Fiskeri- og kystminister Svein Ludvigsen

Representantskapsmøte Sør-Norges Trålerlag

Haugesund, 8. februar 2005

Presentasjon fra talen (powerpoint)

Dirigent, representantskap og gjester - kjære forsamling.

Dere i industritrålgruppen har lagt en vanskelig tid bak dere. Om det blir enklere og mer lønnsomt å drive industritråling i årene som kommer vil bare fremtiden vise. Jeg er innstilt på å sørge for at de endringene som kan gjøres i regelverket for å bedre lønnsomheten for dere blir gjort – Men; Endringene skal ikke gå ut over ansvarligheten i forvaltningen.

For å bidra til å bedre lønnsomheten for industritrålerne har jeg i reguleringsopplegget for fisket i 2005 innført bestemmelser som bedrer rammebetingelsene for industritrålerne.

Jeg har:

• Åpnet for at industritrålgruppa kan fiske kolmule i området vest for 4ºV.
• Åpnet for at industritrålfartøy kan drive et direkte fiske etter nordsjøsild fra 1. januar.
• Økt maksimalkvotene for industritrålernes fiske etter sei sør for 62ºN fra 300 tonn i 2004 til 400 tonn i 2005.
• Økt avsettingen til bifangst av sei nord for 62ºN fra 1.000 tonn i 2004 til 1.500 tonn i 2005.

Dette var det positive. Jeg kan ikke stikke under en stol at jeg også – dessverre – med bakgrunn i rådene fra ICES har vært nødt til å innføre strenge reguleringer i fisket etter tobis og øyepål. Tobis og øyepål viser i følge Det internasjonale rådet for havforsking (ICES) sviktende reproduksjonsevne og har lav gytebestander. Det er derfor nødvendig å innføre strengere reguleringstiltak for å bygge opp disse bestandene. I 2005 kan øyepål kun fiskes som bifangst. Fisket etter tobis vil være åpent i perioden 15. april til 23. juni. Det vil bli fastsatt nærmere regler for tobisfisket før fisket starter 15. april.

Strenge reguleringer har virket før. Silda, både i Nordsjøen og Norsk vårgytende sild var nede for telling, men tøffe reguleringstiltak har ført til at vi nå kan høste rikt av disse bestandene. Jeg har god tro at medisinen virker igjen.

Jeg har som sagt iverksatt noen tiltak for å bedre rammebetingelsene for industritrålerne i år. Dere kan imidlertid ikke regne med at bortfall av fiskemuligheter på tobis og øyepål skal kompenseres med at det overføres kvoteandeler av andre arter til dere fra en annen gruppe. Jeg har lenge vært klar på at fordelingen mellom gruppene ligger fast – og det vil jeg også holde fast på.

Myndighetenes oppgave er å forvalte bestandene på en ansvarlig måte, men kanskje like viktig: Myndighetenes oppgave er også å legge forholdene til rette for lønnsomhet og en høyest mulig verdiskaping i fiskerinæringen.

Når det ikke er mulig å få økte andeler av norske kvoter, må det legges til rette for at verdien av tilgjengeling råstoff for industritrålflåten øker. I år er første året dere har muligheten til å fiske nordsjøsild i første halvår. Jeg håper at dette vil bidra til at mindre sild går til oppmaling, og at tiltaket i tillegg til å øke deres fangsverdi skaper arbeid for landindustrien og dermed øker den totale verdien av silderessursen i sør.

Et annet virkemiddel for å øke lønnsomheten for industritrålflåten er innføringen av strukturordninger.

…………….

Dette bringer meg over til strukturspørsmålet, hvor jeg først av alt vil berømme Sør-Norges Trålerlag for den aktive holdning laget har vist – og fortsatt viser – på dette området.

