Presentasjon til foredraget (powerpoint – 5 Mb)

Dirigent, formann, årsmøtedeltakere og gjester

Først av alt: Takk for invitasjonen til årsmøtet. Jeg ser alltid frem til å delta på årsmøter i Fiskarlagets fylkeslag, og særlig her hjemme i Troms.

”Ressurs, regulering og forvaltning” er tema dere har gitt meg for foredraget – det handler egentlig om bredden i fiskeripolitikken, og om sammenhengen mellom de ulike tiltakene som til sammen utgjør denne politikken.

Jeg velger derfor å snakke om fiskeripolitikk mer generelt, fremfor å snakke om detaljene i årets regulering og forskernes utredninger om bestandenes størrelse.

De siste årene har det vært en mer omfattende fiskeripolitisk debatt enn tidligere, og debatten har involvert flere enn de tradisjonelle næringsutøverne. Godt er det. Mens det gir seg mange utslag, og jeg får høre mange karakteristikker av regjeringens fiskeripolitikk.

Det absolutte høydepunktet kom da Dagbladet skulle trekke frem det verste som undertegnede har gjort som fiskeri- og kystminister Ludvigsen, og valgte å tillegge meg æren for å ha ”åpnet for at fabrikktrålerne kan ha fryseanlegg om bord” – og dette er et sitat – Når kunnskapen om fiskeripolitikken ikke strekker lenger blir det ikke særlig enkelt å ta kritikken seriøst. For til orientering for Dagbladet; M/TR Longva fra Ålesund den første fabrikktrål bygd i Norge ble sjøsatt 4. juli 1962. Altså for 43 år siden og da gikk jeg på framhaldsskolen på Sjøtun. Dagbladet alltid foran- markedsfører de seg som!

Et annet eksempel er diskusjonen om strukturkvoteordningene for havfiskeflåten – disse såkalte ”evigvarende”, ”privatiserte kvoter”. Denne diskusjonen oppstod i forbindelse med strukturkvoteordningen for havfiskeflåten ble fremstilt som en stor endring av fiskeripolitikken, men er i og for seg en helt parallell tilpasning til strukturkvoteordningen for kystflåten. I så måte er sjarken og tråleren likestilt, og skulle vi inndra kvoten for havfiskeflåten så kunne noen med like stor rett argumentere for at det samme skulle vi gjøre med kystflåten. Slikt blir det ikke mye langsiktighet i for dere å forholde dere til.

Faktum er, og det er en gammel nyhet, at alle våre konsesjonsordninger og adgangsbegrensninger gir åpning for at et fartøy kan selges for fortsatt drift. Det er ikke noe jeg har åpnet for. Har du en båt med deltakeradgang, og ønsker å selge denne båten, kan kjøperen få tildelt tilsvarende konsesjon eller deltakeradgang – hvis han oppfyller de vilkårene som gjelder for den aktuelle ordningen. Slik har det vært, og slik må det være, uansett hvem som styrer Fiskeri- og kystdepartementet. Og glad for det bør dere være!

Men, når det er flere som ønsker å komme inn i en slik gruppe enn det er selgere, får adgangen selvsagt i seg selv en verdi. Slik er det bare. Verdien kan bli betalt over bordet, eller under. Vi kan snakke om den eller la være. Like det eller la være. Men den vil være der. Men kjøper og selger avgjør prisen, så det blir for enkelt å beklage seg over høy pris til myndighetene. Du kan kjøpe, eller la være. Jeg har hele tiden sagt; dette er et tilbud. Si ja, eller la være.

Det var med andre ord innføringen av konsesjonsordningene og adgangsbegrensningene, som skapte en verdi knyttet til deltakeradgangen.

Slike ordninger er nå innført for de fleste kommersielt interessante fiskerier, av fiskeriministere med ulik partifarge: Rød, grønn eller blå, ja faktisk helt siden regjeringen Nygårdsvold innførte konsesjonsordningen for trålere i 1939.

I den grad man anser det som en form for privatisering at noen betaler for en deltakeradgang, så har altså dette pågått siden 1939.

