Det sosialistiske alternativet: Nye flasker, gammel vin

av Per-Kristian Foss, finansminister og nestleder i Høyre, VG 2. august 2005.

Det sosialistiske regjeringsalternativet fremstår for mange som nytt og spennende. Et forpliktende samarbeid mellom Arbeiderpartiet og partier til venstre for det, er selvsagt nytt og tydeliggjør forskjellene i norsk politikk. Men, selv om mye er uklart om hvilken politikk alternativet står for, peker mye i retning av at politikken blir lite moderne og heller preget av 1970-tallets løsninger. Det er nye flasker, men gammel vin. Det er egentlig ganske overraskende hvor gammeldags politiker en ung mann som Jens Stoltenberg har blitt på kort tid.

Da Stoltenberg ble statsminister i 2000, snakket mange om Det Nye Arbeiderpartiet. Thorbjørn Jagland fortalte på landsmøtet at partiet ikke hadde tid til å vente på de som ville holde fast ved gårsdagens løsninger – her skulle det moderniseres. Det var til og med tegn på at det intime forholdet mellom LO og Ap skulle fornyes, med tydeligere og klarere skiller.

Alle som har fulgt norsk politikk de siste årene, kan ikke unngå å legge merke til den krappe venstredreiningen Arbeiderpartiet har gjennomført under Stoltenbergs ledelse. Tidligere opplevde vi at Arbeiderpartiet kom Høyre i møte og var villige til å diskutere modernisering av offentlig sektor for å trygge fremtidens velferd. Mange av de reformene som ble gjennomført for fire-fem år siden, skjedde ved at Ap og Høyre fant frem til felles løsninger. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti stod igjen på perrongen da toget gikk – en naturlig konsekvens av deres konstante reformvegring.

Det budskapet har Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet de siste årene løpt vekk fra. Mens Arbeiderpartiet for fire år siden så til Tony Blair og moderne sosialdemokrater for å finne inspirasjon, hentes inspirasjonen i dag hos Fagforbundet og venstresiden i eget parti.

Gerd-Liv Valla uttrykker tilfredshet over Stoltenbergs venstre-sving, og det samme gjør lederen av Fagforbundet. Samtidig går Arbeiderpartiet for første gang i historien til valg med ønske om å danne regjering sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, to partier som definitivt ikke vil arbeide for modernisering eller ta ansvar for en nøktern og helhetlig økonomisk politikk. For første gang skal Arbeiderpartiets politikk utformes i kompromisser som må bli liggende til venstre for seg. Det innebærer gamle løsninger på nye utfordringer og er et politisk eksperiment som det er grunn til å advare mot.

Det røde 70-tallet
Bildet vi ser foran oss, minner mye om 1970-tallet. Venstresiden på 1970-tallet ble preget av spenningsforholdet mellom SV og Ap. Den historien kan gjenta seg nå. SV var blitt en trussel for Arbeiderpartiet, som dermed svingte til venstre med økt offentlig pengebruk til mislykket distriktsutbygging, til underskuddsbedrifter i næringslivet og med kraftig vekst i offentlig sektor. Skattetrykket økte til stadig nye rekordnivåer. La oss heller ikke glemme det tette samarbeidet med LO, hvor regjeringen la opp til en rekke dyre løfter for å stagge LO-toppene på Youngstorget.

Rødt flertall
Nå, 30 år senere, er det mange likhetstrekk. På 70-tallet kunne Arbeiderpartiet regjere uten å bry seg med noen av de borgerlige partiene. Til høsten håper Stoltenberg å kunne danne en regjering bestående av tre partier med et rent sosialistisk flertall i Stortinget. Hvem skal da stagge Gerd-Liv Valla, Jan Davidsen og de andre toppene i LO-systemet? Hvem skal være den moderate kraften når det gjelder pengebruk? Hvem skal sikre at skattenivået ikke skyter i været når selv Arbeiderpartiet går til valg med løfter om skatteøkninger? Hvem skal sikre offentlig sektor ikke stivner, men faktisk fornyer seg?

Staten inn i næringslivet
70-tallet var også preget av en enorm tro på det statlige eierskap. Staten forskutterte oljeinntekter og brukte dem blant annet til å øke det statlige eierskapet i næringslivet – blant annet ble industribedrifter som Årdal og Sunndal Verk, Norsk Brændselolje og DNN Aluminium kjøpt opp. På 70-tallet ble det også sagt at det var blitt mulig ”å apellere markedets dom til politikerne” – altså at en bedrift som gikk dårlig kunne regne med adgang til de offentlige kasser.

Så sent som for tre-fire år siden innså Jens Stoltenberg at det var nødvendig å få inn private eiere som et korrektiv i store selskaper som Statoil og Telenor. Nå ser vi at Arbeiderpartiet har trukket seg tilbake fra dette standpunktet. Og SV vil som kjent gå enda lengre og bruke statlige penger til store oppkjøp av bedrifter.

70-tallet var preget av rekordhøye skattenivåer – tross stadige løfter om det motsatte fra Arbeiderpartiet. Det er liten grunn til å tro at en heftig løftepolitikk fra Ap, SV og Sp kan gi noe annet enn økte skatter også denne gangen. Det vil ramme normale inntekter, slik det var sist Arbeiderpartiet styrte. Etter at Høyre har sittet i regjering, er det nå rundt 250.000 færre som betaler toppskatt enn for fire år siden. Dette er sykepleiere og lærere som i sosialistenes verden er ”de rikeste” eller ”de som har mest fra før”.

EØS-avtalen i fare?
70-tallet var også preget av et sterkt utenrikspolitisk engasjement – Sosialistisk Venstreparti ble som kjent dannet på grunnlag av motstanden mot norsk Nato-medlemsskap, mens Senterpartiet sto i front for motstanden mot norsk medlemsskap i EF. Vel vitende om at et lite land må være meget ryddig i sin utenrikspolitikk, har Høyre og Arbeiderpartiet i felleskap sikret en stabil og langsiktig linje i utenrikspolitikken gjennom hele etterkrigstiden. Det har både gitt seg utslag i et felles ønske om sikre Norges selvstendighet gjennom medlemsskap i Nato og tette bånd til de vestlige demokratier, og vårt felles ønske om å sikre norsk næringsliv god tilgang til det europeiske markedet.

Nå håper Arbeiderpartiet på et flertall bestående av de tre sosialistiske partiene. Da vil ikke de store avgjørelsene bli fattet i skjæringspunktet mellom Høyre og Arbeiderpartiet, men innad i en ren sosialistisk regjering bestående av ett parti dannet på sin motstand mot norsk Nato-medlemsskap og to partier som er imot EØS-avtalen. Jeg forutsetter at de tre partienes programmer skal tas på alvor, og da dreier det seg ikke lenger om ulikt syn på norsk EU-medlemsskap – nå dreier deg seg faktisk om ulikt syn på hele grunnlaget for vårt økonomiske samkvem med Europa.

Hvordan vil Arbeiderpartiet håndtere disse spørsmålene? Og hvordan vil Arbeiderpartiet sikre en forsvarlig økonomisk politikk og sikre nødvendig fornyelse i offentlig sektor når samarbeidet skal skje i et så tett forhold til Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet? Ja, rett og slett: Hvordan skal Arbeiderpartiet unngå å begå de samme feilene som partiet gjorde på 70-tallet?