Da jeg tiltrådte som statsråd høsten 2001, fikk jeg på mitt bord et omfattende og velbegrunnet forslag fra Sør-Norges Trålerlag om innføring av enhetskvoteordning for industritrålerne, og de endringer som måtte gjennomføres i konsesjonsreglene for å legge til rette for denne ordningen. Etter en gjennomgang i departementet sendte vi ut høringsnotatet i desember samme år, og gjennomførte endringene i konsesjons­regelverket og iverksatte strukturordningen i juli 2002.

Denne prosessen er et eksempel på godt samarbeid mellom næringsorganisasjonen og myndighetene – en type samarbeid som jeg legger stor vekt på i alle saker. Både lagets styre, representantskap og daglige leder har all ære for det arbeidet som ble lagt ned i dette, som var det første større ”strukturgrepet” som jeg gjennomførte – og jeg føler derfor et særlig nært forhold til denne prosessen og for at resultatet skal bli bra.

For kort å rekapitulere – det vi gjorde var følgende:

• Den tidligere nordsjøtrålgruppen ble delt i to, hvor større fartøy ble skilt ut i den nye industritrålgruppen og det ble retildelt konsesjoner bare til de som hadde vært i aktivt fiske.

• Det ble innført nye utskiftingsregler, først for den nye industritrålgruppen og fra august 2003 også for nordsjøtrålgruppen, basert på en øvre størrelsesgrense på 1000 kbm lasteromsvolum for industritrålerne og en lengdegrense på 27,5 m for nordsjøtrålerne – og fri tilpasning under denne grensen, i motsetning til det tidligere regimet hvor myndighetene satt og vurderte hvor stort fartøy den enkelte kunne få lov å skifte til.

• Det ble fastsatt en konsesjonskapasitet for alle fartøy i industritrålgruppen. Denne konsesjonskapasiteten kan nå bare økes gjennom sammenslåing, dersom et annet fartøy tas ut av fiske. Dette gir et incitament for strukturering, og sikrer at vi unngår for stor kapasitetsøkning innenfor ikke-kvoteregulerte fiskerier.

• Trålfiske etter makrell ble skilt ut som en egen konsesjonsordning.
• Industritrålgruppen fikk en enhetskvoteordning, som omfatter kvotene av makrell, lodde, nvg-sild og nordsjøsild – i tillegg til økning i konsesjonskapasiteten gjennom sammenslåing.

• Pluss at det ble innført en slumpfiskordning også for industritrålerne.

Med andre ord en omfattende pakke, som for det første gav en opprydding i gruppene og for det andre gav en umiddelbar struktureffekt i industritrålgruppen. Mens vi før disse tiltakene ble iverksatt hadde en samlet gruppe på 101 konsesjoner, sitter vi nå igjen med 46 rene industritrålkonsesjoner, 9 kombibåter som har både ringnot- og industritrålkonsesjon, og 19 nordsjøtrålkonsesjoner.

Vi fikk også nybygg i gruppen, basert på den optimisme som det ble lagt til rette for gjennom disse grepene.

Nå må det sies at vi ikke akkurat fikk naturen med oss umiddelbart etter endringene, og dere har til fulle fått bekreftet at en veidemannsnæring må leve med store svingninger. Vi skal likevel huske at strukturarbeidet skal ha en svært langsiktig tidshorisont – det vi gjør nå, skal legge til rette for fremtiden og ikke bare for dagen i dag.

Enhetskvoteordningen for industritrålerne ble basert på det samme prinsippet som de andre enhetskvoteordningene – tidsavgrenset enhetskvotetildeling. Denne ordningen er derfor også omfattet av de forslagene til endringer som vi har hatt på høring siden november i fjor.

Hovedsaken i forslaget om å etablere det vi kaller en strukturkvoteordning for havfiskeflåten, er at den forhåndsfastsatte tidsbegrensningen på 13 eller 18 års enhetskvotetildeling, blir tatt bort.

Noen har ønsket å fremstille dette som en revolusjon, innføring av ”evigvarende kvoter”, den endelige privatisering av allmenningen. Men da spør jeg: Hva er forskjellen på mitt forslag om tilleggskvote uten tidsbegrensning på grunnlag av strukturering, og den kvoten som gjennom alle år har fulgt båten som ”opprinnelig” basiskvote? Hvorfor er det akseptabelt at denne gis uten tidsbegrensning, men samtidig – slik enkelte har hevdet – intet mindre enn umoralsk at strukturkvoten gis på samme vilkår?