Men ja, strukturordningene påvirker verdien og skaper et større marked for en konsesjon eller deltakeradgang. Det blir flere som er interessert i å kjøpe, fordi deltakeradgangen kan brukes i struktursammenheng og ikke bare som driftsgrunnlag for et fartøy for fortsatt drift. Og videre rene kondemneringsordninger øker kvotegrunnlaget for de gjenværende, og påvirker derfor også verdien. Det ser vi helt tydelig i sjarkflåten hvor noen båter under 10 meter nå faktisk har betydelig større kvoter enn båter over 10 meter. Men forutsetningen for den virkningen er forutsigbarhet og stabilitet. Det har dere ved innføringen av Finnmarksmodellen og mitt løfte om at fordelingen mellom flåtegruppene ligger fast.

Men tilbake til strukturordningen. Det som skiller denne siste 4 års-perioden fra de foregående, er at jeg planmessig har sørget for å få på plass gode og langsiktige strukturordninger for samtlige fartøygrupper som deltar i adgangsbegrensede fiskerier.

Etter at mine forgjengere har gjort litt her og litt der, lå det nå til rette for en samlet gjennomgang. En samlet gjennomgang som har munnet ut i strukturordninger som henger sammen – som virker sammen – som gir grunnlag for langsiktig stabilitet i ressursfordelingen – og som gir grunnlag for planlegging for dere fiskerne. Mao. dere har fått store muligheter til å foreta valg, til å bestemme over egen bedrift, til å investere langsiktig, eller la være!

For hva var egentlig det langsiktige bakteppet for det vi nå har gjennomført, og som også mine forgjengere var klar over? Først og fremst, lønnsomheten var for dårlig i store deler av fiskerinæringen.

Gjennomsnittsfartøyet i norsk kystflåte har blitt stadig eldre. Fiskernes viktigste produksjonsmiddel er – i for mange tilfeller – heller ikke tilpasset dagens krav, verken til arbeidsmiljø, sikkerhet eller de krav som vi med rett skal stille til behandling av fangsten. m.a.o. lønnsomheten har over tid vært så svak, at fartøyene ikke i ønsket grad har blitt fornyet.

Videre, antallet fiskere og antall fiskefartøy har gått ned i hele etterkrigstiden. Reduksjonen er ikke en utvikling som ble startet av strukturordningene, men en følge av mange forhold, hvor teknologisk utvikling er en vesentlig forklaringsfaktor. Og, når noen bruker reduksjonen av fartøy og fiskere som en negativ utvikling spør jeg – mener de vi skal gå tilbake til handjuksa og spillet? Var det så meget bedre med tre mann med armverk på båten, enn en mann med tre juksemaskiner. I så måte er antall båter eller antall fiskere ikke noen målbar størrelse på suksess – eller fiasko.

I Finnmark sier noen at det har tapt mest i denne utviklingen. De sier det samme i begge trøndelagsfylkene, så vel som i nordland-regionen.

Hvis ser nærmere på tallene for Troms, så ser vi at også her har antallet fiskere og antallet fiskefartøy gått nedover. Antallet fiskere er redusert fra vel 4700 i 1990, til vel 2300 i 2004. Antallet fartøy fra vel 3200, til knapt 1400.

Troms har også fått redusert sin andel av fiskerne i Norge noe i denne perioden, men ikke dramatisk: Fra 17% i 1990, til 15% i 2004. Den samme trenden viser seg når det gjelder fartøy, fra 19% av fiskefartøyene i Norge i 1990, til 17% i 2004.

Og hvis vi så ser nærmere på fordelingen av fartøyene mellom kommunene i Troms, så viser dette bildet at de kommunene som hadde den største andelen av troms-fartøyene i 1990, har opprettholdt sin posisjon. Det er Karlsøy, Lenvik, Skjervøy og Tromsø som hadde de største andelene i 1990, og fortsatt har det.

Ellers er det noen kommuner som har gått noe tilbake i relativ andel, som for eksempel Balsfjord, Torsken og Tranøy. Jeg tror likevel ikke det vil være riktig å karakterisere dette som dramatiske endringer.

Mye av det samme bildet gjør seg også gjeldende her, på oversikten over den relative fordeling av fiskerne på kommuner i Troms: Karlsøy, Lenvik, Skjervøy og Tromsø har opprettholdt sine posisjoner. Noen av de mindre kommunene, som Kvænangen og Kåfjord, har styrket sin relative andel, mens Balsfjord og Torsken også her har gått tilbake.

Så helt kort om bruken av drifts- og strukturordningen for kystflåten, her i Troms. Som dere ser: 36 fartøy er tatt ut av fiske gjennom Strukturfondet siden annet halvår 2003, mens 10 fartøy er gått ut gjennom strukturkvoteordningen.

