Spm. fra SVs stortingsgruppe ved stortingsrep. Karin Andersen

Spørsmål fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe om differensiert arbeidsgiveravgift

Det vises til brev til statsministeren fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe, ved stortingsrepresentant Karin Andersen, vedrørende differensiert arbeidsgiveravgift. Jeg har blitt bedt om å besvare brevet på vegne av Regjeringen.

Det vises til Regjeringens omtale av saken i Revidert nasjonalbudsjett 2003, kapittel 3.3.4. ESA godkjente den norske ordningen slik den er i dag etter bl.a. en fleksibel tolkning av bestemmelsene om transportstøtte i ESAs og Kommisjonens retningslinjer for regional støtte. I vedtaket het det at ordningen skulle gjennomgås på nytt innen utløpet av 2003.

I desember 2000 fattet Kommisjonen et negativ vedtak vedrørende en langt mindre omfattende svensk ordning for deler av tjenestesektoren i Nord-Sverige. Kommisjonen la da til grunn en mer ordlydstro tolkning av bestemmelsene om regional transportstøtte. I februar 2001 ba Kommisjonen ESA vurdere den norske ordningen på nytt.

I brev av 29. november 2001 signaliserte ESA at de ville sette i gang en gjennomgang av den norske ordningen for å identifisere visse sektorer som ikke lenger kan omfattes av ordningen. Samtidig ble Norge invitert til å komme med forslag til mindre endringer i bestemmelsene om regional transportstøtte i ESAs og Kommisjonens retningslinjer i forbindelse med en planlagt midtveisgjennomgang av disse retningslinjene.

Regjeringens posisjon i den etterfølgende prosess har hele tiden vært at den differensierte arbeidsgiveravgiften er et av de viktigste og mest effektive virkemidler for å bevare hovedtrekkene i bosetningsmønsteret i distrikts-Norge. Ordningen er treffsikker og enkel å administrere.

I brev av 6. mai 2002 forsvarte derfor Norge dagens ordning og kom med forslag til endringer i retningslinjene som ville gjøre det noe lettere å godkjenne ordningen. Det var samtidig flere møter mellom ESA og norske myndigheter. ESA var selv i tett dialog med Kommisjonen (hvor de norske synspunktene ble videreformidlet). Det var også direkte kontakt mellom Kommisjonen og norske myndigheter på embetsplan. Finansministeren forsvarte den norske ordningen i møte med ESA og tok saken opp med sine nordiske kolleger i Nordisk Ministerråd.

I brev av 4. juni 2002 varslet ESA formelt en ny gjennomgang av den norske ordningen. ESA viste bl.a. til Kommisjonens avgjørelse i den svenske saken og kravet til lik håndhevelsespraksis i EØS. I brev av 25. september 2002 ble Norge bedt om å meddele ESA innen 25. mars 2003 hvilke endringer vi ville gjøre for å bringe ordningen i samsvar med regelverket på bakgrunn av kommisjonens klare holdning til den svenske ordningen vurderte Regjeringen muligheten for å vinne fram i en rettssak om å opprettholde dagens differensierte arbeidsgiveravgift som svært liten, jf. omtale i Revidert nasjonalbudsjett 2003.

Fram mot 25. mars 2003 ble det ført en tett dialog med ESA. Norges mål var å bevare hovedtrekkene i dagens ordning. I brev av 21. oktober 2002 til ESA skrev Kommisjonen at det ikke ble noe av den varslede midtveisgjennomgangen av retningslinjene for regionalstøtte (herunder bestemmelsene om transportstøtte). Finansministeren har i år hatt to møter med kommissær Monti, som er Kommisjonens øverste ansvarlige for håndheving av statsstøtteregelverket. Kommisjonen, og etter hvert ESA, var helt avvisende til å akseptere den norske ordningen selv om enkelte næringer ble tatt ut. ESA krevde bl.a. at avgiftslettelsen lovmessig måtte knyttes til den enkelte bedrifts dokumenterte ekstra transportkostnader, dvs. i praksis innføre en direkte transportstøtteordning. Tilsvarende krevde ESA at eventuell mangel på faktisk eller potensiell konkurranse også måtte dokumenteres for det enkelte foretak. Det har heller ikke lykkes å få støtte fra de andre nordiske landene for å beholde den gjeldende norske ordningen.

