Fisken i havet er en verdifull ressurs . Vi plikter å forvalte den slik at den også kommer framtidige generasjoner til gode. Det betyr at vi ikke kan høste mer av havet, enn at vi bevarer reproduksjonsevnen, evnen til fornyelse. Dermed har vi lagt sterke begrensninger på hvor mye vi kan hente ut fra år til år. Ressursen er blitt et begrenset gode. Som en konsekvens av dette, følger selvfølgelig debatten om hvem som skal ha retten til dette begrensede godet, og godet har fått en pris. Vi har fått en debatt om privatisering og evigvarende rettigheter til det som Stortinget har slått fast er fellesskapets eiendom.

La meg slå fast at til dags dato er ingen rettigheter blitt gjort til privat eiendom, ei heller har noen fått evigvarende eiendomsrett til et eneste kilo fisk. Det er heller ingen forskjell i status mellom de rettighetene en sjarkfisker har, og de rettigheter et havfiskefartøy har.

I den offentlige debatten kan det virke som om noen ønsker å fremstille det som om det gjelder andre regler for de store som for de små. Det gjør det ikke.

Det fremstilles også som om de store skal ha mer ”evigvarende” rettigheter til ressursene enn de små. Det har de ikke.

Det fremstilles som om de store sitter med et annerledes eierskap til rettighetene enn de små. Det gjør de ikke.

Alle deltakerne i de regulerte fiskeriene må finne seg i å leve under det samme regimet; den totale ressurssituasjonen og de rammene samfunnet setter for deltakelse.

Retten til å fiske gjelder bare så lenge man oppfyller de kravene som samfunnet til enhver tid stiller. Dette gjelder alle fartøygrupper, store som små, uavhengig av hvor store andelerden enkelte har.

Kvoter blir tildelt for ett år av gangen gjennom forskrifter fastsatt med hjemmel i Saltvannsfiskeloven, og kan bare tildeles innenfor rammen av den totale kvoten.

Det enkelte fartøys kvotedel blir påvirket av forskjellige elementer, som fordeling mellom grupper, fordelingsnøkler innad i gruppene og antallet fartøyer i gruppen.

Næringskomiteen sa enstemmig under behandlingen av Inst. S. Nr. 93 ( 1998-99), Perspektivmeldinga, følgende: ”Fordeling av kvotar mellom gruppene må oppretthaldast over tid, slik at det verkeleg vert eit verktøy som stimulerer til struktutilpasning og langsiktig planlegging” .

Fiskerinæringen, både flåtesiden og landsiden, er avhengig av stabile rammebetingelser .

En fastlagt fordeling av den totale kvoten av ulike fiskeslag mellom fartøygrupper, og en regulert adgang til å delta i vedkommende fartøygruppe, er to viktige forutsetninger for den enkelte næringsutøvers mulighet for å kunne planlegge investeringer og drift.

Derfor har denne Regjeringen fastslått at fordelingen mellom kystfiskeflåten og havfiskeflåten skal ligge fast. Fordelingen har i flere år vært at ca 70 % av kvoteandelene i torskefiskeriene har gått til kystflåten, og ca 30 % tilhavfiskeflåten. Vi har også sagt at fordelingen innad i kystfiskeflåten skal ligge fast slik den er fordelt etter den såkalte Finnmarksmodellen. På denne måten er også den minste flåten sikret sin forutsigbare andel av kvotene.

En effekt av adgangsbegrensninger og en ønsket langsiktig stabilitet i kvotefordelingen, er at adgangen til å delta i fisket blir et så begrenset gode, at det har fått en pris i kroner og øre. Adgangen til å delta i fisket, med en viss forventet ressursandel og dermed en viss forventet fremtidig inntekt, fører til at et fartøy får en verdi ut over verdien på selve fartøyet når det omsettes for videre drift.

Men dette betyr ikke at kjøperen får noen som helst slags form for eiendomsrett til en viss kvoteandel. Det betyr fremdeles bare at man kan delta så lenge man oppfyller de kravene som samfunnet til enhver tid stiller, og innenfor rammen av de totale kvotene.