Svar på spørsmål nr. 299 fra stortingsrepresentant Per Erik Monsen

Jeg viser til faks av 9. desember 2004 fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Per Erik Monsen:

”Tollkredittgrensen gjelder i det vesentlige for innførselsmerverdiavgift ved import av varer. Hva er bakgrunnen for at Toll- og avgiftsdirektoratet i det hele tatt opererer med en slik tollkredittgrense, og hva er den reelle risiko for tap?”

Svar:

Ordningen med tollkreditt innebærer for innførselsmerverdiavgift unntak fra den formelle hovedregelen om at betaling skal skje ved innførselen, jf. merverdiavgiftsloven § 62 første ledd.

Tollkreditt ble etablert som en ordning allerede i tolloven av 22. juni 1928 nr. 5. Det var et obligatorisk krav til sikkerhet i form av bankgaranti eller lignende for alle som kom inn under ordningen. Ved tolloven av 10. juni 1966 nr. 5 med tilhørende forskrifter ble kravet om sikkerhet opprettholdt, men det ble åpnet for å gi kreditt uten sikkerhet.

Ut over 1980-tallet økte skatte- og avgiftsrestansene, og ordningen med tollkreditt ble vesentlig endret i oktober 1994, ved at det ble innført et system med kredittvurdering av søkerne og løpende kredittovervåkning. Bakgrunnen for endringen som ble gjennomført i 1994 er omtalt i St. prp. nr. 1 (1992-93). I proposisjonen ble det på bakgrunn av Stortingets vedtak av 18. mai 1992 gitt en oversikt over restansesituasjonen vedrørende skatt og avgift og redegjort for enkelte endringer i regelverket som kan redusere skatte- og avgiftsrestansene.

Den gjeldende ordning bygger på de prinsipper som fulgte av endringen i 1994, men i 2000 ble det innført en øvre kredittgrense for alle. Som alternativ til en øvre kredittgrense for alle ble det vurdert å gå tilbake til en ordning med obligatorisk sikkerhet. En ordning med obligatorisk sikkerhet ble imidlertid vurdert som en for omfattende innstramning. Som redegjort for i mitt svar i brev av 6. oktober 2004 på spørsmål 968 til skriftlig besvarelse fra Per Erik Monsen, er det nylig gjort enkelte endringer i retningslinjene for tollkredittordningen. Blant annet er grensen for hvor høyt beløp som kan belastes tollkreditten (tollkredittgrensen) lempet for næringsdrivende som i det alt vesentlige benytter tollkreditten til innførselsmerverdiavgift og som har akseptabel kredittverdighet. Det samme gjelder for kravene til innvilgelse og opprettholdelses av kreditt. Målet er at kredittgrensen for disse næringsdrivende skal være tilpasset virksomhetens behov.

Det fremkommer av omtalen i St. prp. nr. 1 (1992-1993) at for tollkreditten var akkumulerte restanser pr. 31.12.1991 om lag 1 pst. målt ved utløpet av januar året etter. Den tilsvarende restanse var pr. 31.12.2003 0,22 pst.

Det er grunn til å tro at en vesentlig del av reduksjonen i restanseprosenten fra 1991 til 2003 skyldes endringene i tollkredittordningen som ble gjennomført i 1994 og 2000. Hvert år deklareres om lag 60 mrd. kroner i innførselsmerverdiavgift gjennom tollkredittordningen. Selv en mindre økning i restanseprosenten vil utgjøre betydelige beløp og øke risikoen for tap. Kombinasjonen av kredittgrense og en vurdering av hel eller delvis sikkerhet har som formål å redusere risikoen for tap.

Det er liten grunn til å tro at de lempinger i tollkredittordningen som nylig er innført vil medføre vesentlige økninger i restansene. Lempingen gjelder bare for næringsdrivende med akseptabel kredittverdighet.

Med hilsen
Per-Kristian Foss