I svarbrevet til ESA den 25. mars ble det likevel meddelt at Norge tar sikte på å videreføre nullsatsen i Finnmark og Nord-Troms. Det legges opp til å benytte artikkel 1 (2) tredje ledd i Protokoll 3 til Overvåknings- og domstolsavtalen (ODA) som grunnlag for å videreføring av nullsatsen i tiltakssonen. En slik framgangsmåte forutsetter at det foreligger usedvanlige omstendigheter, og at Island og Liechtenstein gir sitt samtykke. Regjeringen mener at det foreligger slike usedvanlige omstendigheter for å videreføre nullsatsen i Finnmark og Nord-Troms.

ESA ble videre meddelt at differensiert arbeidsgiveravgift videreføres for foretak innen landbruks- og fiskerisektoren, og at ordningen mht. privat sektor for øvrig videreføres innenfor et fribeløp på inntil om lag 250 000 kroner pr. foretak slik statsstøtteregelverket tillater. For sonene 3 og 4 ble det i tillegg søkt om en overgangsperiode for tre år. En slik overgangsperiode er ikke direkte hjemlet i regelverket, men norske myndigheter har argumentert sterkt for behovet for dette. Ytterligere argumenter for dette er anført i brev av 6. juni i år. Det legges videre opp til at offentlig sektor kompenseres. I tillegg er det notifisert en ordning med direkte transportstøtte.

Med hensyn til virkeområdet for transportstøtte kan følgende anføres:

Utgangspunktet i eksisterende regelverk er at de aktuelle regionene må ligge innenfor det godkjente virkeområdet for distriktsstøtte. I tillegg må det kunne dokumenteres at aktuelle områder har ekstra transportstøttekostnader sammenlignet med mer sentrale områder i landet. Kriteriet det henvises til i brevet vedrørende befolkningstetthet er bare ett av flere kriteria for ESAs transportstøtteordning.

Regjeringen ønsket i utgangspunktet å inkludere alle kommuner i sonene A til C i det distriktspolitiske virkeområdet i transportstøtteområdet. Dette gjelder også kommuner i sonene A til C i det distriktspolitiske virkeområdet i fylkene Aust-Agder, Telemark, Buskerud, Hordaland, Oppland og Hedmark. I tillegg til dette ønsket Regjeringen å ta inn øykommuner uten veiforbindelse til fastlandet som tilhører sone D i det distriktspolitiske virkeområdet i transportstøtteområdet. I løpet av prosessen med ESA fikk vi imidlertid klare signaler fra ESA om at de ikke ville akseptere et så stort virkeområde for transportstøtten. Det ble bl.a. vist til at disse områdene, inkl. Oppland og Hedmark, hadde for nær beliggenhet til det sentrale Østlandet og således ikke kunne påvise ekstra transportkostnader. ESA har også hele veien vist til den svenske transportstøtteordningen, som kun omfatter de nordligste delene av Sverige (Sør-Trøndelag på norsk side), og at det ville være vanskelig å argumentere for en norsk ordning med en betydelig større utstrekning. Denne argumentasjonen gjentar ESA i sin pressemelding vedrørende saken av 2. juni.

I forkant av notifiseringen 25. mars 2003, fikk vi forståelsen av at ESA ville vurdere å akseptere en ordning som maksimalt inkluderer kommunene innenfor det distriktspolitiske virkeområdet i Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane, i tillegg til de nordligste fylkene med unntak av Finnmark og Nord-Troms hvor ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift blir videreført. En forutsetning for å inkludere de nevnte områdene er at departementet kan dokumentere ekstra transportkostnader for næringslivet i disse fylkene.

Kommunal- og regionaldepartementet har imidlertid tatt kontakt med ESA i brev av 12. juni for å avklare om ESAs uttalelser i media i det siste innebærer nye signaler som kan gi grunnlag for å få et større virkeområde for transportstøtte enn det området som er notifisert i brev av 25. mars 2003.

Med hilsen

Per-Kristian Foss

Kopi: SMK, KRD