Og fartøy her i Troms leide ut 79 driftskvoter i 2004, av dette 54 gruppe I-kvoter, mens tallene så langt i 2005 viser 69 utleide kvoter, herav 55 gruppe I-kvoter.

Slik er statistikken. Jeg vil gjerne da si følgende:

Driftsordningene er et tilbud om en friere tilpasning over egen drift i en begrenset periode. Og jeg ønsker å gi dere et slikt tilbud permanent.

Strukturordningene er et virkemiddel for å gi bedre forhold for de som ønsker å satse langsiktig i fiskerinæringen, ikke – som enkelte synes å mene – et virkemiddel for å utradere fiskeflåten.

Mange ønsket allerede ved innføringen av ordningen at strukturkvoteordningen også skulle gjelde for fartøy i gruppen under 15 meter.

"Gjør klar til kjøpefest", sto det i "Fiskaren" 16. mars i år, med henvisning til at det trolig er et overveldende flertall i Norges fiskarlag for at båter under 15 meter skal få fiske flere kvoter på ett fartøy.

Jeg har fortsatt et mål om å opprettholde en kystflåte av både større og mindre fartøy. Ulike fartøystørrelser har ulike fortrinn, og for at kystflåten skal fylle sin samfunnsmessige og fiskerimessige funksjon, må denne variasjonen opprettholdes. Og grepene jeg har tatt viser at jeg har styrket rammevilkårene for den minste flåten.

Adgangen til å strukturere fartøy er nå begrenset til fartøy med hjemmelslengde mellom 15 og 28 meter, altså kun innenfor de to største lengdegruppene i "Finnmarksmodellen".

Også her er begrunnelsen for dette målet om å opprettholde en kystflåte av både større og mindre fartøy.

Utgangspunktet er at strukturvirkemidlene må være tilpasset den enkelte gruppe, og ta hensyn til gruppens ulike funksjon i lokalsamfunn langs kysten.

Noen mener at kombinasjonen av drifts- og strukturordninger for flåten over 15 meter gir en uheldig konkurransevridning for fartøyeiere i gruppen under 15 meter, som ønsker å styrke sitt driftsgrunnlag, men som på individuelt nivå bare har tilgang til driftsordning.

Jeg forstår ønsket om strukturering også for fartøy under 15 meter slik at også de de fritt skal kunne velge mellom strukturkvoteordning og driftsordning.

Jeg ser klart fordeler ved å imøtekomme behovet som er fremkommet. Riktignok har vi signalisert i Stortingsmelding 19 om Marin næringsutvikling av vi ikke ser for oss endringer i de eksisterende ordningene før i 2006 etter en evaluering i 2006, men hvis det er et unisont ønske fra denne delen av næringen, vel så er jeg åpen for å finne en løsning på et tidligere tidspunkt. Det vil i praksis si fra årsskiftet 2005/2006.

I utgangspunktet har jeg i så fall sett for meg at vi tilbyr strukturordninger kun for fartøy mellom 10 og 15 meter. Her ønsker jeg å få tydelige signaler m.h.t. om det skal settes strek ved 10 meter eller om regelverket skal gjelde alle under 15 meter.

En slik endring av regelverket vil også måtte behandles i sammenheng med størrelsen og anvendelsen av strukturfondet, og spørsmålet vil således måtte tas opp i forbindelse med fremleggingen av høstens budsjettproposisjon, og behandles politisk i tilknytning til dette.

Konklusjonen på dette blir da; ordningen vil bli videreført for fartøy over 15 meter, men det kreves en del politiske avklaringer – herunder å få klart fram næringens ønsker i så måte – m.h.t. de under 15 meter også skal gis strukturkvoteordning.

Strukturordningene skal altså stabilisere og styre utviklingen som har pågått i lang tid. Alternativet til frivillig struktur er alt for ofte en konkursstyrt strukturering. Det må være å foretrekke å ha en næringsstyrt strukturering – hvor det blir de næringsutøverne som har evnen til å ta de rette faglige grep, som driver videre med et forbedret kvotegrunnlag.

Diskusjonen har vært krevende det legger jeg ikke skjul på. Det har vært diskutert på grunnlag av mange utgangspunkt som etter mitt syn er feilaktige. For eksempel dette med "evigvarende kvoter".

