Rikt land med god pensjon

Finansminister Per-Kristian Foss, Dagbladet 16.02.2005

Stein Reegård (LO) og Dagbladet har på lederplass prøvd å skape et bilde av at ”Norge er det rikeste landet i verden, men har den høyeste pensjonsalderen og det laveste pensjonsnivået av sammenliknbare land”. Pensjonskommisjonen ga et helt annet virkelighetsbilde enn det Reegård formidlet til Dagbladet 8. februar. De prognoser Pensjonskommisjonen baserte seg på bekreftes i all hovedsak i Regjeringens Perspektivmelding som ble lagt fram i november i fjor.

Det hevdes i artikkelen at den formelle pensjonsalderen er høy i Norge. Det hjelper lite når den reelle er lav. Vi har den mest omfattende uførepensjonsordningen blant OECD-landene, og økningen i antall uføre er dramatisk. Vi har også AFP, en tidligpensjoneringsordning som gir 2/3 av arbeidstakerne den samme pensjon som de ville hatt fra folketrygden ved å jobbe til 67 år, allerede fra de er 62 år.

Artikkelen presenterte en tabell over hvor mye den enkelte får i pensjon. Denne er svært misvisende. Først og fremst er det merkelig å sammenlikne pensjon før skatt mellom land som har svært ulike skattesystemer. Norge skattlegger både lønn og pensjoner, men med en lavere skatt på pensjon. I modernisert folketrygd er kompensasjonsgraden etter skatt for gjennomsnittsinntekter om lag 10 prosentpoeng høyere enn kompensasjonsgraden før skatt. Med en inntekt på snaut 300 000 kroner utgjør utbetalt pensjon før skatt 54 prosent med 43 års opptjening. Etter skatt blir den imidlertid om lag 64 prosent som andel av inntekten. I Sverige, og spesielt i Danmark, skattelegges pensjonister mye hardere enn i Norge.

Også sammenlikningen av hvor mye man får i pensjon i ulike land blir feil, fordi man kun ser på folketrygden i Norge, mens man tar med ordningene partene i arbeidslivet er blitt enige om i andre land. Begrunnelsen er at i andre land er slike arbeidsmarkedsbaserte ordninger mer vanlige enn i Norge. Storebrand, ECON og FAFO la nylig fram en rapport der de hevder at 60-70 prosent av arbeidstakerne er medlemmer i slike ordninger. Det er ikke noe en kan se bort fra. En mer reell sammenligning av pensjonsytelser mellom land burde derfor også ta hensyn til en gjennomsnittlig arbeidsmarkedsbasert tilleggspensjonsordning i Norge.

Nordisk Socialstatistisk Komite (NOSOSCO) utgir årlig en publikasjon om Social tryghed i de nordiske land. Den siste publikasjonen er fra 2004 og er basert på datamateriale fram til 2002. Tabellen viser at alderspensjonen i Norge ligger høyere enn i Sverige, Danmark og Finland, både totalt og for kvinner og menn separat. Island har høyest nivå av de nordiske land. Dette gir et helt annet bilde enn det Reegård tegner.

Særlig for Norge er tallet Reegård har gitt til Dagbladet forunderlig. Det synes å vise til Pensjonskommisjonens utredning, og ikke til det forslaget Regjeringen har i Pensjonsmeldingen. Regjeringen har jo foreslått at det innføres en obligatorisk supplerende pensjonsordning i arbeidsforhold, og denne vil øke kompensasjonsgraden for de som i dag ikke har tjenestepensjon med om lag 10 prosentpoeng før skatt og enda mer etter skatt. Dette ses det totalt bort fra.

Det hører med i totalbildet – og det fremkommer ikke i Dagbladet – at folketrygdens pensjonsutgifter vil mer enn dobles frem mot 2050. Veksten i pensjonsutgifter Norge vil faktisk være tre ganger sterkere enn gjennomsnittet blant de øvrige OECD-landene. Dette skyldes at Norge har et noe lavere utgangspunkt enn de fleste OECD-landene, og at de fleste av disse landene allerede har foretatt tilpasninger for å møte utgiftsveksten i pensjoner som følger av økt levealder. Vi står derfor overfor større budsjettmessig utfordringer enn de landene vi sammenligner oss med. En viktig årsak til dette er at man i Norge lar folketrygden spille en større rolle for å sikre den samlede pensjonsdekningen enn man gjør i mange andre land. Jeg ønsker at det offentlige fortsatt skal ha en hovedrolle i pensjonssystemet. Derfor er det viktig å reformere slik at folk flest kan føle seg trygge for pensjonene sine.

Artikkelen skaper et feilaktig bilde av at framtidige pensjonister får et lavere velferdsnivå enn hva dagens pensjonister har. Det er ikke korrekt. Kjøpekraften er anslått til om lag å dobles fram mot 2050 med en årlig reallønnsvekst på 1,5 prosent. Med samme reelle pensjonsalder som i dag vil en pensjonist i 2050 ha en pensjon som er om lag 60 prosent høyere i realverdi enn en pensjonist i dag. Med Regjeringens forutsetninger om at reformene øker gjennomsnittlig pensjonsalder, vil en pensjonist i 2050 ha bortimot dobbelt så høye pensjoner i realverdi som i dag. Det er altså ikke snakk om kutt – det dreier seg om en noe langsommere vekst!

Jeg registrerer at Reegård heller ønsker å øke skattene enn å gjøre reformer i pensjonssystemet. Denne muligheten er drøftet både av Pensjonskommisjonen og i Pensjonsmeldingen. Ingen i Pensjonskommisjonen ønsket en slik løsning, og Regjeringen har heller ikke foreslått dette. Ingen andre land jeg er kjent med, legger opp til å møte pensjonsutfordringen på denne måten. I en verden med stadig tøffere konkurranse over landegrensene kan man ikke bare fortsette å øke skattenivået etter hvert som levealderen øker. Pensjonskommisjonens og Regjeringens løsning er i stedet å gjennomføre en pensjonsreform som reduserer den sterke utgiftsveksten i folketrygden, samtidig som man lar supplerende pensjonsordninger spille en større rolle. Dersom vi ikke vedtar nødvendige endringer i pensjonssystemet nå, vil vi tvinge kommende generasjoner til å øke skattene eller kutte velferdsgoder i et omfang som vi si dag ville synes være helt uakseptabelt. Det ville være dypt usolidarisk av oss.

Forslagene til pensjonsreform er på ingen måte spesielle i internasjonal sammenheng. Andre land som gjennomfører pensjonsreformer, innfører også tiltak som vil redusere kompensasjonsgraden for en gitt pensjonsalder. Dette er blant annet nødvendig for å møte de demografiske utfordringene med økende levealder. Sverige og Finland har allerede innført samme type mekanismer som det foreslåtte delingstallet i den norske pensjonsreformen, og både Tyskland og Østerrike har vedtatt sin variant av ordningen. Det er ikke lenger mange land som lar løpende pensjoner være indeksert til lønnsutviklingen – alle har valgt noe som er lavere. De fleste andre land har etablert eller forsøker å etablere ordninger som bidrar til at man får høyere pensjon ved å stå lenger i arbeid.

Pensjonssystemet er ikke sikrere enn hva vi kan skaffe grunnlag for gjennom eget arbeid. Det gjelder både for Norge og andre land. Derfor er det viktig å ha et system som stimulerer til å stå i arbeid, som sikrer alle pensjonister en rimelig kjøpekraft, og som samtidig er bærekraftig på sikt. Regjeringens forslag gjør det. Jeg kan ikke se at Reegård har kommet med noe reelt alternativ.