Jeg kan rett og slett ikke se forskjellen her.

Jeg skal ikke bruke tid på å gå inn på detaljer i vårt høringsforslag. Dette er kjent stoff for dere alle.

Mest diskusjon innad i næringen har det vært omkring spørsmålet om overgangsordninger for de som i dag tildeles enhetskvote. I industritrålgruppen var det 22 fartøy, da vi sendte ut høringsnotatet i november. Vi foreslo alternative modeller;

• enten at alle må gå tiden ut, og at enhetskvotetillegget deretter går tilbake til fordeling i gruppen,

• eller at den enkelte kan velge mellom å gå tiden ut eller gå over på strukturkvote, mot en viss avkorting,

• eller at alle som i dag tildeles enhetskvote, blir ført over på strukturkvote mot avkorting.

Jeg har sagt at jeg vil være lydhør for hva høringsinstansene mener om dette spørsmålet, og ta stilling ut fra de råd som blir gitt. Jeg har altså ikke lagt noen form for prestisje i den ene eller den andre løsningen.

Så var det videre slik at vi i høringsnotatet foreslo å beholde alle distriktspolitisk motiverte begrensninger i ordningene, og de kvotetak som allerede gjelder. Jeg registrerer at det likevel har kommet forslag om å heve kvotetaket blant annet for industritrålerne, fra dagens nivå på 375 tonn basiskvote.

Jeg vil ikke kommentere dette spørsmålet ytterligere nå, men gjøre meg opp en mening når alle høringsuttalelsene legges på bordet. Mitt utgangspunkt var altså å ikke foreslå noen endringer i kvotetakene, men jeg er villig til å vurdere dette dersom det kommer entydige råd fra den berørte gruppen om at dette likevel bør gjøres.

Når disse forslagene er gjennomført, har vi kommet et langt stykke på vei – særlig i forhold til deres grupper og målt opp mot situasjonen slik den var frem til 2002. Jeg registrerer at Sør-Norges Trålerlag mener at vi likevel ikke er kommet i mål, og det er tatt initiativ til å se nærmere på situasjonen for den gjenværende gruppen av fartøy med nordsjøtrålkonsesjon.

Vi har mottatt innspill fra dere, og vi har satt Fiskeridirektoratet i gang med et arbeid for å kartlegge gruppen nærmere for så vidt gjelder driftskombinasjoner, fangstmønster og fangstresultat. På grunnlag av det bildet vi så får dannet oss, skal vi vurdere driftsmønsteret i nordsjøtrålgruppen i forhold til industritrålgruppen og gruppen av mindre fartøy som har avgrenset nordsjøtrålkonsesjon, med sikte på eventuelle justeringer av grenseflaten mellom disse gruppene.

Jeg er – slik jeg også oppfatter Trålerlaget så langt – ikke fremmed for at det vil være riktig å slå sammen nordsjøtrålgruppen og industritrålgruppen igjen. Det var riktig å gjennomføre delingen i 2002 – den la grunnlaget for den struktureringen som vi har fått så langt. Samtidig ble den gjenværende nordsjøtrålgruppen kanskje mindre enn vi hadde forestilt oss. Det kan derfor være riktig å ta konsekvensen av det.

Vi skal imidlertid ikke konkludere her og nå med hensyn til hvilke tiltak det vil være riktig å foreslå. Det skal vi gjøre når vi har et godt og beskrivende tallmateriale om de ulike gruppene, og vi har vurdert dette tallmateriale ut fra vår kunnskap om verden slik den er utenfor statistikkene. Så skal våre forslag til høring hos dere og andre meningsberettigede, før vi trekker konklusjonene.

I denne omgang skal jeg derfor nøye meg med å ha luftet problemstillingen, og forsikret dere om at vi arbeider med dette.

