01.11.2001 Spørsmål nr. 12 og 19 fra SPs stortingsgruppe, datert 24.10.2001, vedrørende Statsbudsjettet 2002

Finansdepartementet
01.11.2001
Vårt saksnr: 01/4107

Spørsmål nr. 12 og 19 fra SPs stortingsgruppe, datert 24.10.2001, vedrørende Statsbudsjettet 2002

Spørsmål 12:

"Hva er yrkesdeltakelsen blant innvandrere, og hvor mye kan denne økes målt i årsverk? Hvilke tiltak er i gang for å heve yrkesdeltakelsen blant innvandrere? Hva koster tiltak for å nå 50% av potensialet?"

Spørsmålet har vært forelagt Kommunal- og regionaldepartementet som har gitt følgende svar:

Om yrkesdeltakelsen blant innvandrere

Yrkesdeltakelsen for førstegenerasjons innvandrere har ligget stabilt på 50,9 prosent fra 1998-2000, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Dette er rundt 10 prosent lavere enn tallene for hele befolkningen. Tallene gjelder for aldersgruppen 16-74 år. Om vi tar hensyn til at innvandrerne er overrepresentert i de mest yrkesaktive aldersgruppene, blir ulikhetene enda større.

Yrkesdeltakelsen for hele befolkningen målt i 4. kvartal 2000 var på 61,1 prosent. Innvandrere fra Norden og Vest-Europa har den høyeste yrkesdeltakelsen på henholdsvis 62,3 og 57,0 prosent, mens de fra Afrika har lavest andel på 41,8 prosent. Innvandrere fra Asia har en andel på 45,3 prosent, innvandrere fra Øst Europa på 48,8 prosent og innvandrere fra Sør- og Mellom-Amerika på 54,6 prosent.

Yrkesdeltakelsen øker med botid i Norge. Det ser ut til å gå et markant skille ved om lag 4 års botid. Innvandrere med botid under 4 år har en yrkesdeltakelse på 41 prosent, mens de som har bodd lenger i Norge, har en yrkesdeltakelse på 54 prosent når vi ser innvandrergruppen under ett. For innvandrere fra ikke-vestlige land er det særlig i gruppene med botid fra 7 år og mer at vi ser de mest markante økningene i yrkesdeltakelsen.

Om potensialet for økning av yrkesdeltakelsen

Innvandrere fra ikke-vestlige land, herunder flyktninger, er den gruppen som kommer dårligst ut i arbeidsledighetsstatistikken. Anslag foretatt av Senter for økonomisk analyse ECON sier at det er potensiale for en økning på 182 000 flere årsverk i en periode fra 2000 til 2010 i gruppen ikke-vestlige innvandrere, hvis man tenker seg at de kan ha samme arbeidsdeltakelse i arbeidslivet som vestlige innvandrere. Ifølge ECON vil nåverdien av en slik økning på 182 000 årsverk blant ikke-vestlige innvandrere de neste 10 årene, være på 50 milliarder kroner. Denne potensielle gevinsten er et anslag på hva som maksimalt kan oppnås gjennom tiltak for å overkomme problemene knyttet til det å være ikke-vestlig innvandrer på det norske arbeidsmarkedet.

En eksakt beregning av potensialet for en økning i yrkesdeltakelsen i antall årsverk for ikke-vestlige innvandrere er problematisk å utføre. For det første er målgruppen meget heterogen mht. viktige egenskaper for yrkeslivet. Man finner for eksempel en stor variasjon i målgruppen, fra analfabeter til universitetsutdannede. For det andre skyldes den høyere arbeidsledigheten i gruppen en kombinasjon av faktorer. Disse faktorene kan kort oppsummeres langs tre viktige dimensjoner:

1. Mangel på kompetanse for norsk arbeidsliv: Det kan være manglende språkkunnskaper, lite kjennskap til kulturelle koder i arbeidslivet, og mangel på, eller lite relevant utdanning og arbeidserfaring fra hjemlandet.
2. Barrierer i det norske samfunn: Det kan være diskriminering, godkjenningordninger som gjør det vanskelig og tidkrevende å få godkjent sin kompetanse, lange opphold i mottak, og en mer eller mindre automatisk henvisning til sosialkontoret etter bosetting, som bidrar til klientifisering.
3. Helseproblemer. Særlig flyktninger kan i lengre tid etter ankomst slite med fysiske og psykiske problemer etter traumatiske opplevelser i hjemlandet. Behandling er ofte påkrevet for å kunne starte og gjennomføre kvalifiseringen for norsk arbeidsliv, og for å komme i arbeid.

Fordi målgruppen er så heterogen, og faktorene som forårsaker arbeidsledigheten i gruppen er så komplekse, må de tiltak som settes inn omfatte mange områder. Dette krever samarbeid fra flere sektorer og etater. Derfor er det problematisk å beregne kostnadene for tiltak som for eksempel tar sikte på å nå 50 prosent av et gitt potensiale for økning i yrkesdeltakelsen.

Om tiltak for å øke yrkesdeltakelsen

De tiltak som er i gang for å øke yrkesdeltakelsen blant innvandrere kan deles i to hovedkategorier. Tiltak som har til formål å øke innvandrernes kompetanse for norsk arbeidsliv, og tiltak der formålet er å bygge ned barrierene som holder innvandrerne utenfor arbeidslivet.

