I sitt innlegg i VG 28. februar 2004 hevder ass. generalsekretær i Norsk Redaktørforening at Finansdepartementets forslag om innstramminger i tilgangen til og muligheten for søk i skattelistene, bare er å leke ”finn fem feil”. Jeg har allerede registrert at presseorganisasjonene er sterkt imot forslaget. Dette kom klart frem under høringen som ble gjennomført i fjor sommer. Jeg registrerer nå at Redaktørforeningen fortsatt er uenig i forslaget. Det er lov å være uenig, men ”feilene” Jensen sikter til er ikke lette å få øye på.

Jeg vil bare kort nevne at de fleste av de øvrige høringsinstansene er positive til innstrammingene. Enkelte høringsinstanser, blant annet Datatilsynet og Skattebetalerforeningen, mener innstrammingsforslagene burde gått lenger.

Forslaget kan kort oppsummeres med at skattelistene fortsatt skal være offentlige, men at det strammes inn i muligheten for søk i listene. Forslaget bygger på en avveining av hensynet både til offentlighet og personvern. Hovedformålet er likevel å styrke personvernet.

Jeg vil kort gjennomgå de feilene i departementets forslag som Arne Jensen mener å kunne påvise.

”Feil” nummer 1

Jensen hevder at vi i fremtiden vil få flere lister med enkeltpersoner og at dette vil være en av de få tingene listene fortsatt kan brukes til. Norske avisredaksjoner vil fortsatt kunne sette opp ”ti på topp-lister” og lignende.

Ettersom skattelistene fortsatt skal være offentlige, noe jeg har oppfattet at Redaktørforeningen er opptatt av, vil opplysningene kunne brukes av pressen. Det er ingen begrensninger i bruken av de skattelisteopplysningene som er offentlige. At enkelte kjendiser fortsatt vil få se sine skattelisteopplysninger igjen på trykk er derfor ikke til å unngå. Men journalistikk av typen ”rikeste gaten i byen” og lignende vil bli vanskeligere å lage.

”Feil” nummer 2

Jensen hevder at departementet begrunner at forslagene ikke vil begrense muligheten til å drive kritisk journalistikk på skattesystemet, ved at forskere fortsatt kan få tilgang til fullstendige opplysninger under den forutsetning at det underskriver en taushetserklæring.

Forslagene begrenser ikke muligheten til å drive kritisk journalistikk med utgangspunkt i de opplysningene som fortsatt vil være tilgjengelige. Men det er klart at innstramminger i tilgangen i opplysninger vil få betydning for noen. Det er også meningen. Jeg er klar over at noen typer journalistikk vil bli vanskeligere å gjennomføre. Dette viser også drøftelsen i Ot.prp. nr. 34 (2003-2004) på side 23, hvor det pekes på at enkelte undersøkelser vil bli vanskeligere å gjennomføre. Henvisningen til at forskere fortsatt kan få tilgang til opplysninger, viser bare at det fortsatt vil være mulig å lage alle typer analyser omkring skattepolitikken. Skattesystemet vil fortsatt også kunne diskuteres på grunnlag av informasjon fra en rekke andre kilder.

”Feil” nummer 3

Jensen mener departementet ikke har klart å påvise konkrete skadevirkninger for enkeltpersoner som følge av offentliggjøringen av skattelistene. Jeg oppfatter det slik at han derfor mener det er feil å begrunne innstrammingene med henvisning til personvernet.

Etter min oppfatning er det et viktig personvernhensyn at folk kan ha en viss oversikt over hva opplysninger om dem blir brukt til, særlig når man har plikt til å gi disse opplysningene til offentlige myndigheter. Som departementet peker på i Ot.prp. nr. 34 er det ønskelig å få større kontroll eller oversikt over spredningen av opplysninger fra skattelistene. Jeg oppfatter det slik at svært mange opplever det som uheldig at hele verden skal få tilgang til skatteopplysninger om dem hele året, kun ved ett ”tastetrykk”. Denne muligheten vil begrenses etter forslaget vårt.

”Feil” nummer 4

Jensen viser til at jeg har sagt at en av årsakene til forslaget er et ran og forsøk på utpressing av et ektepar i Bergen i fjor, der ranerne baserte seg på skattelisteopplysninger. Han peker videre på at det finnes andre muligheter for å få ut opplysninger om rike mennesker som mulige ofre for kriminalitet og at jeg fører folk bak lyset dersom jeg mener at disse mulighetene fjernes med departementets forslag.

Det mener jeg selvsagt ikke. Hadde Jensen lest forslaget nøye ville han også ha sett at forslaget ikke begrunnes slik. I Ot.prp. nr. 34 pekes det på side 15 på at opplysninger om blant annet fødselsdag og –måned samt gateadresse er opplysninger som lett kan misbrukes når de blir stilt sammen med økonomisk informasjon om skattyter. Forslaget om å fjerne disse opplysningene vil dermed gjøre det vanskeligere å bruke skattelistene til kriminelle formål. Jeg mener dette er et skritt i riktig retning.

”Feil” nummer 5

Tilslutt skriver Jensen at det er en forunderlighet at departementet foreslår å la de samme reglene som gjelder for personlige skattytere også gjelde for aksjeselskaper, så lenge hovedbegrunnelsen for innstrammingene er hensynet til personvernet. Som Jensen selv peker på ”innrømmer” departementet også at disse hensynene ikke er like sterke overfor selskaper som personlige skattytere.

Det Jensen ikke nevner, men som departementet peker på, er at også opplysninger om selskapers skattemessige forhold som hovedregel er underlagt taushetsplikt. Og enda viktigere (som departementet også peker på): regnskapsopplysninger om disse selskapene vil være tilgjengelige i Brønnøysund. Jeg har vanskelig for å tro at ikke disse opplysningene vil være vesentlig mer interessante, enn de mer begrensede opplysningene som vil presenteres i skattelistene.

Hadde Arne Jensen tatt med alle aspektene i departementets begrunnelser for forslagene, ville han også ha sett at det ikke er noen feil. At vi er uenige aksepterer jeg. Men å kalle uenighet for feil blir feil.