I en kronikk i Aftenposten 30. november hevder professor Per Brandtzæg at Regjeringen har nedprioritert forskning. Det er ikke riktig. Forskningsmeldingen fra 1999 var, som Brandtzæg påpeker, et godt forskningspolitisk dokument. Meldingen er også fulgt opp, både gjennom prioriteringer, konkrete tiltak og en betydelig vekst i de offentlige forskningsmidlene.

Den forrige forskningsmeldingen satte som mål at norsk forskningsinnsats innen 2005 skal heves til gjennomsnittlig OECD-nivå, målt som andel av BNP. Meldingen skisserte videre et samlet vekstbehov på 5 milliarder kroner, hvorav 2 milliarder skulle komme fra offentlige kilder og 3 milliarder fra næringslivet. Perioden sett under ett har den offentlige forskningsveksten vært på hele 4,8 milliarder kroner, hvorav 3,2 milliarder under denne regjeringen. Den reelle veksten har altså vært mer enn dobbelt så høy som det antatte vekstbehovet. En vesentlig del av denne veksten har gått med til å styrke grunnforskning generelt og med særlig vekt på kvalitet. Dette er nettopp den forskningen Brandtzæg fremhever betydningen av.

I tillegg har regjeringen gjort mye for å stimulere og legge til rette for økt forskning i næringslivet. Lite privat forskningsinnsats er nemlig hovedårsaken til at Norge ligger under OECD-nivå i totale forskningsinvesteringer. Fra 2002 er det innført en ordning som gir norske bedrifter skattefradrag for investeringer i forskning. Så langt er det gitt skattefradrag for til sammen 3,5 milliarder kroner til forskning i norske bedrifter. Dette kommer i tillegg til veksten i ordinære forskningsbevilgninger. Samtidig er de generelle rammevilkårene for næringslivet betydelig bedret siden nedgangskonjunkturen i 2001/02. Nå er det på nytt optimisme og vekst i norsk næringsliv, hvilket blant annet gir seg utslag i bedriftenes evne til å investere i forskning. Ny statistikk for 2003 viser at næringslivets FoU-utgifter økte med 1 milliarder dette året, mens det var nullvekst i 2002. Flere indikasjoner tyder på ytterligere vekst i private forskningsmidler i 2004 og 2005.

Brandtzæg forsøker videre å fremstille det som om regjeringens satsing på bistand har gått på bekostning av forskningsmidlene. Denne motsetningen er både uheldig og uriktig: Den er uheldig fordi den antyder en motsetning mellom områder som begge handler om langsiktighet, livsverdi ( nok et begrep Brandtzæg etterlyser) og internasjonalt engasjement. Resonnementet er også faktisk feil. Under denne regjeringen har bistandsbudsjettet økt med 34 pst. og forskningsbudsjettet med 30 pst. Få områder har opplevd en sterkere vekst i offentlige midler i denne perioden.

Generelt ser vi en positiv utvikling i norsk forskning. Nye tall for vitenskapelige siteringer viser for eksempel at Norge har beveget seg fra et sted under gjennomsnittet i verden til et nivå over Sverige og Finland. En ny undersøkelse viser også at nordmenn flest har fått et mer positivt syn på forskning siden 1999. Brandtzæg har selvsagt rett i at det fortsatt er både behov, uutnyttet potensial og fremtidige utfordringer for norsk forskning. Til våren legger regjeringen frem en ny forskningsmelding som vil gi svar på mange av disse utfordringene. Vårt utgangspunkt for meldingen er at norsk forskning er inne i en positiv utvikling, og at det er grunnlag for en ambisjon om å heve Norge til en forskningsnasjon i verdenstoppen.