Av fiskeri- og kystminister Svein Ludvigsen

Det har vært en ledetråd i mitt arbeid med fiskerireguleringer og strukturpolitikken på fiskeriområdet å legge til rette for større forutsigbarhet for næringsutøverne. Derfor slo jeg fast - allerede i min første tale etter at jeg ble statsråd - på årsmøte i Sunnmøre og Romsdal Fiskarlag den 2. november 2001, at ressursfordelingen mellom de ulike fartøygruppene, innad i kyst, innad i hav og mellom kyst og hav ville ligge fast. Derfor har jeg endret reguleringene i retning av stadig større bruk av faste - garanterte - fartøykvoter også for kystflåten. Dermed er det satt en effektiv stopper for å flytte kvoter fra små båter til større. Disse to grepene har gitt flåten forutsigbarhet både med hensyn til andel av kvoten og med hensyn til å kunne planlegge og gjennomføre sesongen i fred og ro. Et svingende naturgrunnlag gir jo store variasjoner i totalkvotene. Å leve med den usikkerheten bør vær nok. Forvaltningens rolle har vært å utforme alle øvrige rammevilkår med det siktemål å gi fiskerne en tryggere hverdag. En grunnleggende forutsetning for denne forutsigbarheten er også at antallet fiskefartøy i de enkelte gruppene ikke øker. Hvis du som fisker og fiskebåteier år etter år oppfyller kravene til å drive fiske med båten din, vil du få tildelt deltageradgang eller beholde konsesjonen din og få tildelt kvote på de fiskeslagene din deltageradgang omfatter hvert eneste år. Dette er ikke nytt, og noen kaller dette evige kvoter. Trålloven av 1939 fastsatte et konsesjonsregelverk med begrenset adgang og spesiell tillatelse for å drive trålfiske i Norge. Da begynte evigheten. Alle fiskefartøy som deltar i deltagerbegrensede fiskerier, og det er i dag i praksis alle helårsdrevne fiskefartøy, har gleden av å vite at hvis de oppfyller de formelle kravene som at båten er merkeregistrert, at man står i fiskarmantallet m.v., ja så kan man planlegge investeringer, ansettelse av mannskap og drive fiske - til ”evig tid”. Og det har man kunnet gjøre siden 1939, først i trål og etter hvert i flere og flere fartøygrupper. Det har vokst frem en bred forståelse i alle deler av samfunnet, i næringa og etter hvert også i de politiske partiene, at vi må organisere fiskeriene på en slik måte at der er lønnsomhet i driften og for samfunnet som helhet. Det har også etter hvert vokst frem forståelse for at det ikke lenger er tilstrekkelig å begrense tilgangen av nye fartøy inn i helårsfisket gjennom årlige deltageradganger og konsesjoner. Lønnsomheten er for dårlig til å fornye flåten, og overkapasiteten må derfor ned. Antallet fartøy i de enkelte lukkede gruppene må reduseres for å øke driftsgrunnlaget for de gjenværende fartøyene. De siste tiårene har teknologisk utvikling og strengere og bedre ressursforvaltning, der bærekraftighetsprinsippet er gitt stadig større vekt, ført til at skiftende regjeringer har sett det nødvendig å tillate at fiskebåtene innenfor de ulike gruppene har slått seg sammen. Den første enhetskvoteordningen ble innført tidlig på åttitallet. Imidlertid har det vist seg at enhetskvotesystemet - der du kunne slå sammen to fartøy du eide og fiske begge kvotene på ett fartøy i 13 eller 18 år, men hvor den ene kvoten din skulle tilfalle alle fartøyene i din fartøygruppe etter periodens utløp - ikke har gitt den nødvendige forutsigbarhet for langsiktige investeringer i kostbare båter. Regelverket har således vært til hinder for nødvendig strukturering. Derfor fastsatte vi - etter en forutgående stortingsbehandling - et regelverk for kystflåten i fjor. Regelverket tillater de fartøy som slår kvotene sine sammen og derigjennom bidrar til å redusere antall fartøy å beholde begge kvotene (dog med et fratrekk på 20%) så lenge man oppfyller kravene til å delta, og driver fiske. Kall det gjerne til evig tid. Det er et lignende regelverk som nå vil bli fastsatt også for havfiskeflåten. For å stille saken i sitt rette perspektiv: 92,1 prosent av havfiskeflåtens torskekvote tildeles allerede uten noen spesiell tidsbegrensning. Spørsmålet har vært om også de siste 7,9 prosentene gjennom strukturordningen (tidligere enhetskvoter) skulle tildeles på samme vilkår, uten en tidsbegrensning på 13 eller 18 år. Det er det som nå vil skje.

Debatten er på avveie når dette fremstilles som noe nytt hvor staten gir vekk fellesskapets fiskeressurs til noen få. Som jeg har beskrevet foran; oppfører du deg ordentlig får du fortsette å fiske - til evig tid. Og starten må vi som nevnt tilbake til 1939 for å finne. Et eksempel: To brødre har hver sin båt. Hvorfor skal ikke de kunne kvitte seg med den ene båten og fiske begge kvotene på en båt? Men dette er det motstanderne av strukturordningene rent faktisk er i mot - det er for meg totalt uforståelig. Debatten er også på avveie når årets innføring av samme regler for havfiskeflåten som kystflåten (dvs. alle båter under 28 meter) fikk i fjor, fremstilles som å gi "storrederne" særskilte privilegier på bekostning av kystflåten. Det må være fordi man ikke fulgte med i fjor at slike resonnementer kan trekkes.

Jeg har slått fast og gjentar det gjerne; fordelingen mellom fartøygruppene, mellom kyst og hav, ligger fast. Når man ikke kan slå sammen kystfartøy og havfiskefartøy så rokker selvsagt ikke strukturordningene ved fordelingen av ressursene.