Aksjehandel på nett

Det vises til brev fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe 8. april 2005.

1.

I brevet uttales at norske foretak som driver med elektroniske handelsplattformer for verdipapirhandel (nettmeglere) synes å ha konkurranseulemper, ikke minst i forhold til svenske foretak. Videre heter det i brevet:

«Svenske meglere har, i motsetning til norske, tillatelse til å ta imot midler fra sine kunder og låne ut for å lette verdipapiromsetningen, dvs. drive forretningsbankvirksomhet. Når norske nettbaserte aksjehandelsforetak gjør det samme må dette settes på en særskilt konto i bank. Norske tilbydere kan dermed ikke tjene noe på rentedifferansen mellom innlån og utlån.»

Avslutningsvis i brevet er det uttalt at virksomheten, for å oppnå samme vilkår som svenske aktører, må flyttes til Sverige og betjene det norske markedet gjennom en norsk filial. Alternativt at lovgivningen kan endres ved å gi norskbaserte elektroniske handelsplattformer for verdipapirhandel konkurransedyktige rammevilkår. Det er stilt spørsmål om regjeringen vil foreta seg noe i sakens anledning.

2.

De norske reglene for bank- og investeringstjenestevirksomhet er dels fastsatt for å gjennomføre EØS-forpliktelser, og dels fastsatt innenfor det spillerom som de fellesskapsrettslige reglene gir på området. EØS-reglene innenfor bankområdet fremgår blant annet av direktiv 2000/12/EF (bankdirektivet), jf. EØS-avtalen vedlegg IX nr. 14. Den sentrale EØS-rettsakt om verdipapirforetakenes virksomhet er direktiv 93/22/EØF (investeringstjenestedirektivet), jf. EØS-avtalen vedlegg IX nr. 30b.

Det følger av bankdirektivet art. 3 at medlemsstatene skal forby personer eller foretak som ikke er kredittinstitusjoner, i yrkessammenheng å motta fra allmennheten innskudd eller andre midler som skal tilbakebetales. Medlemsstatene skal pålegge kredittinstitusjonene å innhente tillatelse etter nærmere fastsatte vilkår før de begynner sin virksomhet, jf. art. 4. Kredittinstitusjon som har tillatelse og ellers oppfyller krav i hjemstatens lovgivning i tråd med bankdirektivet, kan drive virksomhet i andre EØS-stater, herunder motta innskudd, på grunnlag av sitt hjemlands tillatelse («single passport»).

Utgangspunktet etter bankdirektivet er at vedkommende myndigheter ikke skal gi tillatelse når kredittinstitusjonen ikke har separat ansvarlig kapital og når startkapitalen er mindre enn 5 millioner euro, jf. art. 5.1. I Sverige må verdipapirforetak ha en startkapital tilsvarende dette beløpet for å få tillatelse til å ta imot kunders midler på konto. I tråd med EØS-forpliktelsene kreves det også i Norge særskilt tillatelse til å motta innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten. Konsesjon som forretningsbank vil normalt være alternativet for et verdipapirforetak som ønsker å tilby både banktjenester og investeringstjenester. Utgangspunktet er også etter norsk rett at en forretningsbank ikke kan ha en startkapital på mindre enn et beløp som tilsvarer 5 millioner euro, jf. lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker (fbl.) § 5 første ledd.

Det følger videre av bankdirektivet art. 7.2 at vedkommende myndigheter skal nekte å gi tillatelse dersom de ikke er overbevist om at eiere med kvalifisert eierandel er skikket til å sikre en sunn og fornuftig ledelse av kredittinstitusjonen. Også dette kravet må stilles til svenske foretak dersom de skal kunne ta imot innskudd i Norge basert på sin tillatelse i Sverige. I Norge følger slike regler om eierkontroll i forbindelse med tillatelse til å drive bankvirksomhet av fbl. § 8 a tredje ledd, jf. finansieringsvirksomhets­loven § 2-3.

Det er også andre krav som må stilles til foretak som skal kunne drive virksomhet som kredittinstitusjon, herunder for eksempel regler om kapitaldekning, grenser for store engasjementer, medlemskap i innskuddsgarantiordninger mv.

Etter norske regler som gjennomfører EØS-regelverket er det bare kredittinstitusjoner etablert i en annen EØS-stat i tråd med bankdirektivet som kan drive innskuddsvirksomhet i Norge basert på den konsesjonen de har fått i sitt hjemland. Det sentrale er ikke hva foretaket kalles, men hvilke tjenester foretaket har tillatelse til å tilby, og at de reglene, herunder krav til ansvarlig kapital mv. som gjelder for foretaket, er i tråd med bankdirektivet. Andre foretak enn kredittinstitusjoner etablert i annen EØS-stat kan ikke drive innskuddsvirksomhet i Norge uten norsk bankkonsesjon.

Jeg vil på bakgrunn av henvendelsen vurdere å kartlegge nærmere hvilke krav som stilles til svenske foretak som drive både innskudds- og investeringstjenestevirksomhet. Jeg opplyser for ordens skyld at beløpet på SEK 49.000 som det vises til i brevet, trolig er et gebyr som må betales for å få behandlet søknad om konsesjon. Norske myndigheter har ikke innført denne type konsesjonsbehandlingsgebyr.

Med hilsen

Per-Kristian Foss