Realiteten er at strukturkvoten ikke er noe mer eller mindre evigvarende enn resten av kvotegrunnlaget for norsk fiskeflåte. Loven legger fortsatt reguleringsadgangen til myndighetene, og den enkelte får fortsatt tilgang til tildelte kvoter bare så lenge han fyller de vilkår myndighetene stiller for å eie et fiskefartøy.

Jeg registrerer at enkelte akademiske kretser åpenbart har følt det som viktigere å være politiske aktører i slike debatter enn å bidra til opplysning om fakta og til faglig funderte analyser av konsekvensene av ulike tiltak.

Når det faktiske dreiet seg om en begrenset del av kvotegrunnlaget, og det i debatten likevel med bred penn ble hevdet at Ludvigsen med sine tiltak ”privatiserte fiskeressursene”, så blir det ikke spesielt enkelt å føre en faglig debatt med disse miljøene. Så har da også disse miljøene dessverre marginalisert seg selv – og jeg sier ”dessverre” og mener det.

Det disse kretsene har bidratt til, er å marginalisere fiskeripolitikken til en nord-norsk, distriktspolitisk sak. De bidrar til en krangel mellom ulike regioner om hvem som har tapt mest, hvem som er mest trengende – i stedet for å tenke kloke tanker om hvordan vi skal møte utfordringene som ligger ute på verdensmarkedet.

De skuer innover, og krangler som om det gjaldt fordeling av armod, i stedet for å anvise veien fremover, til økt verdiskaping. For etter fire år i Fiskeri- og kystdepartementet kan vi altså konstatere at pessimismen er vendt til optimisme. Lønnsomheten øker, eksporten øker og optimismen øker. M.a.o. dommedagsprofetiene slo ikke til! Ikke denne gangen heller!

Resultatet blir at vår nest største eksportnæring blir oppfattet som en sær sak, som andre enn de spesielt interesserte ikke behøver bry seg med – i stedet for en nasjonal sak, av sentral betydning for vår nasjonale utvikling.

Godt er det da at vi fortsatt har det viktigste av alt: Næringsutøvere som griper sjansen og gjør butikk ut av de mulighetene som ligger der.

Vi ser stadig flere slike avisoppslag, og den negative utviklingen og pessimismen næringa var på vei inn i for 3 – 4 år siden, er nå snudd til positive nyheter og optimisme. Det ligger fortsatt mange utfordringer foran oss. Men for en samlet norsk fiskerinæring, var utviklingen i 2004 positiv.

Utviklingen i 2004 viser økt lønnsomhet. Det var faktisk en nedgang i eksportert volum fra 2003 til 2004, men – som bildet her viser – eksportverdien økte betydelig. Og utviklingen har fortsatt i 2005 – en økning så langt i år på ytterligere 12% i eksportverdien.

Dette vitner om økt verdi pr kilo tilgjengelig fisk, og viser at poenget ikke er å bryte på land mest mulig fisk på kortest mulig tid. Poenget er å få størst mulig verdiskaping ut av det havet gir.

Det var dette – å gjøre hver fisk mer verdifull - vi konsentrerte oss om i stortingsmeldingen om marin næringsutvikling, "Den blå åker".

Som jeg sa her på årsmøtet i Troms Fiskarfylking i fjor: Vi har satt et betydelig fokus på industriens behov i utformingen av fiskeripolitikken.

Det dreier seg om næringsutvikling basert på våre levende marine ressurser, hvor vi skal ha økt lønnsomhet ut av hver kilo fisk. Vi skal selge stadig nye produkter til stadig nye markeder, og vi skal legge til rette for en næringsstruktur som er fleksibel og tilpasset strukturen i våre viktigste markeder.

For å realisere dette, har Regjeringen lagt frem denne visjonen i stortingsmeldingen. Vi vil ha

• en bærekraftig marin næring bestående av lønnsomme og omstillingsdyktige foretak, fiskefartøy inkludert, med høy innovasjons- og nyskapingsevne
• en marin næring som sammen med annen næringsvirksomhet bidrar til å utvikle robuste og levedyktige kystsamfunn
• en marin næring som er i stand til å konkurrere i det internasjonale markedet

Dette er en politikk bygd på forbrukerens rolle som premissleverandør. Det er forbrukeren som fyller lommeboka – også til fiskeren.

Denne politikken innebærer altså et nytt fokus:

Fiskerens interesser er best ivaretatt når hele verdikjeden fungerer. Verdikjeden fungerer når den er innrettet mot forbrukerperspektivet.

