Svar på spm nr. 606 fra Øystein Djupedal av 16.04.2004

Spørsmål nr 606 fra Øystein Djupedal av 16. april 2004

Jeg viser til brev av 21. april 2004 fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål til skriftlig besvarelse fra Øystein Djupedal:

Hva er begrunnelsen for at personer som kommer inn under regelen om skattebegrensing pga. lav alminnelig inntekt, ikke vil få lavere skatt som følge av andre fradrag i skatten, og vil statsråden gjøre noe for å endre denne regelen?

Begrunnelse:

Personer som kommer inn under regelen om skattebegrensning pga. lav alminnelig inntekt, ikke vil få lavere skatt som følge av andre skattefradrag som f. eks. særfradrag for særlig høye sykdomsutgifter. Det innebærer at to skatteytere med ellers lik økonomi, men der bare den ene har høye sykdomsutgifter, allikevel må betale samme beløp i skatt. For alle andre skatteytere vil slike lovbestemte skattefradrag gi lavere skatt, men ikke for denne gruppen som allerede tilhører den absolutte lavinntektsgruppen i det norske samfunn.

Svar:

Spørsmålet gjelder forholdet mellom særfradrag for sykdomsutgifter og skattebegrensing for pensjonister og trygdede.

Det reises spørsmål om det forhold at særfradraget for sykdomsutgifter i visse tilfelle isolert sett ikke gir redusert skatt, sett i forhold til en situasjon hvor skattyter ikke har dette særfradraget, men har særfradrag for alder eller uførhet og er omfattet av skattebegrensning på grunn av lav alminnelig inntekt.

Utgangspunktet er at pensjonister og trygdede blir skattlagt på samme måte som lønnstakere. Viktige unntak skal imidlertid sikre at pensjonister betaler lavere skatt enn lønnstakere med tilsvarende inntekt. Dette gjelder på alle inntektsnivåer, men forskjellen er relativt størst for personer med lave inntekter. De viktigste særreglene i den forbindelse er knyttet til den lavere trygdeavgiften på pensjonsinntekt mv, særfradrag for alder og uførhet mv, og at pensjonister med lav eller midlere inntekt får redusert inntektsskatten etter en særskilt skattebegrensningsregel. Alle pensjonister, både enslige og ektepar, blir normalt dessuten skattlagt i klasse 2 for formue.

Skattebegrensningsregelens hovedsiktemål er at minstepensjonister uten særlig formue eller inntekt utenom minstepensjonen skal slippe å betale skatt, og at denne fordelen skal avtrappes gradvis når inntekten eller formuen øker. Også særfradragene tar sikte på å beskytte visse grupper av skattytere med særlige behov.

I en del tilfeller vil den enkelte skattyter være omfattet av flere ordninger som hver for seg skal sikre at skatten står i forhold til vedkommendes skatteevne. Når skattyterens behov på denne måten er ivaretatt i medhold av flere ulike bestemmelser som hver for seg kan anses dekkende, er det ikke gitt at vedkommende bør nyte godt av begge ordningene fullt ut. Dette begrunner at skattebegrensningsregelen for pensjonister er basert på nettoinntekten før særfradrag, slik at pensjonister som omfattes av reglene om både særfradrag og skattebegrensning ikke får full uttelling for begge ordningene. Tilsvarende gir skatteloven § 6-48 anvisning på at dersom skattyter er omfattet av flere bestemmelser om særfradrag, skal disse fradragene i stor grad samordnes.

I St.meld. nr. 29 (2003-2004) Om skattereform i kapittel 6.2.10, gir departementet en vurdering av bl.a. de sosialt begrunnede fradragene, herunder særfradraget for store sykdomsutgifter. På bakgrunn av at denne typen fradrag har utilsiktede fordelingsvirkninger, er administrativt svært krevende for ligningsetaten og er mindre treffsikre enn særskilt utformede tilskuddsordninger, vil departementet arbeide videre med spørsmålet om hvilke fradrag og særordninger som på en effektiv og hensiktmessig måte kan erstattes med ordninger på utgiftssiden.

Med hilsen

Per-Kristian Foss