Svar på spm. nr. 2 fra Finanskomiteen/SPs fraksjon av 8.10.

Finansdepartementet
Vårt saksnr: 02/3678

Spørsmål nr. 2, fra Stortingets finanskomite v/ Senterpartiets fraksjon, av 8. oktober 2002, vedrørende Nasjonalbudsjettet 2003

"Hvor stor må reduksjonen være i privat konsum (angitt i kroner og prosentvis) i forhold til departementets anslag for 2003 for å kunne gi rom for en økning på henholdsvis 3,5,7 og 9 milliarder kroner i økt offentlig konsum uten at det etter departementets oppfatning går utover stramheten i budsjettet?"

Svar:
Handlingsregelen for budsjettpolitikken innebærer at det strukturelle budsjettunderskuddet om lag skal tilsvare forventet realavkastning av Statens petroleumsfond. Utviklingen i det strukturelle budsjettunderskuddet fra ett år til det neste benyttes ofte som et mål på stramheten i budsjettet.

En reduksjon i det private forbruket vil bidra til å redusere avgiftsinntektene og dermed til en økning det oljekorrigerte budsjettunderskuddet. Dersom det private forbruket ikke reduseres på varig basis, vil imidlertid fallet i avgiftsinntektene føre til en tilsvarende nedjustering av aktivitetskorreksjonene ved beregningene av det strukturelle budsjettunderskuddet. Dette innebærer at en lar de såkalte automatiske stabilisatorene i økonomien virke. Samlet sett vil derfor det strukturelle underskuddet i liten grad bli påvirket av en midlertidig reduksjon i det private forbruket.

Dersom nedgangen i privat konsum motvirkes ved en økning i offentlig konsum, innebærer dette en mer ekspansiv finanspolitikk. Dette ville undergrave troverdigheten til budsjettpolitikken, og legge økt press på pengepolitikken. I dagens situasjon er det i første rekke pengepolitikken som bør reagere dersom utsiktene for økonomien endres.