Jeg har sagt det før, og gjentar det så ofte jeg kan: Næringens oppgave skal være – for å sette det på spissen – å produsere en vare som selgerne allerede har solgt. Dette tjener også fangstleddets interesser bedre enn et system hvor fiskerne inviteres til en formålsløs konkurranse om å fiske mest mulig på kortest mulig tid. Det har vi gjort noe med.

Det reguleringssystemet jeg arvet etter mine forgjengere, var i stor grad basert på overregulering. Det gav enkelte – gjerne de som hadde fisken best tilgjengelig og var mest opptatt av å få på land et størst mulig kvantum på kortest mulig tid – anledning til å fiske mer enn andre.

På den annen side førte det til at fisket etter torsk ble stoppet tidlig på året, og resten av sesongen var fiskeren mest opptatt av å beregne bifangstprosenter.

Denne type regulering er ikke egnet til å sette fokus på verdiskaping, kvalitet og leveringssikkerhet. Mitt svar på reguleringsutfordringen har vært fartøykvoter og samlekvoter – som legger til rette for stabilitet og forutsigbarhet. Også for industrien som skal selge i et marked som oversvømmes av alternativer.

Og for ytterligere å legge til rette for den enkeltes planlegging: Vi vil åpne for at kystflåten skal kunne overføre en del av kvoten til neste kvoteår.

Dette krever imidlertid en del utredning, og vi må også drøfte det med vår avtalepartner, Russland. Vi avtaler jo årlige totalkvoter, og kan derfor ikke ensidig sette i verk tiltak som vil bryte med dette. Men – målet er å få iverksatt denne fleksibiliteten, fra 2006.

Jeg er ekstremt opptatt av stabilitet og forutsigbarhet fordi jeg er overbevist om at dere fiskerne og kjøperne der ute – hele verdikjeden – er best tjent med stabilitet og forutsigbarhet i fiske.

Det er valg i september. Da skal dere også velge fiskeripolitikken. Jeg registrerer at det er lettvint å være uenig med meg, men hva er alternativene? Det er enkelt å være ensidig i mot, for spørsmålet er hva du er for, å sette inn alternative løsninger. Jeg har sett litt på mine politiske motstandere, som sier at jobb nr. 1 er å snu alt jeg har gjort. Jeg er dypt uenig i noen av de mest sentrale alternativer i den fiskeripolitiske debatten.

Arbeiderpartiet vil gi regioner og kommuner adgang til å eie fartøy med kvoter sammen med fiskerne, og disponere disse ”på den måten som regionale myndigheter sammen med fiskerne finner mest formålstjenlig for regionen” – sitat partiprogrammet.

Altså, en sammenblanding av butikk og politikk, frata fiskerne styringsretten og pålegge fiskerne å drive sin næringsvirksomhet på den måten som noen politikere til enhver tid måtte finne ”mest formålstjenlig for regionen”. Hvilken annen næring ville finne seg i slikt? Dette er et angrep på deltakerloven og råfiskloven.

Et annet forslag er at politikere skal forbeholde seg retten til å frata hver enkelt fisker i Norge 10% av kvoten. Du får ikke vite fra år til år om de har tenkt å gjøre det – men i november hvert år skal du sitte spent og vente på om du får 100% eller om du må gi fra deg 10% av bruttoomsetningen i bedriften din – 10% av lotten din.

Jo da, kvoten skal fordeles ut igjen, av byråkratene, til fartøy som forplikter seg til å lande fangsten i ”spesielt utsatte distrikter”. Men det hjelper neppe sjarkfiskeren på Senja når Øst-Finnmark skal prioriteres fordi Øst-Finnmark er mest utsatt. Andre vil med betydelig rett si at trøndelagsfylkene er enda mer utsatt. Beklager, men jeg har vanskelig for å se dette som en politikk for fremtiden.

Uforutsigbare rammebetingelser for flåten – råstoffdirigering til den industrien som til enhver tid ikke har klart å hevde seg i konkurransen. Man får ikke mye igjen for å være nyskapende og innovativ, når konkurrentene uansett skal få hjelp fra myndighetene til å utligne det de har tapt i konkurransen.

