I sitt innlegg i Økonomisk forum nr. 9/2004 kritiserer professor Terje Hansen aksjonærmodellen for å være vanskelig å gjennomføre, krevende å administrere og at den reiser nye omgåelses- og tilpasningsproblemer. Han lanserer derfor et alternativ med flat beskatning av alle aksjeinntekter. Problemet med Terje Hansens modell er at den, i motsetning til aksjonærmodellen, ikke løser et av hovedproblemene ved aksjonærbeskatningen: Hvordan beskatte arbeidsinntekt i eget aksjeselskap på nivå med annen lønnsinntekt, uten at investerings- og finansieringsbeslutningene påvirkes negativt? Hansens modell vil ha uheldige virkninger for investerings- og finansieringsbeslutningene, samtidig som det vil være nødvendig å videreføre delingsmodellen. Hansens modell er derfor ikke et godt alternativ til aksjonærmodellen.

Et av hovedmålene med skattereformen er å tilnærme beskatningen av arbeid og kapital, slik at incentivene til å få faktisk arbeidsinntekt skattlagt som kapitalinntekt reduseres. Slik ”vasking” av arbeidsinntekter er mulig fordi delingsmodellen ikke fungerer etter hensikten, og det har vært svært lønnsomt fordi arbeidsinntekt skattlegges langt hardere enn kapitalinntekt. Som Hansen påpeker, kan aktive eiere unngå lønnsbeskatning ved å la passive aksjonærer eie minst 34 pst. av aksjekapitalen. Dermed kan faktiske arbeidsinntekter tas ut som utbytte til en samlet beskatning på 28 pst. Til sammenligning var høyeste skattesats på lønnsinntekt i 2004 på hele 64,7 pst. (inkl. arbeidsgiveravgift), dvs. 36,7 prosentpoeng høyere enn skattesatsen på kapitalinntekt. Denne forskjellen har økt fra 28,1 prosentpoeng i 1992. Som første ledd i skattereformen, er maksimal marginalskatt på lønn i 2005 redusert med 4 prosentpoeng.

Aksjonærmodellen er vedtatt innført fra 2006. Modellen innebærer at alle aksjeinntekter (utbytte og gevinster) utover en risikofri avkastning (skjermingsrente) blir skattlagt med 28 pst. på personens hånd. Høyeste marginalskatt på aksjeinntekter blir dermed 48,16 pst. (inkl. selskapsskatten). Regjeringens mål er at marginalskatten på lønn skal reduseres ned mot dette nivået i 2006.

Ved å skjerme det som tilsvarer den risikofrie avkastningen unngår man samtidig at utbytteskatten fører til vridninger i finansierings- og investeringsbeslutningene. Skjermingsfradraget, som trekkes fra aksjeinntekten ved beregning av skattegrunnlaget for utbytteskatten, fastsettes som kostprisen på aksjen multiplisert med en skjermingsrente. Ubenyttet skjermingsfradrag i ett år kan fremføres og legges til kostprisen for beregning av fradrag i senere år. 1Dette innebærer i praksis at ubenyttet skjermingsfradrag i ett år fremføres med rente tilsvarende skjermingsrenten. Dersom aksjonærene alltid var garantert å få brukt ubenyttet skjermingsfradrag, vil en skjermingsrente tilsvarende risikofri rente etter skatt sikre at aksjonærmodellen var nøytral i forhold til aktørenes investerings- og finansieringsbeslutninger. For å motvirke skattemotiverte aksjehandler ved årsskiftet har det imidlertid vært nødvendig å avskjære adgangen til å videreføre ubenyttet skjermingsfradrag etter realisasjon av aksjen. Dette innebærer en asymmetrisk behandling av fradrag i aksjonærmodellen, og svekker isolert sett nøytralitetsegenskapene. Imidlertid innebærer skjermingsfradraget i aksjonærmodellen en større grad av risikoavlastning for investoren enn i alternative modeller for aksjonærbeskatning. Sammenlignet med alternativene, deriblant utbytteskattemodeller som benyttes i andre land, fremstår derfor aksjonærmodellens nøytralitetsegenskaper som svært gode.

Hansen kritiserer aksjonærmodellen for at den er for komplisert. Han foreslår en alternativ skattemodell med 14 pst. skatt på aksjeinntekter 2Det antas her at Hansen legger til grunn at skatten skal gjelde både utbytte og gevinster. Hvis dette kun er ment som en utbytteskatt, reiser modellen hans en rekke problemer ift. hvordan man skal håndtere forskjeller i beskatning av utbytte og gevinster. på den personlige aksjonærens hånd uten skjermingsfradrag. Hansens modell kan f.eks. gjennomføres ved at deler av utbytte og gevinst beskattes på den personlige aksjonæren hånd (jf. de tyske reglene) eller at det opprettes et særskilt skattegrunnlag. Denne typen modeller ble vurdert både av Skaugeutvalget og i skattemeldingen. 3Skaugeutvalget vurderte en klassisk dobbeltbeskatning uten skjerming, jf. NOU 2003: 9 Skatteutvalget kap. 9.3, mens skattemeldingen også vurderte modeller med delvis dobbeltbeskatning uten skjerming, jf. St.meld. nr. 29 (2003-2004) Om skattereform kap. 11.7. Dessverre vil ikke disse modellene (inkl. Hansens alternativ) møte de utfordringene man står overfor i beskatning av aksjeinntekter.