Så – til slutt i dette om strukturspørsmålet – vil jeg for helhetens skyld nevne at det før eller siden vil måtte tas stilling til kombinasjonsbåtenes mulighet til strukturering mot de øvrige industritrålerne, og dermed mot de pelagiske kvotene til trålgruppen. Dette reiser i og for seg også spørsmålet om forholdet mellom industritrål- og ringnotgruppen som sådan, i struktursammenheng.

Mitt klare utgangspunkt er at strukturering i første rekke må være en sak innad i den enkelte fartøygruppe, og at kvotefordelingen mellom gruppene ligger fast. Vi skal også ivareta prinsippet om at et fartøy som har formell adgang til å delta i samme fiskeri i flere reguleringsgrupper, ikke har adgang til å fiske mer enn den største enkeltkvoten.

Så er likevel spørsmålet om dette egentlig er til hinder for å åpne for en strukturering mellom grupper som har kvoter i samme fiskeri, dersom det fortsatt er klinkende klart hvordan den overordnende kvotefordelingen mellom gruppene skal være og hvor den enkelte kvote blir hentet fra.

Jeg nøyer meg i denne omgang med å nevne problemstillingen. På et eller annet tidspunkt bør den diskuteres, på en åpen og fordomsfri måte. Først skal vi imidlertid få gjennomført de endringene som ligger i forslaget om å innføre en strukturkvoteordning for hele havfiskeflåten, og så skal vi se på forholdet mellom nordsjøtrålgruppen og industritrålgruppen. Først deretter kan det – eventuelt! – bli aktuelt å gå videre med dette.

…………….

Jeg har fått forståelse for at takten i den videre struktureringen i industritrålgruppen vil være avhengig av at det fastsettes en fordeling av kolmule mellom kolmuletrål og industritrål. Først når denne fordelingen foreligger er det mulig å faktisk vite hva man får når strukturordningene benyttes. Kolmule, sammen med øyepål og tobis, utgjør hoveddriftsgrunnlaget for industritrålflåten. Jeg ønsker derfor å fokusere på tre problemstillinger i forbindelse med kolmule:

• Det samlede kolmulefisket.
• Det norske kolmulefisket.
• Og til slutt - fordelingen av det norske kolmulefisket mellom fartøygrupper.

De to første punktene, det samlede fangstuttaket og norsk totalfangst må finne sin løsning i de internasjonale forhandlingene - som har pågått noen år nå, uten å gi resultat. Det siste punktet, fordelingen innad i Norge, må finne sin løsning innad i Norge.

Det samlede kolmulefisket har ekspandert kraftig i årene etter 1997. Etter å ha ligget rundt 650.000 tonn i gjennomsnitt i 20 års perioden fra 1977 har fangstene økt jevnt til godt over 2 millioner tonn både i 2003 og i 2004.

Et unntak var 2002 da landene etter et norsk initiativ på ensidig basis begrenset sitt fiske. En forståelse som sprakk – først i EU og så fulgte vi øvrige med – i 2003.

Den kraftige ekspansjonen har mange forklaringer. Den ene er at utviklingen på fartøy og redskapssiden har muliggjort å ta i bruk nye havområder og sesonger hvor det tidligere ikke foregikk noe kolmulefiske. Tydeligst ser vi det i utviklingen i det islandske fisket, som har fulgt oppbyggingen av en flåte med store pelagiske trålere som fisker sild, lodde og kolmule.

Forskningen i denne perioden har vært nokså begrenset, særlig sett i forhold til det svært store utbredelsesområdet kolmulen har, og kanskje har hatt lenge. Godø fra Havforskningen har karakterisert kolmuleforskningen som ”kikkertforskning” – vi ser der vi kikker, men vi ser ikke hva som er på sidene av det snevre synsfeltet.

Det har vært Norge og Russland som har hatt størst innsats på forskningen. Vi har fra norsk side i flere år understreket behovet for økt forskning, for forskning også fra andre stater, og vi har fra norsk side fremmet forslag om koordinert forskning med sikte på å få etablert et bedre bilde på sonetilhørigheten til kolmula.

