La meg aller først få takke for anledningen til å si noen ord i kveld.

La meg også takke Verdens Gang, som har bidratt til stor interesse om dette foredraget. Det er nemlig et viktig tema, som jeg er glad for at Norges største avis interesserer seg for. Til nå har ikke Verdens Gang funnet det bryet verdt å være tilstede når jeg har holdt denne typen foredrag utallige ganger før, så den nyvunne interessen borger godt.

Det er mye bra å si om hvordan norsk økonomi utvikler seg – heldigvis! Det er lett å oppsummere status for en økonomi med masse tall og figurer. Men bak alle disse tallene, ligger folks følelse av trygghet i hverdagen og bedriftenes lyst og evne til å skape og sikre arbeidsplasser. Derfor er det så viktig for den enkeltes hverdag at økonomien går godt.

Samarbeidsregjeringen overtok i en situasjon hvor mye pekte i feil retning i norsk økonomi: renten lå langt over nivået hos våre handelspartnere, kronen hadde begynt å styrke seg og forverret konkurransesituasjonen for norsk konkurranseutsatt næringsliv, ledigheten hadde begynt å stige og det høye norske kostnadsnivået hadde i flere år hevet seg ytterligere som følge av dyre lønnsoppgjør og økte skatter og avgifter.

Denne utviklingen er snudd. Den økonomiske veksten er nå høy. Vi ligger helt i Europa-toppen, og Norge har kommet seg raskere opp av bølgedalen enn de fleste landene rundt oss. Når jeg om et par uker presenterer revidert budsjett, ser det ut til at vi kan oppjustere vekstanslagene for inneværende år.

Flere personer kommer nå i jobb. Det har aldri vært flere mennesker i jobb enn under denne regjering. Det er 25 000 flere personer i jobb nå enn sommeren for 2 år siden.

Ledigheten går også ned, men ikke like raskt som sysselsettingen øker. En årsak kan være at bedriftene er tilbakeholdne med nyansettelser til konjunkturomslaget får feste. Samtidig falt sykefraværet markert i fjor, noe som trolig har bidratt til å redusere behovet for å ta inn nyansatte. I tillegg melder stadig flere personer seg på arbeidsmarkedet. Det siste er veldig bra fordi det vitner om at flere nå har tro på fremtiden og vil delta i arbeidslivet.

Siden oppgangen i fastlandsøkonomien særlig har vært drevet av sterk vekst i husholdningenes etterspørsel, oljeinvesteringene og oppgang i internasjonal økonomi, har sysselsettingsveksten i hovedsak kommet i privat sektor. Nedgangen i ledigheten har vært mest markert innen industrien, i bygg- og anleggssektoren og for IKT-arbeidere. Dette er imidlertid konjunkturutsatte næringer, og bygg og anlegg og industrien har vært (og er) blant næringene med den høyeste arbeidsledigheten.

Det er selvsagt en sammensatt forklaring bak den økonomiske utviklingen vi nå ser, og det er også forhold utenfor Regjeringens kontroll som nå bidrar til bedre tider. Det som er sikkert, er at finanspolitikken har bidratt. En annen finanspolitikk – med høyere utgiftsvekst og økte skatter – ville ikke på samme positive måte bidratt til å få opp veksten og få flere i jobb.

Når jeg sier at finanspolitikken har bidratt til den positive utviklingen i norsk økonomi, er jeg altså nøye med å påpeke at flere faktorer som spiller inn. De internasjonale konjunkturene, pengepolitikken og inntektspolitikken skal også ha sin rettmessige del av æren. Vi har fått til et godt samspill i den økonomiske politikken.

For noen år siden var det mye debatt om nedleggelse og utflagging i norsk industri. Mange debattprogrammer og seminarer stilte – gjerne rettmessig – spørsmålet om det var noen fremtid for industrien i Norge. Min jobb som finansminister har vært å legge til rette for at vi kan svare ja på det spørsmålet. Vår politikk viser at det er mulig.

Lønnsveksten har avtatt siden 2002, og i 2004 var veksten om lag på linje med handelspartnerne. Mange år med høy kostnadsvekst har imidlertid gitt oss et høyt kostnadsnivå. Mange konkurranseutsatte virksomheter er derfor sårbare.