For det første vil Hansens modell ikke løse problemet med ”vaskeselskaper” ettersom satsforskjellen mellom skatt på utbytte og lønn fortsatt blir for stor (men redusert i forhold til i dag). Delingsmodellen for selskaper, med sine åpenbare svakheter, må derfor videreføres i Hansens alternativ.

For det andre vil Hansens modell ha uheldige virkninger for investerings- og finansieringsbeslutningene. Dersom utbytteskatten øker investorens kapitalkostnad, vil færre prosjekter bli gjennomført. Selv om Hansens modell ikke vil være noe problem for selskaper som har tilgang til et internasjonalt kapitalmarked, vil den øke finansieringskostnaden for selskaper som er avhengige av norsk egenkapital for å investere. Som Skaugeutvalget påpeker, kan dette særlig ramme mindre og nyetablerte virksomheter som kan være kredittrasjonerte, og som ikke har tilgang til internasjonale kapitalmarkeder. Modellen kan dermed hindre nyetableringer og øke gjeldsandelen (fordi egenkapitalfinansiering blir relativt dyrere enn gjeldsfinansiering) i selskaper som er avhengig av norsk egenkapital.

Hansens hovedankepunkt er at aksjonærmodellen er for komplisert, og han setter spørsmålstegn ved om det er mulig å opprette et aksjonærregister med en akseptabel feilmargin ved beregning av årlig skattepliktig inntekt. Han nevner særlig problemer med dårlig dokumentasjon av kostpris på aksjer som er anskaffet en tid tilbake.

Jeg er enig i at aksjonærmodellen isolert sett vil stille store krav til innrapportering av opplysninger fra aksjonærer og selskap, informasjonsbehandling og kontroll for ligningsmyndighetene. Disse utfordringene er imidlertid fullt mulig å håndtere, spesielt sett i lys av at aksjonærmodellen gjør det mulig å avvikle delingsmodellen, godtgjørelsessystemet og RISK-systemet. Dette innebærer isolert sett betydelige forenklinger, og løser også problemene som er knyttet til gjeldende regler og EØS-retten. Dagens godtgjørelsesregler og et system med RISK-regulering kan ikke videreføres innenfor EØS-avtalen, fordi disse innebærer en forskjellsbehandling av innenlandske og utenlandske aksjer. Hansens argument om at dårlig dokumentasjon på kostpris er et spesielt problem for aksjonærmodellen, holder heller ikke. Aksjonærer må både innenfor gjeldende regler og med Hansens modell kunne dokumentere kostprisen ved realisasjon av aksjen. Aksjonærmodellens krav om at kostprisen skal innrapporteres i forbindelse med ligningen i ervervsåret, og ikke i realisasjonsåret, vil dessuten over tid innebære forenkling av ligningsarbeidet.

Hansen kritiserer også aksjonærmodellen for at den åpner for nye tilpasnings- og omgåelsesmuligheter som vil redusere skatteinntektene fra modellen. Som det er redegjort for, er formålet med aksjonærmodellen ikke primært å øke skatteinntektene, men å løse delingsproblemet og forholdet til EØS-avtalen. Hansen anslår selv at mesteparten av de økte skatteinntektene vil komme fra ”vaskeselskapene”. Det bekrefter i så fall at aksjonærmodellen vil virke etter hensikten.

Finansdepartementet antar at mange personlige aksjonærer kommer til å tilpasse seg før innføringen av aksjonærmodellen. Som Hansen peker på, kan det skje ved å ta ut utbytter som skytes inn som ny aksjekapital, ansvarlig lån eller vanlige lån. Ved behov kan disse midlene tas ut av selskapet uten at det påløper skatt. Det skyldes at slike uttak ikke er utbytte og derfor ikke vil omfattes av aksjonærmodellen. Tilpasningene må ses i lys av at inntekten er opptjent i selskapene før utbytteskatten innføres og at de uansett ville vært skattefrie på aksjonærens hånd etter gjeldende regler. Disse tilpasningene vil dessuten gjelde for andre former for utbytteskatt som ikke innføres overraskende, også for Hansens modell. Over tid er det imidlertid grunn til å anta at skatteinntektene fra aksjonærmodellen vil øke: For det første fordi effekten av tilpasningene etter hvert vil avta og at kapitalavkastning utover den finansielle alternativkostnaden vil bli skattlagt. For det andre fordi reell arbeidsavkastning som tidligere har vært unndratt beskatning, nå vil bli fanget opp av modellen når det tas ut.

I utgangspunktet skal man hilse alle forslag om forenkling velkommen, ikke minst knyttet til beskatning. Som en kjent reklamekampanje lover, er det enkleste ofte det beste. Men ikke alltid. Forutsetningen er selvsagt at man løser de problemene vi står overfor. Hansens tilsynelatende enkle forslag til utbytteskatt gjør ikke det, og hans kritikk er et godt eksempel på hvordan det kan bære galt av sted når man kun ser på enkeltelementene uten å vurdere helheten.