Dette har nå kommet i gang, det koordineres fra Havforskningsinstituttet og flere EU-land, som Irland som har fått et nytt forskningsskip, vil nå delta. Vi vil derfor i løpet av noen tid kunne få et bedre grunnlag for rådgiving og fangstuttak.

Fangstuttaket på kolmulebestanden har nå over flere år vært langt over det anbefalte. Til tross for det er bestanden i tilsynelatende god forfatning.

Vi kan imidlertid neppe forvente å kunne fortsette å høste på samme høye nivå som hittil i mange år fremover uten at det får alvorlige negative konsekvenser. Det innebærer at flåten og industrien må belage seg på lavere kvoter og mindre tilførsler i fremtiden.

…………….

Det er klart den dagen kyststatene og Russland blir enige om en avtale om fordelingen av kolmula vil vi også måtte bli enige om forvaltningen. Det ville hvis vi skulle fulgt ICES rådgivingen innebære at kvoten for 2005 vil ligge rundt 1 million tonn. (Rådgivingen sier; mindre enn 1.075.000 tonn). En slik modell vil være i tråd med hvordan kyststatene enes om kvoten på norsk vårgytende sild.

…………….

Dette er den ene delen av problemkomplekset som vil bestemme norske fangstmuligheter i fremtiden.

Den andre delen er den norske andelen av totalkvoten.

Norsk andel av den samlede kolmulefangsten gikk jevnt nedover etter 1997 fra godt over 50% til om lag 33% i 2001. De siste par årene har vi hatt en fangstandel på mellom 35% og 40%.

Det er mye som skjuler seg bak disse tallene, blant annet 120.000 tonn som er en del av fiskeriavtalen med EU, kolmule som vi har betalt for med fiskerettigheter for EU-fartøy i norske farvann.

37% er det kravet Norge har fremmet i forhandlingene. Det er imidlertid ikke basert på fangst, men på beregnet sonetilhørighet, som er det hovedprinsippet Norge søker å legge til grunn for fordelingen av fellesbestander.

Nedgangen i den norske andelen fra 1997 til 2001 skyldtes delvis at Norge i denne perioden hadde en ensidig regulering av fisket og at Færøyene men særlig Island både utviklet en flåte med egnede fartøy slik Norge hadde gjort 5 til 10 år tidligere, og at Island fant betydelige fiskbare kolmuleforekomster i egen sone.

…………….

Hva vil så et norsk forhandlingsresultat i tråd med vårt krav på 37%, og en forvaltningsavtale i tråd med rådgivingen innebære for norske fiskemuligheter ?

En norsk kvote på i underkant av 400.000 tonn.

Det vil si godt under halvparten av hva vi fisket i 2003 og i 2004. Hvor mye vi vil kunne få byttet til oss fra EU og hvor mye vi må gi fra oss til Russland og få fra Færøyene og så videre vil jo påvirke dette tallet.

Det sentrale her er ikke om det blir 300.000 tonn, 400.000 tonn eller mer, tilgjengelig for norske fartøy, men – som jeg allerede har sagt – at flåten og industrien må belage seg på lavere kvoter og mindre tilførsler i fremtiden.

…………….

Så kan man jo spørre : hvorfor skal vi på død og liv ha en avtale hvis det bare medfører mindre fisk for norsk fiskeflåte og norsk industri.

Jeg skal overlate de biologiske argumentene til havforskerne. Det er imidlertid klart at Norge har en folkerettslig forpliktelse i henhold til havrettstraktaten til å samarbeide med øvrige stater om ansvarlig forvaltning av fellesbestander.

Det har vært - og vil fortsatt være - norsk politikk å bidra til forsvarlig fiskeriforvaltning. Det er jo heller ingen tvil at det også lønner seg i det lange løp.

