Det vises til oppslag i Dagens Næringsliv onsdag 13. oktober med spådommer om en markert styrking av kronekursen som følge av den høye oljeprisen, og en gjentakelse av ”industrimarerittet” fra 2002. Oppslaget viser at det er på sin plass å minne om hvordan den norske stat håndterer de store overskuddene i utenriksøkonomien som oljeinntektene for tiden medfører.

Vi husker alle hva som skjedde i 2002. Høy rentedifferanse i forhold til utlandet bidro til en vesentlig styrking av kronen. Kronestyrkingen kom på toppen av flere år med klart sterkere lønnskostnadsvekst i Norge enn i utlandet. Konkurranseevnen var følgelig kraftig svekket. Mange var med rette bekymret for situasjonen i industrien og andre konkurranseutsatte næringer.

Siden den gangen har rammevilkårene for næringslivet og utsiktene for økonomien endret seg vesentlig. Kronestyrkingen ble langt på vei reversert gjennom 2003, etter at Norges Bank satt ned sin styringsrente mot et europeisk nivå. Bakgrunnen for endringene i pengepolitikken var svakere vekst i norsk økonomi, og en avdemping av pris- og lønnsutviklingen.

Et hovedhensyn ved innretningen av budsjettpolitikken de siste par årene har vært å gi rom for lettelser i pengepolitikken. Både budsjettet for 2004 og Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2005 virker om lag nøytralt på økonomien. Denne politikken gir nå resultater. Det er nå god vekst i økonomien, og sysselsettingen er i ferd med å ta seg opp.

Vi må regne med at kronekrusen vil svinge også fremover. Vi har de siste årene erfart at kronekursen tidvis blir sterkt påvirket av utviklingen i forskjellen mellom rentene ute og hjemme. Den siste tiden har oppmerksomheten i valutamarkedet i tillegg vært rettet mot den høye oljeprisen. Høyere oljepris gir økte overskudd i utenriksøkonomien, og å sitte med norske kroner kan av den grunn fremstå som særlig attraktivt.

Sammenhengen mellom oljeprisen og kronekursen er imidlertid ikke så åpenbar. Hovedgrunnen til dette er at vi har et petroleumsfond som løpende kanaliserer de store overskuddene i statsfinansene som oljeinntektene gir til utlandet i form av finansinvesteringer. Gjennom handlingsregelen for budsjettpolitikken er den årlige bruken av petroleumsinntekter over statsbudsjettet forutsigbar og uavhengig av de årlige oljeinntektene. Økte overskudd i norsk økonomi som følge av økt oljepris, blir således spart og investert ute gjennom langsiktig kapitalutgang via Statens petroleumsfond.

Petroleumsfondet fungerer dermed som en buffer mot de sterke svingningene i kronekursen som oljeinntektene ellers kunne ha ført til.

Svekkelsen av kronekursen siden desember 2002 har bidratt til å gjøre utsiktene for den konkurranseutsatte delen av næringslivet lysere enn for ett-to år siden. En forsvarlig finanspolitikk har bidratt til dette. Kostnadsnivået i Norge er imidlertid fortsatt høyt. Kostnadsveksten fremover må være er på linje med våre handelspartnere. Dette setter krav til lønnsutviklingen. Samtidig er det viktig å unngå en ny, markert styrking av kronen. En utvikling som økonomene fra Handelsbanken skisserer, med en kronekurs ned mot det sterke nivået vi opplevde i 2002, er neppe forenlig med en balansert utvikling i norsk økonomi.