Etter at jeg la frem Regjeringens skattereform for noen uker siden, har det ikke manglet på reaksjoner. Jeg har møtt mange lønnsmottagere som er fornøyd med at skatten skal gå videre ned på arbeid, slik at det i større grad skal lønne seg å jobbe. Og mange i næringslivet har sagt seg fornøyd med at delingsmodellen forsvinner og at formuesskatten skal reduseres. Enkelte har selvsagt også vært negative, spesielt de som ikke synes det er viktig med lavere skatt. Den som kanskje har overrasket meg mest, er likevel Jens Stoltenberg. Han har gjort det til en dyd å være mot alt Regjeringen foreslår uten å ha noen alternativer. Slik fremstår han som den siste forsvarer av dagens skattesystem, som ikke oppleves som spesielt rettferdig.

Hukommelsen er kort i norsk politikk. Jeg fant frem et avisklipp her om dagen fra noen år tilbake. Overskriften var ”Til Halvorsbøle for å øke skattene”. Det dreide seg om den daværende Stoltenberg-regjeringens budsjettkonferanse. Etter det har Halvorsbøle konferansesenter gått konkurs og landet har fått ny regjering. Norge har fått en ny politisk kurs. Da Samarbeidsregjeringen i vinter reiste til Thorbjørnrud var det for å redusere skattene. Nå står ikke lenger debatten om hvor store skatte økninger vi skal få, men hvilke og hvor store skatte lettelser som vil bli gjennomført.

Det er derfor kanskje ikke underlig at Stoltenberg føler seg dårlig tilpass i en debatt om skatt. Det må likevel forventes av landets største parti, som endog har som ambisjon om å komme tilbake i regjering en gang, at det vil ha en politikk som går ut på mer enn bare å være imot det Regjeringen presenterer.

Regjeringens forslag til skattereform vil redusere skatten for vanlige lønnsmottagere og gjøre det mer gunstig å investere og satse i Norge. Det skal lønne seg å jobbe! Den enkelte skal få beholde mer av egen inntekt, fordi vi tror at den enkelte og familien kan forvalte egne penger minst like godt som politikere og byråkrater. Skattelettelser medfører at mer makt og frihet flyttes tilbake til den enkelte.

Skattereformen er også nødvendig for å legge grunnlaget for fremtidig vekst. Norge må bli mer attraktivt for investeringer. Flere skal tørre å skape arbeidsplasser i Norge. Derfor vil vi fjerne delingsmodellen, som har gjort skattesystemet både komplisert og til tider svært urettferdig. Delingsmodellen har vært nødvendig på grunn av det store og stadig økende gapet mellom skatten på arbeid og skatten på kapital. For å gjøre noe med dette, er det nødvendig å redusere arbeidsbeskatningen. Og vi innfører en utbytteskatt, som ikke rammer når utbytter investeres i næring, men bare når de går til privat forbruk. Slik er det mulig å bygge bro mellom kapital- og arbeidsbeskatningen. Regjeringen vil dessuten trappe ned den særnorske formuesskatten og etter hvert fjerne den. Og vi holder bedriftsskatten på 28 prosent, slik at det totale skattetrykket på norske bedrifter skal være konkurransedyktig i forhold til landene rundt oss.

Skal et skattesystem ha tillit og være bærekraftig, må det oppfattes som rettferdig. Derfor har vi foreslått at inntekter fra arbeid og inntekter fra kapital i større grad likebehandles. Dagens system er ikke rettferdig. La oss tenke oss to personer som skal bygge en hytte for penger de selv har tjent. Vanlig rettferdighetssans vil tilsi at pengene bør være beskattet omtrent likt. Men i dag vil en som har fått pengene i utbytte fra et firma, bare ha beskattet dem med 28 prosent. Den andre personen, som har fått pengene i lønn for egen arbeidsinntekt, vil ha betalt langt mer i skatt, ja godt over 50 prosent på marginen.

Regjeringens forslag til skattesystem vil medføre større rettferdighet i dette eksemplet. Derfor synes jeg det er underlig når Jens Stoltenberg nå fremstår som den fremste forsvarer av dagens system. Et ansvarlig opposisjonsparti kan ikke bare være i opposisjon. Det bør også ha et eget alternativ. Jeg vil derfor oppfordre Arbeiderpartiets leder til å fortelle hva slags skattesystem Arbeiderpartiet mener kan bidra til økt verdiskaping, flere arbeidsplasser og en mer rettferdig beskatning.

Jeg er imidlertid redd for at Arbeiderpartiet bare har ett eneste svar, nemlig ”høyere skatt”. Det er en oppskrift som ikke frister til gjentagelse. Resultatene i økonomisk politikk fra Stoltenbergs tid i regjering er ikke oppmuntrende. Før samarbeidsregjeringen overtok, økte Jens Stoltenberg offentlige utgifter og blåste opp offentlig sektor slik at det ikke var noen arbeidskraft igjen til privat sektor. Dermed økte lønningene rekordmye. Konkurranseevnen ble svekket. Og på toppen av det hele, som for liksom å legge glasur over hele det miserable bakverket, ble skattene økt. Dette skjedde altså under den Jens Stoltenberg enkelte trodde skulle representere et moderne Arbeiderparti, bare fordi han snakket om ”skape og dele”. Det vil være naivt å tro at resultatet vil bli bedre av at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti nå er en del av Arbeiderpartiets drømmeregjering.