Debatten etter at jeg la frem Regjeringens forslag til statsbudsjett har fått frem forskjeller mellom partiene. Opposisjonspartiene har selvsagt mange ønsker om økte utgifter. Det er ikke uventet. Jeg er imidlertid overrasket over at det sosialistiske alternativet ikke i større grad har en politikk for å sikre og skape arbeidsplasser. For å sikre fremtidens velferd, er det nemlig nødvendig med en god politikk for verdiskaping. Velferd og verdiskaping hører sammen.

Grunnlaget for velferd er at vi har en god og sunn økonomi. Derfor er det gledelig at norsk økonomi nå igjen er oppe av bølgedalen. Da Samarbeidsregjeringen overtok makten, var mye i ferd med å gå gal vei: renten var høy, kronen hadde begynt å styrke seg, ledigheten var begynt å stige og det høye norske kostnadsnivået var forverret som følge av dyre lønnsoppgjør og økte skatter og avgifter.

Regjeringens økonomiske politikk gir resultater. Vi ligger nå i Europa-toppen for økonomisk vekst, renten er lav og kronekursen er bedre for eksporten. Samtidig er vårt arbeidsledighetsnivå blant de laveste i den vestlige verden, og ledigheten er på vei ned. Det er kanskje derfor få opposisjonspartier nå kritiserer den økonomiske utviklingen i Norge.

I en TV-debatt samme dag som budsjettet ble fremlagt, tok imidlertid Kristin Halvorsen til orde for å bruke enda mer penger og finansiere det ved å øke skatten for norske bedrifter. En slik politikk vil ødelegge den positive utviklingen vi nå er inne.

Det forbauser meg at venstresidens alternativ, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ikke tar på alvor at vi må ha en politikk for fremtidig verdiskaping i Norge.

En fremtidsrettet næringspolitikk kan ikke bestå i å fortsette som før. Globaliseringen medfører en annen situasjon for norske bedrifter. Vi må i større grad konkurrere internasjonalt, både om arbeidskraften, kapitalen og de gode idéene. Det gir både muligheter og utfordringer. Men: Vi kan ikke beskytte oss til fremgang, vekst og velstand. Vi må føre en politikk som gjør det mulig å skape arbeidsplasser i en slik virkelighet.

Jeg besøkte tidligere i år Alnæs Marine Oils i Kristiansund. Med utgangspunkt i de store fiskeressursene i havet, benytter bedriften seg av høyt utdannet arbeidskraft, forskning og utvikling for å utvikle Omega3 og fiskeoljer til verdensmarkedet. Bedriften har i løpet av de førti årene den har eksistert, utviklet seg fra å være et trading-firma til å bli et fiskeoljeraffineri med ledende teknologi og kompetanse. Med støtte fra Skattefunn-ordningen, og bedringene i de generelle rammevilkårene for eksportindustrien, har Alnæs Marine Oils hatt et godt grunnlag for å satse og skape nye arbeidsplasser.

Bedriften er typisk for Norges fremtidige næringsliv: Vi må satse på høyt kunnskapsinnhold i våre produkter. Det er en kjensgjerning at norsk arbeidskraft er relativt dyr. Til gjengjeld er den kompetent. Vi har ett av de høyeste utdanningsnivåene i verden. I Norge har 1 av 3 personer i arbeidsdyktig alder høyere utdannelse, godt over snittet i OECD-landene. Andelen med høyere utdanning er dessuten stadig økende.

Grunnlaget for en kunnskapsnasjon legges allerede første skoledag for de aller minste barna. De kommer til skolen med ulike forutsetninger og med store forventninger om å lære. Målet er en skole som åpner for større mangfold og med vekt på kunnskap og kvalitet. Bare slik gjør vi den enkelte i stand til å møte senere skolegang og arbeidsliv på en god måte.

Som et ledd i Regjeringens skolesatsing, foreslår Regjeringen å sette av 700 millioner kroner til å starte reformen ”Kultur for læring”. Den største delen av bevilgningen blir prioritert til kompetanseutvikling som skal gi den enkelte lærer og hver enkelt skole det faglige løft som er nødvendig for å heve kvaliteten. I Regjeringens forslag utvides timetallet i grunnskolen med fire timer. I løpet av denne stortingsperioden har det dermed blitt 12 flere uketimer i grunnskolen.

Forskning og utvikling er en av de viktigste kildene til nyskaping og langsiktig vekst. Fra 2001 til 2005 er de offentlige bevilgningene økt med nesten 30 prosent. Regjeringen foreslår nå å øke Forskningsfondet, slik at samlet kapital i fondet blir 36 milliarder kroner. Da Samarbeidsregjeringen overtok i 2001, var fondet på 10 milliarder kroner.

I tillegg til å øke de offentlige forskningsbevilgningene, har Regjeringen stimulert den private forskningsinnsatsen. Vi har innført Skattefunn, som gir bedriftene skattefradrag for utgifter til forskning og utvikling. Denne ordningen er svært populær. Til nå er det godkjent nærmere 3 500 prosjekter. Skattefunn vil for neste år gi en bokført skattelette på 1,8 milliarder kroner.

Sosialistisk Venstreparti har tidligere vært mot Skattefunn-ordningen. Det synes jeg er illustrerende for venstresidens manglende tro på skattelette som virkemiddel i næringspolitikken og manglende forståelse for bedriftenes hverdag.

Det Stoltenberg og Halvorsen gjerne kaller ”skattelette til de rike” er skattelettelser som sikrer verdiskapingen. Vi har de første årene i denne stortingsperioden, prioritert lettelser rettet direkte mot bedriftene.

Nå tar vi de første skrittene i en skattereform som skal sikre oss et mer rettferdig og konkurransedyktig skattesystem. Reformen skal gjøre det mer lønnsomt å jobbe, fordi vår aller viktigste ressurs er arbeidskraften. Vi må derfor stimulere til arbeid, for å sikre velferden. Derfor prioriterer vi nå lettelser i personbeskatningen. Nok en gang er venstresiden imot.

Jens Stoltenbergs gamle devise var ”Skape for å dele”. Det hører vi sjeldnere og sjeldnere. Og i praktisk politikk ser forlovelsen med Sosialistisk Venstreparti ut til å ha visket ut den siste rest av en politikk for verdiskaping hos Arbeiderpartiet.