Svar på spørsmål nr. 571 fra stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter

Jeg viser til brev av 31. mars 2004 fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter:

”I følge ligningslovens kap 10 er satsen for tilleggskatt ved ikke-levert selvangivelse 30%, evt. 15% når skatteyterens forhold må anses unnskyldelig. Derimot er maks sats for tilleggskatt 60% dersom en person har levert selvangivelse med feil. Mener Statsråden det er riktig at personer som åpenbart ikke bryr seg om samfunnets spilleregler skal få slippe billigere unna enn personer som leverer selvangivelse, men som forsøker å snyte på skatten?

Begrunnelse:

For å illustrere problemstillingen.

To personer driver et selskap ”A/S Svindel”. Begge mottar store summer i lønn, som ikke oppgis til myndighetene. Dette avdekkes ved bokettersyn (altså, ikke lett kontrollerbare opplysninger).

Person 1 leverer ikke selvangivelse. Når skatteunndragelsen oppdages straffes person 1 med maks 30%, fordi selvangivelse ikke ble levert.

Person 2 leverer selvangivelse, men unnlater å informere om lønn fra ”A/S Svindel”. Vedkommende straffes med 45% eller 60% når skatteunndragelsen oppdages.

Begge personer har vært like involvert i skatteunndragelsen, men person 2 straffes strengere fordi han leverte selvangivelse. Moralen til den bevisste skattesvindler er å ikke levere selvangivelse, fordi det reduserer tilleggskatten dersom man blir avslørt.”

Svar:

Har skattyter gitt ligningsmyndighetene uriktige eller ufullstendige opplysninger i selvangivelse, næringsoppgave mv., beregnes tilleggsskatten i prosent av den skatten som er eller kunne ha vært unndratt. Har skattyter unnlatt å levere selvangivelsen eller næringsoppgave, må ligningsmyndighetene fastsette grunnlaget for ligningen ved skjønn. I slike tilfeller beregnes tilleggsskatten av den samlede skatten som fastsettes ved skjønnsligningen. Denne relativt strenge regelen er begrunnet i viktigheten av at skattyter leverer de pliktige oppgavene.

Ved unnlatt levering er det et vilkår for 30 pst. tilleggsskatt at unnlatelsen har vart så lenge at den ikke kan repareres ved forsinket levering (hvor en vesentlig lavere forsinkelsesavgift trer i stedet for tilleggsskatt). Siste frist for slik reparasjonsadgang er utløpet av klagefristen etter ordinær ligning.

Forhøyet tilleggsskatt – inntil 60 pst. – kan ilegges når selvangivelsen er levert med forsettlige eller grovt uaktsomme mangler. Forhøyet tilleggsskatt kan ikke ilegges ved unnlatt levering, selv om unnlatelsen er forsettlig eller grovt uaktsom (hvilket slik unnlatt levering vanligvis må bedømmes å være). Satsen på 30 pst. ved unnlatt levering skal dermed dekke hele skalaen fra forglemmelser og rot til bevisst unnaluring ved å ti stille.

Dette skillet mellom levering med feil og unnlatt levering er historisk forankret. Opprinnelig (i 1921) ble tilleggsskatt innført alene ved levert oppgave med mangler. De senere innførte, administrative reaksjoner mot unnlatt levering har hele tiden vært vesentlig mildere enn reaksjonene mot levert oppgave med mangler. Også når det gjelder straffansvar har vi en lang tradisjon for strengere strafferamme mot levert oppgave med mangler enn mot unnlatt levering. Forklaringen på dette skillet kan dels søkes i et tradisjonelt moralsyn om at det er mer klanderverdig å føre myndighetene bak lyset ved en aktiv feilopplysning (usannhet) enn ved passiv ikke-opplysning (fortielse). Dels kan den ulike oppdagelsesrisiko ha ledet til behov for strengere reaksjon i det førstnevnte tilfellet Avdekking av feil i en levert selvangivelse forutsetter myndighetsinnsats, mens uteblitt selvangivelse som regel avdekkes i en enkel registreringsrutine. Det kan også ligge bevisproblemer i å finne ut av om en unnlatt oppgavelevering skyldes administrativ svikt eller bevisst, tilrettelagt unndragelse.

For fremtiden er ikke dette skillet opplagt. Mye kan tale for å legge større vekt på de økonomiske virkninger (unndragelsespotensialet) av skattyterens opplysningssvikt, enn på det gamle skillet mellom usannhet og fortielse. Ofte er dette skillet heller ikke så stort. Feilaktig unnlatelse av å fylle ut f. eks. en inntektsrubrikk i en levert selvangivelse anses ikke som en fortielse, men som en aktiv usannhet om at det ikke er noe å opplyse om i denne rubrikken. Tilleggsskatteutvalget har i NOU 2003:7 foreslått endrede regler for ileggelse av tilleggsskatt, og forslagene har vært på høring. Reaksjonssystemet i ligningsloven gjennomgås nå i Finansdepartementet med sikte på lovproposisjon i 2005.

Jeg tilføyer at i eksemplet med skjult avlønning fra selskapet ”A/S Svindel” vil det ulike tilleggsskatteansvaret for de to personene oftest bare utgjøre en mindre del av det samlede ansvar som pådras ved slik skjult avlønning. Som ledere av selskapet kan disse personene nemlig bli strafferettslig ansvarlig for selskapets ulovlige unnlatelser. Dette kan typisk gjelde forsømt skattetrekk, forsømt innberetning av arbeidsgiveravgift, forsømt lønnsinnberetning og feilaktig regnskapsføring. Personene kan også bli økonomisk ansvarlig for selskapets unnlatte betaling av skattetrekk og arbeidsgiveravgift, dersom selskapet ikke selv har midler. Ingen av disse områdene for pådratt ansvar påvirkes av om den senere unndragelse på lønnstakernivå skjer ved unnlatt levering av selvangivelse eller ved levert selvangivelse uten lønnsopplysninger. Alt i alt gir regelverket så omfattende reaksjonsmuligheter ved skjult avlønning at den påviste forskjell i tillleggsskatteansvar neppe utgjør noen særlig fare for store skjevheter i reaksjonene samlet sett.

Med hilsen
Per-Kristian Foss