I en kommentar i Dagsavisen 4. april antyder Hallvard Bakke to konklusjoner. Den rød-grønne alliansen vil føre en økonomisk politikk som er like vekstfremmende som den sittende regjerings, og det spiller ingen rolle for veksten om skattenivået økes. Dette er det lett å være uenig i.

For å belegge det første standpunktet sammenliknes en rekke tall for årlig vekst i BNP og sysselsetting under tidligere Arbeiderpartiregjeringer med tilsvarende for Bondeviks regjeringer. Utvalget av sammenlikninger er ikke tilfeldig, heller ikke systematisk, men rettet mot å finne noen gode tall under Arbeiderpartistyre. En BNP-vekst på 4,9 prosent i 1997 gir ifølge Bakke Arbeiderpartiet 1-0 mot Bondevik-regjeringene. Det er ikke et mål å ha høyest mulig vekst i et enkelt år. Den høye BNP-veksten i 1997 var uttrykk for en overoppheting som bidro til altfor høy lønnsvekst som igjen hadde svært uheldige virkninger for norsk økonomi.

Bakkes sammenlikningsøvelse er lite opplysende, men det er ikke så farlig. For de aller fleste i Norge har opplevd å få det bedre siden Bondevik II kom til makten høsten 2001. Husholdningenes inntekter vokser raskt, og pengene rekker langt fordi prisstigningen er lav. Lave renter på lån betyr også lettelser for mange husholdninger. Næringslivet har gjenvunnet optimismen, og investeringene er i ferd med å ta seg opp. Skattelettelsene har gitt husholdningene større kjøpekraft og næringslivet bedre rammebetingelser. Det er tillit til Regjeringens økonomiske politikk.

Usikkerheten om hvilken økonomisk politikk en rød-grønn allianse vil føre er stor. Det illustreres av at det er uenighet mellom de tre partiene om de mest sentrale elementene i den økonomiske politikken. Det gjelder både retningslinjene for pengepolitikken og handlingsregelen for bruk av oljepenger. Én ting er likevel sikkert. Skattelettelser kommer ikke på tale. Dermed kan også fullføring av skattereformen settes i fare. Det er en nødvendig reform som skal sikre at alle skal betale lik skatt av arbeidsinntekt.

For å belegge det andre standpunktet trekker Bakke frem en artikkel skrevet av Martin Wolf i Financial Times 1. april. Wolfs kommentar tar utgangspunkt i at Labour party i Storbritannia, med Gordon Brown som finansminister, vil øke offentlige utgifter betydelig fremover. Wolfs standpunkt er at dette ikke nødvendigvis vil være et problem. Wolf sammenstiller OECD-tall for 22 land over ti år som ikke viser noen statistisk sammenheng mellom offentlige utgifters andel av BNP og veksten i BNP pr. innbygger. Dette er en veldig grov tilnærming hvor det ikke gjøres noe forsøk på å kontrollere for andre faktorer som er bestemmende for veksten. Wolf mener selv at dataene er grove og derfor ikke må trekkes for langt. Hovedpoenget i artikkelen hans er da også at det må stilles kritiske spørsmål både til hvordan økte offentlige utgifter finansieres og hvordan de brukes. Det hadde vært interessant om Bakke hadde viet disse viktige spørsmålene noe oppmerksomhet.

At det finnes velfungerende økonomier med ulike nivåer på de offentlige utgiftene er ikke noe nytt. Historisk har skattenivået i OECD-området steget over tid, mens BNP-nivået har økt. Sett i en global sammenheng er det liten tvil om at det er de rikeste landene som har det høyeste skattenivået. Årsakssammenhengen er ikke at høye skatter gir høyt BNP, men at høyt BNP har gjort det mulig å bygge ut offentlige tilbud.

Det er likevel en feilslutning å hevde at et høyere skattenivå i Norge ikke vil ha uheldige virkninger. Det er veletablert kunnskap at de realøkonomiske kostnadene ved å øke skattene er høyere når skattenivået allerede er høyt. Slike realøkonomiske kostnader er blant annet at arbeidstilbudet og sparingen kan reduseres. Samtidig er det rimelig å gå ut fra at gevinsten ved å øke offentlige utgifter avtar med utgiftsnivået fordi viktige offentlige oppgaver allerede er dekket.

De siste årene har skattenivået i OECD-området vist en nedadgående trend. En statistisk studie av OECD-landene for perioden 1971 til 1998, publisert i OECD Economic Studies No 33 i 2001, indikerer at skattenivå har en negativ effekt på BNP-nivå. Til forskjell fra Wolfs grove tilnærming er denne studien gjennomført innenfor en teoretisk tilfredsstillende ramme hvor en har kontrollert for andre faktorer som påvirker BNP-utviklingen. Studien finner at økte skatter og offentlige utgifter bidrar til redusere økonomisk vekst blant annet fordi investeringene i privat sektor blir lavere. Men referanse til denne studien finner vi vel neppe i Bakkes artikler. Til det stemmer de for lite med det verdensbildet han til enhver tid ønsker å tegne.