Det har skjedd en forbedring de siste årene, når vi måler i felles valuta. Kraftig reduksjon i rentedifferansen overfor utlandet gjennom 2003 har bidratt til at kronen, målt ved industriens effektive kronekurs, har svekket seg med over 8 pst. siden desember 2002. Høye priser på viktige norske eksportprodukter sammen med fortsatt oppgang i internasjonal økonomi, bidrar til at utsiktene for de konkurranseutsatte næringene fremstår som bedre enn på lenge. Kostnadsnivået er imidlertid fortsatt høyt. Det er derfor viktig at lønnsoppgjørene fremover også blir moderate og at vi blir stadig bedre, smartere og raskere – altså økt effektivitet og produktivitet – enn våre konkurrenter for å kunne utnytte de mulighetene som en globalisert økonomi gir oss som nasjon.

Norsk økonomi går bra. Vi kan si oss fornøyde med den utviklingen vi nå er inne i. Det viktige spørsmålet er hvordan vi sikrer dette for fremtiden.

Først av alt: Vi må bygge videre på det gode utgangspunktet vi har. Norge har høy yrkesdeltakelse og en kvalifisert arbeidsstyrke. Statistikk viser at Norge er det landet i Europa hvor flest innbyggere mellom 25 og 34 år fullfører høyere utdanning. Sammen med et høyt produktivitetsnivå, vitner dette om gode muligheter for fortsatt høyt velstandsnivå fremover. Å realisere disse mulighetene vil kreve en helhetlig og fremoverskuende økonomisk politikk.

• Bunnplanken må være i orden – budsjettene må bidra til rentenivå og kronekurs som bedriftene kan leve med. Dette har vært sentralt i utformingen av budsjettpolitikken de siste årene. Jeg skal derfor ikke bruke noe mer tid på det, men heller bruke resten av min tilmålte tid her nå til noen andre viktige områder:
• Vi må gjennomføre en pensjonsreform, både for å begrense veksten i pensjonsutgiftene og for å sikre et pensjonssystem som gjør at det i større grad lønner seg å jobbe. Hvis vi ikke gjør dette, risikerer vi enten at pensjonsutgiftene kommer til å spise opp vårt handlingsrom og begrense den offentlige velferden på andre områder, eller at vi simpelthen ikke har råd til å innfri de forventninger folk har til den offentlige pensjonen.
• Vi må gjennomføre en skattereform, som sikrer at vi får et konkurransedyktig skattesystem og skattenivå. Skattesystemet må, på samme måte som pensjonssystemet, gjøre det mer lønnsomt å jobbe.
• Fremtidens næringspolitikk, som skal sikre at vi kan skape og sikre arbeidsplasser i en globalisert økonomi, innebærer en sterk satsing på kunnskap. Uansett hvordan lønnsoppgjørene fremover utvikler seg, vil Norge ikke bli et lavkostland. Vi må derfor bruke vårt utgangspunkt – en høyt utdannet befolkning – som en fordel. Og vi må sikre kvaliteten i den utdanningen vi får.

Både pensjonsreformen og skattereformen har som mål å gjøre det mer lønnsomt å jobbe. Det er ikke bare utslag av tradisjonell, protestantisk kultur, men fordi vi vet at arbeidskraften er vår fremste ressurs.

Vår politikk skal gjøre det mulig å leve av egen inntekt og få flere inn i arbeidslivet. Jeg vil si litt om pensjonsreformen og skattereformen, som har dette som hovedmål. Men vi gjennomfører også et par andre viktige endringer, som jeg her bare vil nevne kort.

For at flere skal få plass i arbeidslivet, må tersklene inn til arbeidslivet senkes. Det har vi foreslått i arbeidsmiljøloven. En forsiktig åpning for midlertidig ansettelse vil gi flere mulighet til å vise sin kompetanse og opparbeide erfaring. Samtidig kan det skapes flere arbeidsplasser, fordi det blir enklere og mindre risikofylt for bedriftene å ansette nye medarbeidere.

Regjeringen la nylig frem sitt forslag til en ny arbeids- og velferdsforvaltning. Regjeringen foreslår en gjennomgripende reform av dagens arbeids- og velferdsforvaltning. Dette gjør vi for å få flere i arbeid og aktivitet, og færre på stønad. Forslagene innebærer blant annet en samordning av Aetat, Trygdeetaten og den kommunale sosialtjenesten.

