I en temaartikkel 19. februar tilbyr Klassekampen sine lesere en ”guide” til spørsmålet om det fremtidige innstrammingsbehovet i offentlige finanser. ”Guiden” legger stor vekt på å trekke fram forhold som isolert sett kan bidra til å redusere utfordringene, og er lite opptatt av forhold som peker andre veien. Den har derfor begrenset verdi.

Det er lite som kan sies med sikkerhet om utviklingen i det norske samfunnet og i norsk økonomi de neste 50 årene. I Perspektivmeldingen 2004 presenterer derfor Regjeringen et sett av framskrivinger med ulike forutsetninger om viktige faktorer. Ingen av framskrivingene påstås å representere et mest sannsynlig forløp, men referansebanen for beregningene framstår på flere områder godt i tråd med tidligere observerte utviklingstrekk.

Dersom produktivitetsveksten i økonomien holder seg på et nivå i nærheten av det som er observert historisk, vil produksjon og forbruk pr. innbygger vokse betydelig i tiårene framover. Ved en videreføring av dagens ansvarsdeling mellom offentlig og privat sektor er det likevel forhold som trekker i retning av enda raskere vekst i utgiftene til offentlige tjenestetilbud og overføringer. Både aldringen av befolkningen og forventninger om økt standard på arbeidsintensive tjenester kan bidra til en slik utvikling. Framskrivingene indikerer at selv når det legges til grunn at dekningsgrad og ressursbruk pr. bruker av offentlige tjenester ikke skal øke framover, er det behov for ytterligere tiltak for å begrense utgiftene eller øke inntektene. Referansebanen viser et udekket finansieringsbehov for offentlige forvaltning økende til i om lag 8 prosent av BNP for Fastlands-Norge i 2060, ved en videreføring av dagens pensjonssystem.

Klassekampen har rett i at det for viktige størrelser som befolkningssammensetning, petroleumsinntekter og sysselsetting er mulig å se for seg mer gunstige utviklingsbaner enn det som er lagt til grunn i referansebanen. Flere slike baner analyseres i meldingen. En heldig kombinasjon av de forholdene som belyses, kan tenkes å lukke det beregnede finansieringsgapet for offentlig forvaltning uten nye tiltak. Med en mer uheldig kombinasjon kan derimot gapet bli svært stort. Ved en vurdering av denne usikkerheten bør en ikke som Klassekampen neglisjere den strenge forutsetningen om uendret standard og ressursbruk pr. bruker, eller at det i meldingen er lagt til grunn at nedgangen i gjennomsnittlig arbeidstid gjennom de siste 30 årene stopper opp. Som det fremgår av meldingen vil videre vekst i standard og dekningsgrad for offentlige tjenester eller fortsatt nedgang i gjennomsnittlig arbeidstid øke innstrammingsbehovet.

Perspektivmeldingen peker på at økende offentlige utgifter i prinsippet kan dekkes inn ved å øke skattenivået. Norge har i dag et relativt høyt skattenivå. En ytterligere økning i skattenivået vil trolig ha uheldige effekter på arbeidstilbud og kapitaltilgang, og dermed bidra til å redusere verdiskapingspotensialet i økonomien. Derfor vil da heller ingen partier på Stortinget gå inn for økte skatter ved høstens valg. At disse løftene fra enkelte partier har liten troverdighet, er en annen ting.

Økt arbeidsinnsats vil på den annen side kunne lette trykket på budsjettpolitikken, slik også Klassekampen påpeker. Endringer i skatte- og overføringssystemet som bidrar til økt arbeidsinnsats, særlig fra personer som alternativt vil motta stønader fra offentlig forvaltning, må derfor ha høy prioritet.

Med den store usikkerheten som hersker om utviklingen langt fram i tid må både pensjonssystemet og den økonomiske politikken utformes slik at løsningene er robuste overfor alternative forløp. Klassekampen ser ut til å mene at vi kan innrette oss slik at pensjonssystemet, og offentlige finanser generelt, bare er bærekraftige ved heldige utfall. Dette er uforsvarlig. Blant annet bør pensjonssystemet utformes slik at det er relativt robust overfor demografiske endringer. I sitt forslag til pensjonsreform går derfor Regjeringen inn for at det innføres et delingstall som sikrer at folketrygdens utgifter i liten grad påvirkes av fremtidige endringer i levealderen. Dersom levealderen skulle øke mindre enn det som er lagt til grunn i beregningene i Pensjonsmeldingen, vil dette slå ut i en noe høyere gjennomsnittlig pensjon.

Jeg synes det er et godt prinsipp å legge "føre var"-prinsippet til grunn i en så viktig sak som pensjoner. Gjør vi ikke det, skaper vi utrygghet for den enkelte, for statens finanser og dermed for hele rammeverket som næringslivet jobber innenfor. Dristighet ved å satse på at "det årnær sæ", kan fort vise seg å være dumdristighet.