte undergis full norsk beskatning av lønnsinntekten sin, men blir fritatt for skatt på et eventuelt utenlandstillegg. Dette gjelder helt uavhengig av hvor lenge de oppholder seg i utlandet og de blir normalt ikke skattepliktige i oppholdslandet.

Privatansatte med sammenhengende arbeidsopphold i utlandet på mer enn 12 måneder kan derimot kreve skatten på lønnsinntekten opptjent i utlandet nedsatt i henhold til ny ettårsregel. Denne regelen innebærer at lønnsinntekt opptjent i utlandet i realiteten ikke skattlegges i Norge. Hvis man først fyller betingelsene i denne bestemmelsen, inngår både lønn og utenlandstillegg i grunnlaget for skattenedsettelse. Privatansatte blir dermed helt fritatt fra norsk skatt på både lønn og utenlandstillegg, men vil ofte bli skattepliktig i oppholdslandet.

Det er en misforståelse hvis man tror at man gjennom en nettolønnsordning kan øke den ansattes netto lønnsinntekt ved et utenlandsopphold på en gunstigere eller billigere måte enn ved å øke den ansattes brutto inntekt og la ham betale skatten selv. Velger arbeidsgiver først en nettolønnsordning, må han være klar over at det verken er skatt eller arbeidsgiveravgift å spare på dette. Den eneste fordelen ved valg av en slik ordning framfor en vanlig bruttolønnsordning er at den ansatte kan sikres en jevn og forutsigbar inntekt.

Det er også galt å hevde at det gjennom Kogassaken er innført noen generell ny praksis for så vidt gjelder beskatningen av arbeidstakere med opphold i utlandet. Saken gjelder overtredelser av norsk skattelovgivning. At Kogas som følge av saken må endre sin egen praksis i tråd med skattelovgivningen, bør ikke gi grunnlag for kritikk fra næringslivet. Snarere tvert imot.

Et bærende poeng i artikkelen er at norsk næringslivs konkurranseevne blir svekket på grunn av den norske beskatningen av ansatte med arbeidsopphold i utlandet. Når det gjelder beskatningen av norske arbeidstakere med arbeidsopphold i utlandet kan de norske skattereglene på dette området (og særlig for de privatansatte) nesten ikke bli gunstigere enn det de er i dag. Det er ennå for tidlig til å se den fulle effekten av den nye ettårsregelen, men det er all grunn til å tro at norske arbeidsgivere er minst like konkurransedyktige som arbeidsgivere i andre land som det er naturlig å sammenligne seg med.