Pensjonsreformen

La meg slå fast: Jeg ønsker et trygt og godt offentlig pensjonssystem. Derfor er jeg så opptatt av at vi får til en pensjonsreform som er slik at folk kan ha tillit til pensjonssystemet. Vi må gi den enkelte trygghet for pensjonene. Da må vi sørge for at pensjonen ikke spiser opp all fremtidig vekst i offentlige utgifter.

”Men vi har jo oljen”, hører vi ofte. Og det er klart at petroleumsinntektene hjelper. Men de vil bare i begrenset grad bidra til å løse disse finansielle utfordringene. Selv med en svært høy oljepris – enda høyere enn i dag – vil vi ikke løse utfordringene. Det å lene seg tilbake og si at vi ikke trenger å gjøre noe, slik enkelte gjør, er å gamble med pensjonene.

Det er viktig å gjøre denne typen reformer i tide, slik at vi slipper unna de dramatiske endringene. Utsetter vi reformen, blir virkningene mer dramatiske. Da blir det mer pisk enn gulrot – vår pensjonsreform legger opp til å bruke gulroten, altså gi gode arbeidsinsentiver.

En viktig del av pensjonsreformen, er å stimulere til arbeid. Jo mer vi klarer å bruke gulroten ved å gjøre det mer lønnsomt å jobbe, jo mindre trenger vi å reformere ved å kutte i selve ytelsene. Derfor er det så viktig at vi nå kommer i gang med en trygghetsreform av pensjonssystemet. Dagens folketrygd gir svake arbeidsinsentiver. Det må bli en større sammenheng mellom det den enkelte betaler inn og utbetalt pensjon. Det gjør det også mer rettferdig, ved at personer som har omtrent lik yrkesdeltakelse, også vil få omtrent lik pensjon. Dagens besteårsregel og 40-årsregel sikrer ikke dette.

Pensjonsreformen vil bidra til å få offentlige utgifter under kontroll og få flere i arbeid. Men pensjonsreform er ikke nok. Spørsmålet er: Hvordan kan vi bli bedre til å utnytte vårt gode utgangspunktet på en måte som bidrar til å øke verdiskapingen?

Skattereformen

Regjeringen har i løpet av stortingsperioden gitt skatte- og avgiftslettelser på til sammen 23 mrd. kroner. Skattereformen, som skal gjennomføres i årene 2005-2007, innebærer skattelettelser på om lag 12 mrd. kroner

Hovedhensikten med skattereformen er et bedre skattesystem og et lavere skattenivå. Det skal være attraktivt å arbeide, investere og drive næringsvirksomhet i og fra Norge. Skaugeutvalgets innstilling la et godt grunnlag for å foreslå endringer i skattesystemet som vil bidra til det.

Det viktigste vil være å redusere skatten på arbeid. Anslagsvis må det brukes 15-16 mrd. kroner. Da vil man både kunne redusere de høyeste marginalskattesatsene og gi lettelser på lavere lønnsnivåer.

Det norske skattesystemet skiller seg fra mange andre land på enkelte områder. Norge har i dag ikke skatt på utbytte, men vil få det fra neste år når aksjonærmodellen innføres. Norge har videre ingen statlig skatt på fast eiendom. Men i motsetning til de fleste andre land har Norge formuesskatt. Det er nå bare seks EØS-land som fortsatt har formuesskatt. Danmark, Nederland, Tyskland og Østerrike har avviklet formuesskatten i løpet av de siste ti årene, og den finske regjeringen har som mål å fjerne formuesskatten i 2006. Regjeringen har forpliktet seg til å halvere formuesskatten innen 2007 og deretter trappe den videre ned med sikte på avvikling. Det vil bringe oss nærmere beskatningspraksis i andre land.

La meg til slutt oppsummere med å si:

Det ligger til rette for god vekst i norsk økonomi. Sysselsettingen øker klart, og ledigheten er på vei ned. Samtidig er lønnsomheten i næringslivet økende. Det er viktig at vi nå viderefører en ansvarlig økonomisk politikk som gjør at ”bunnplanken” i norsk økonomi og i næringslivets rammebetingelser, kan være i orden.

Det må lønne seg å jobbe – det er viktig med reformer som sikrer dette. Blant de mest aktuelle og kontroversielle er pensjonsreformen. Jeg vil si det så sterkt som at en vellykket gjennomføring av en pensjonsreform er det viktigste for norsk økonomi i tiårene fremover. Jeg har god tro på at det skal være mulig å finne brede og gode løsninger i Stortinget for å få til det.