Arbeidsmarkedstiltakene er et viktig virkemiddel til å øke yrkesdeltakelsen blant innvandrere. Ved utgangen av mai 2001 var det 13 761 personer på ordinære arbeidsmarknadstiltak. Av disse var 4 520, eller ca. 33 prosent, førstegenerasjons innvandrere. I alt 73 prosent av disse har bakgrunn fra land i Asia og Øst-Europa.

Regjeringen arbeider med å innføre introduksjonsprogram for nyankomne innvandrere. Introduksjonsprogrammet skal sikre at de nyankomne får en god grunnleggende kvalifisering for norsk arbeidsliv. Kartlegging av kompetanse, individuelle kvalifiseringsplaner, tett oppfølging, heldagsbeskjeftigelse med mulighet for kombinasjon av norskopplæring og arbeidspraksis, og en økonomisk stønad knyttet til deltakelse i kvalifisering er noen av de elementene som skal ivareta kontinuiteten og helheten i opplæringen. Utlendingsdirektoratet har siden 1999 og fram til i dag støttet økonomisk og fulgt opp til sammen 26 prosjekter som prøver ut introduksjonsprogram for nyankomne innvandrere.

Et regjeringsoppnevnt utvalg har utredet og laget forslag til ny lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere (Introduksjonsloven), NOU 2001:20. Utredningen foreslår å lovfeste en ordning for nyankomne innvandrere som kombinerer et kvalifiseringsprogram med en introduksjonsstønad. Formålet er å vri inntektssikringen fra passiv sosialstøtte til aktive kvalifiseringstiltak. Departementet tar sikte på å fremme et lovforslag før sommeren 2002.

En arbeidsgruppe ledet av KRD og med deltakelse fra KUF og AAD ble nedsatt i august 2001 for å utrede hvordan den nåværende ordningen for kompetansevurdering av søkere til videregående skole kan utvides til å omfatte alle med behov for vurdering av kompetanse på videregående skoles nivå. Målet er å få til en praktisk dokumentasjonsordning - yrkesprøving - for personer med behov for dokumentasjon på sin kompetanse, enten dokumentasjonen skal danne grunnlag for arbeid eller videregående opplæring. Vurdering av realkompetansen er spesielt viktig for innvandrere og flyktninger som mangler dokumentasjon på formell kompetanse fra hjemlandet. Arbeidsgruppen skal legge fram et forslag til organisering og finansiering av en utvidet ordning for yrkesprøving i november 2001.

Departementet i samråd med en rekke andre departementer, arbeider med en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering der arbeidslivet og skole/utdanning vil være blant satsingsområdene. Planen skal legges frem i løpet av første halvår 2002."

Spørsmål 19:

"Hva er proveny av administrasjon (søknader, behandling av søknader, rapportering, evaluering) av de øremerkede ordningene i kommunesektoren?"

Spørsmålet har vært forelagt Kommunal- og regionaldepartementet som har gitt følgende svar:

"Kommunal- og regionaldepartementet har ingen samlet oversikt over hvor stor andel av de øremerkede tilskuddene som er administrasjonskostnader. Departementet har tidligere skjønnsmessig lagt til grunn at kommunene og fylkeskommunene vil ha administrative merutgifter på i størrelsesorden 5 til 25 prosent av et øremerket tilskudd, jf. kap. 1.5 Øremerkede tilskudd og kommunal medfinansiering i St.prp. nr. 61 (1996-97). Det vises også til Dokument nr. 3:5 (1999-2000) fra Riksrevisjonen om dens undersøkelse av øremerkede tilskudd som virkemiddel for staten i styringen av kommunene. Kap. 9 i denne omhandler administrasjonskostnader, men det gis ikke noe beløpsanslag på disse.

Administrative kostnader kan knyttes til utforming av søknader om tilskudd, utarbeidelse av planer om bruk av midlene, regnskapsføring og rapportering om hvordan midlene er brukt. Det kan også være merkostnader for fellestjenester som er knyttet til de tjenester som er finansiert av øremerkede tilskudd; som for eksempel kontorhold, andel av husleieutgifter, IT-utgifter m.v. Disse typer kostnader er ofte ikke spesifisert i kommuneregnskapene, og de er uansett ikke spesifisert på en slik måte at de kan kobles til bruken av øremerkede tilskudd.

De administrative kostnadene ved øremerkede tilskudd avhenger av type tilskudd. Enkelte tilskudd er rene refusjonsordninger, som krever liten administrativ ressursbruk i kommunene og fylkeskommunene, mens andre tilskudd krever mer omfattende administrativ innsats for eksempel til utarbeiding av planer, rapporteringssystemer og evalueringer. Det foreligger imidlertid ikke et grunnlag for å beregne et samlet proveny for aministrasjonskostnader for kommunesektoren knyttet til øremerkede tilskudd innenfor kommuneopplegget.

I tillegg til administrasjonskostnader for kommunesektoren kommer administreringskostnader for staten. Disse varierer også ut fra hvordan ordningen er utformet mht. kompleksitet og oppfølgingskrav som er knyttet til tilskuddene."