SV-politikere angriper regjeringens politikk, og har lovet at jobb nr. 1 er å snu den politikken jeg har stått for. De vil ”prøve ut ulike modeller for fordeling og forvaltning”. Igjen sitat partiprogrammet. Jeg nøyer meg med å konstatere at det blir ikke mye stabilitet og forutsigbarhet av å ”prøve ut ulike modeller for fordeling og forvaltning”. Jeg holder fast på at fordelingen ligger fast mellom flåtegruppene. Og ser ikke behov for å prøve ut ulike modeller for fordeling og forvaltning av fiskeripolitikken.

Og disse to partiene tar sikte på å samarbeide i regjering med Senterpartiet, som vil opprettholde råfiskloven og deltakerloven, ”prioritere en moderne havfiskeflåte” – samtidig som de ”over tid (vil) tildele større andeler av totalkvotene til kystflåten” – og ”ha faste årlig fartøykvoter i alle fiskeri” – alt sammen sitert fra programmet. Jeg spør; hvordan kan et parti både prioritere havfiskeflåten og gi mer fisk til kystfiskeflåten ?

Det er sannelig ikke enkelt å se hvilken politikk man skal få ut av et alternativ hvor den ene vil la lokalpolitikerne eie fartøy og styre fangsten, mens den andre vil opprettholde deltakerloven og råfiskloven – den ene vil prøve ut ulike modeller for fordeling og forvaltning, mens den andre vil ha faste årlige fartøykvoter i alle fiskeri.

Dette er gårsdagens medisin – mer offentlig detaljstyring. Denne medisinen virket dårlig i går, og den vil virke enda dårligere i morgen.

Regjeringen legger vekt på markedets rolle som premissleverandør. Det er markedet som viser hvilken vei vi må gå for å øke verdiskapingen. Her ligger det med andre ord et klart skille mellom regjeringens politikk og det som opposisjonen inviterer til å sette ut i livet.

Så noen ord om deltakerloven og prinsippet om en fiskereid flåte.

Det har vært mye om dette blant annet i fiskeripressen i det siste, og vi har sett anklager om at fiskeindustrien forsøker å kjøpe seg kontroll over fiskeflåten, på bekostning av fiskernes rettigheter.

Grunnlaget for denne regjeringen – Sem-erklæringen – er kategorisk på at prinsippet om en fiskereid flåte ligger til grunn for regjeringens arbeid. Dette har da også vært grunnlaget for de beslutningene jeg har tatt som fiskeriminister.

Loven gir fiskeriministeren hjemmel til å dispensere, når regionale og næringsmessige hensyn tilsier det. I likhet med tidligere fiskeriministere har jeg brukt denne adgangen til å la fiskeindustrien eie torsketrålere.

Jeg vil imidlertid ikke gi slike dispensasjoner, når industrien ønsker å kjøpe fartøy som selges av aktive fiskere. Min politikk er at fiskereide fartøy, skal forbli fiskereide. To slike søknader er nettopp avslått i departementet.

Så har vi en problemstilling knyttet til at noen fiskere kan tenkes å stille opp som stråmenn for andre eiere.

Her ønsker jeg å være tydelig: Vi avslår slike søknader, dersom vi avslører at det underliggende forhold er et annet enn det som presenteres i søknaden. Problemet er at det ikke alltid er så lett å avsløre slike forhold, og det som er nok til at pressen bruker uttrykket stråmann er ikke alltid godt nok grunnlag for et forvaltningsvedtak.

Vi foretar imidlertid undersøkelser, og Fiskeridirektoratet har tidligere i år gitt retningslinjer til regionkontorene om behandlingen av slike saker. Her er det pekt på enkelte forhold som bør få varselslampene til å lyse, og vi vil avkreve eierne – og deres advokater – en erklæring om at det som presenteres for myndighetene i søknaden, er i samsvar med de reelle forhold.

Jeg vil derfor sende en advarsel til de som måtte tenke på å begi seg inn på slikt: Vær ikke for sikker på at ikke dette blir avslørt.

Hvis vi finner ut at tillatelser gitt på sviktende premisser, vil tillatelsene bli trukket tilbake. Så hvis den reelle eieren av fartøyet ikke er aktiv fisker, så er vilkårene for å delta i et adgangsbegrenset fiskeri rett og slett ikke oppfylt.

Og hvor står man da? Jo, da står man med en båt uten kvote, registreringsmerket må males over, og verdien er borte. Kom ikke å si at jeg ikke advarte på forhånd!

Takk for oppmerksomheten.