Norsk økonomi og politikk er gjerne preget av vår særegenhet som petroleumsformuen utgjør. Få land er så heldig stilt fra naturens side at vi kan hente opp en naturressurs og gjøre den om til kapital, ”penger på bok”. Utfordringen er hvordan vi forvalter pengene, til beste for oss som lever i dag og de som kommer etter oss.

I den økonomisk-politiske debatten hevdes det fra enkelte hold av og til at norsk næringsliv lider av kapitaltørke. Mangel på kapital fører til at bedrifter selges ut av Norge, hevdes det. Løsningen enkelte da peker på er å bruke mer av Petroleumsfondet innenlands. Dette vil ikke være en god løsning, verken for næringslivet eller for avkastningen av vår felles formue.

Det er nemlig ikke slik at norsk næringsliv lider av noen generell mangel på kapital. Flere offentlige utredninger har drøftet dette spørsmålet de siste årene. Sist er ekspertgruppen som har vurdert Norges kapitalstyrke under ledelse av professor Agnar Sandmo. Deres rapport gir støtte for samme konklusjon. Kapitalmarkedet fungerer generelt godt. Det er ikke belegg for å hevde at det er knapphet på kapital i norsk næringsliv. En innretning av Petroleumsfondet for å tilgodese hele eller deler av næringslivet vil ikke bedre muligheten for verdiskaping i landet. Derimot er det grunner til å tro at det motsatte kan være tilfellet og at økt offentlig kapitaltilførsel vil svekke verdiskapingen og også tilsløre behov for andre reformer.

I den grad det er svikt i kapitalmarkedet, gjelder dette først og fremst små bedrifter i oppstartsfasen, på lik linje med erfaringer i andre land.

Det er imidlertid ikke noen god løsning å opprette offentlige fond som skal for å hjelpe på dette. Dersom markedssvikt gir lav kapitaltilgang, bør dette eventuelt løses ved ordninger rettet mot den spesifikke markedssvikten, ikke med generell økt kapitaltilgang for en næring. Vi har allerede etablert et betydelig virkemiddelapparat med sikte på å rette opp markedssvikt. Viktigst er Innovasjon Norge (tidligere SND).

”Sandmoutvalget” trekker videre fram at en rekke typer markedssvikt slett ikke løses ved økt kapitaltilgang. Derimot vil økt investering bare medføre lav avkastning. Store tap innenfor SND-systemet de siste årene bidrar til å bekrefte inntrykket av at statlig finansiering vil ha en tendens til å bli overvektet av prosjekter som det ordinære kapitalmarkedet ikke vil finansiere alene, og understøtter i så måte konklusjonen i den nylig fremlagte rapporten.

Innbetalingene til Petroleumsfondet, er å betrakte som overflytting av formue ”fra bakken til banken”. De som ønsker at Petroleumsfondet i større grad skal plasseres i Norge ønsker dette som billig kapitaltilførsel til norsk næringsliv. Men da blir avkastningen på statens sparing lav, og fremtidens pensjonister blir taperne.

Petroleumsfondet plassert innenlands vil fort få negative effekter på økonomien. Det som var ment som en tjeneste, kan bli en bjørnetjeneste. På samme måte som å øke bruken av oljeinntektene over statsbudsjettet blir resultatet at lønnsnivået etter hvert presses opp og at Norges Bank må øke renta. Dermed styrkes kronekursen. Og er det noe som ikke hjelper norsk næringsliv, så er det sterkere krone. Sandmoutvalget gir støtte for dette resonnementet når det i rapporten minnes om at utstrakt bruk av fondskonstruksjoner vil kunne bety mindre handlefrihet i finanspolitikken slik at pengepolitikken må bære et større ansvar i konjunkturstabiliseringen. Det kan få negative virkninger for konkurranseutsatte bedrifter.

Regjeringen forbedrer næringslivets rammebetingelser. Det meste av de nærmere 20 milliarder kroner som er gjennomført av skattelettelser, har tilfalt næringslivet direkte. Forenklinger i form av at forskrifter er fjernet og at rapporteringsbyrden går ned, gjør det enklere både å starte og drive næringsvirksomhet.

Det ville vært dårligere næringspolitikk om vi skulle bygge den på selektiv støtte til enkeltbedrifter og grupper. En slik politikk vil ha mange fallgruver, slik det er pekt på i rapporten fra Sandmo. Og petroleumsinntektene kan nettopp øke faren for en ressurssløsende næringspolitikk. En stram finanspolitikk de siste par årene derimot har bidratt til at Norges Bank har kunnet sette ned renta og at styrkingen av kronekursen er reversert. I tillegg vil godt fungerende rammebetingelser blant annet i form av skattesystemet ha stor betydning. Støtten fra utvalget på dette området er viktig å ha med seg i den videre diskusjonen om skattereform. Det er viktig at rammebetingelsene generelt og skattesystemet spesielt, er utformet slik at vi ikke mister lønnsomme investeringer til andre land. Regjeringen har derfor lagt vekt på at norsk eierskap skal styrkes, noe forslaget om nedtrapping av formuesskatten vil bidra til.