Selv om vi fra norsk side det siste året har tatt en noe mer avventende holdning til å ha fremdrift i kolmuleforhandlingene har jeg i samtaler med EU-kommisæren sagt klart fra at Norge når som helst er klar til å fortsette forhandlingene om en forvaltnings- og fordelingsavtale om kolmule.

Vi har imidlertid også gjort det klart at vi forventer at når EU tar initiativ til ny forhandlingsrunde så kommer de med mer realistiske posisjoner og mer konstruktive løsningsforslag enn hittil.

Men det sagt – vi inngår ikke en avtale for en hver pris.

…………….

Vi bør imidlertid forutsette at man klarer å komme frem til en forhandlingsløsning i overskuelig fremtid.

Det vil da innebære at norsk totalkvote blir begrenset.

Det bringer meg til siste punkt. Før vi har kommet frem til en fordelingsavtale må det fastsettes en fordeling mellom de ulike fartøygruppene som skal kunne fiske kolmule innenfor den norske kvoten.

La oss se litt på fangstfordelingen de siste årene:

Samtidig som kolmuletrålernes fiske var begrenset – d.v.s. frem til 2002 – og varierte mellom 530.000 tonn og 450.000 tonn, har industritrålgruppen økt sine fangster fra i underkant av 30.000 tonn i 1997 tonn til vel 109.000 tonn i 2002.

Industritrålerne har også i 2003 og 2004 – da det i det hele tatt var få begrensinger – økt sitt fiske ytterligere både absolutt og som relativ andel av det samlede norske fisket.

Dette stiller oss overfor en betydelig utfordring med hensyn til å fastsette hva som skal være disse to gruppenes andeler av den norske kolmulekvoten.

…………….

Fordeling mellom gruppene:

I desember 2002 utfordret jeg næringen selv til å fremme forslag til fordeling av den norske kolmulekvoten mellom kolmuletrålerne og industritrålerne. Arbeidet i ulike grupper og råd har ikke ført frem, og jeg har derfor blitt nødt til å ta stilling til fordelingen på egen hånd – uten at det foreligger et råd fra en samlet næring.

I beslutningsprosessen har jeg vurdert ulike alternativer i forhold til hvilket beregningsgrunnlag som skal legges til grunn for fordelingen. Jeg har i prinsippet hatt to valg:

1. Ta utgangspunkt i samlet norsk kvote av kolmule i alle soner, eller
2. Tildele industritrålgruppen en andel av norsk kvote i norske farvann og i internasjonalt farvann.

Som jeg var inne på tidligere er det betydeling usikkerhet i forhold til fremtidig kvotebytte med EU og Færøyene etter at en kyststatsavtale foreligger. En kyststatsavtale vil føre til at alle staters fiske må reduseres, og det vil derfor kunne medføre endringer i byttebalansen i de bilaterale avtalene med EU og Færøyene.

Jeg mener derfor at det er mest forutsigbart og mest rettferdig for begge gruppene at hele den norske kvoten i alle områder legges til grunn for fordelingen. Slik unngår vi at fordelingen av kolmule over tid blir dreiet i uønsket retning til fordel av en av gruppene som følge av endringer i det bilaterale kvotebyttet mellom Norge og hhv. EU og Færøyene.

…………….

Landsstyret i Norges Fiskarlag har foreslått en fordeling som gir 18,7% av den samlede norske kvoten til industritrålgruppen. Så vidt jeg kjenner til ble ikke dere tatt med på råd når forslaget til fordeling ble vedtatt i fiskarlaget.

Manglende statistikkgrunnlag var hovedgrunnen til at det var vanskelig for næringen å gi meg et omforent råd om fordeling av den norske kolmulekvoten. Jeg har heller ikke tilgang til bedre statistikk enn det arbeidsgruppene hadde.

Signalene jeg har fått fra næringen er at industritrålgruppen bør tildeles en andel på mellom 12% og 30% av samlet norsk kolmulekvote.

I følge fangststatistikken har industritrålgruppa i årene etter 1997 fisket mellom 5,2% og 19,7% av det totale norske kolmulekvantumet i alle soner. Industritrålgruppa har imidlertid ikke hatt adgang til å fiske kolmule i internasjonalt farvann, i EU-sonen og i Færøysk sone. Jeg mener derfor at det ikke er rimelig å bare legge historikken for samlet norsk kolmulefangst til grunn når det skal tas stilling til fordelingen mellom gruppene.

Industritrålgruppa har i årene 1990 – 2004 gjennomsnittlig fisket 25% av kolmulekvantumet i NØS og internasjonalt farvann. I perioden har industritrålernes fangstandel i NØS og internasjonalt farvann variert fra 8,6% til 86,4%. Men – det er heller ikke rimelig å ensidig legge denne fangststatistikken til grunn for kolmulefordelingen mellom industritrålerne og kolmuletrålerne.

Som dere ser er det store variasjoner i fangstandelene til industritrålgruppa både i forhold til total norsk kolmulefangst, og i forhold til fangst i NØS og internasjonalt farvann.

Kolmule, tobis og øyepål utgjør hoveddriftsgrunnlaget for industritrålgruppen. I tidligere fordelingsspørsmål har industritrålflåten blitt møtt med argumenter om at sild, makrell, lodde og sei ikke utgjør hoveddriftsgrunnlaget for gruppen, og at dere derfor ikke kunne få en høyere kvoteandel av disse artene.

Nå er det hoveddriftsgrunnlaget, kolmule, som skal fordeles. Det har jeg også tatt hensyn til. I beslutningsprosessen har jeg sett hen til fangstfordelingen mellom gruppene både med hensyn til totalfangst, og til fangst i NØS og internasjonalt farvann.

Med bakgrunn i fangstfordelingen, historikken, og det faktum at det er en del av hoveddriftsgrunnlaget til industritrålgruppen som nå fordeles, har jeg kommet til at det er rimelig at industritrålgruppen tildeles 22% av hele den norske kolmulekvoten i alle områder.

Jeg har altså besluttet at kolmuletrålgruppen tildeles 78%, og industritrålgruppen tildeles 22%, av samlet norsk kolmulekvote i alle områder.

……………

Når det gjelder spørsmålet om industritrålerne skal få adgang til EU-sonen og Færøysonen, så har jeg besluttet å ikke gjøre endringer i forhold til dagens regime. Spørsmålet om adgang til EU-sonen og Færøysonen er et reguleringsspørsmål – ikke et fordelingsspørsmål. Det er derfor ikke nødvendigvis riktig å se soneadgang og fordelingsprosent i sammenheng.

Spørsmålet om adgang til EU-sonen og Færøysonen må imidlertid drøftes på nytt når det foreligger en kyststatsavtale for kolmule og det norske fisket i norsk og internasjonalt farvann er regulert.

Fordelingsprosenten vil dermed ikke komme til anvendelse reguleringsmessig før det norske kolmulefisket er regulert i alle soner. En fast fordeling mellom gruppene vil imidlertid skape sikrere rammer i forhold til struktureringsprosessen.

…………….

Jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne: Et velfungerende politisk system og oppdaterte rammeverk er viktige forutsetninger for god kapitaltilgang til næringen. Det er derfor helt avgjørende at vår forvaltning utformes slik at den fremmer, og ikke hemmer, næringens utvikling.

Derfor må offentlige rammebetingelser være tilpasset den tiden vi lever i, de utfordringene som ligger foran oss og de naturgitte rammebetingelsene. Gode rammebetingelser er den beste form for næringsutvikling.

Men vi må skille butikk og politikk. Derfor er det ikke opp til en politiker å avgjøre om industritrålfisket har en fremtid. Fremtiden ligger i det enkelte rederis evne til å drive lønnsom næringsvirksomhet.

Det er rådende politikk at næringen skal få det nødvendige handlingsrom til å ta egne valg, og ta ansvar for egen utvikling. Jeg skal gjøre mitt for at dere skal lykkes – Men det er dere som må gjøre jobben, uten hjelp fra andre grupper!

Takk for oppmerksomheten!